Hvordan møte en fremmed mann som snart skal dø? Hvordan invitere seg hjem til ham, hvordan spørre hva han føler nå? I Per Fugellis tilfelle: Med et kodeord utenfor inngangsdøren, og en klem innenfor. Han har jo så mye han vil si.
"Jeg skal opereres på tirsdag, kan du komme på mandag?", sa han på telefonen. Nå er operasjonen bare en natt unna. To kreftsvulster skal fjernes fra lungen hans. Han virker ikke veldig bekymret. Så har han også vært en slags dødens emissær, de fire siste årene.
Det hender han tenker det kunne blitt omvendt. At en som skal dø, kunne gitt mer faen i verden rundt seg. Men han har bare fått det travlere og travlere.
— Det er nesten febrilt. Litt som å komme til Himmelen før tiden, eller som å se ned fra månen. Du får et makroperspektiv på "jordelivet", som de kaller det på Røst. Men det er litt skummelt også. Det blir som i sangen: "Ditt sinn må jo flyve så vide omkring, men lær deg å elske de nære ting" . Det blir vanskeligere å bry deg om alle de millionene av ting som er selve livet, på en mandag.
Molekyler av et liv
Rundt ham, hjemme: Bilder, malt av kjæresten Charlotte. Porselen, formet av datteren Liv. Bøker, skrevet av sønnen Aksel. Foto av tre barnebarn. Et hjem. Molekyler av et liv.
— Det er ikke sånn at jeg er sikker på å dø i løpet av en måned eller et halvt år. Eller har gitt opp. Men jeg er preget av en sikker oppfatning av at jeg ikke kommer til å leve lenge. Det gjør deg ærligere, mer naken. Mer ditt eget grunnstoff. Så det er ikke så dumt å dø, sånn sett.
— Veldig dumt for dem rundt deg, selvsagt.
— Ja, og for meg også. Jeg mener ikke å lage idyll og romantikk av dette. Men vi må ikke la oss forføre av det ensidige fiendebildet av døden. Den er dypt uønsket, og mye trist og forferdelig følger med den, men ikke bare.
— Kan man egentlig forvente at folk skal takle å skulle dø så riktig som deg? Jeg er redd jeg hadde løpt rundt som en idiot.
— Jeg tror du tar feil. Min erfaring er at det store flertallet av mennesker i den situasjonen ønsker å leve som før, den siste tiden. De fleste har det livet vi har fordi vi er glad i det. Det er slik vi vil ha det, også resten av tiden.
— Og hvordan klarer man dét?
Ståhei rundt døden
— Du klarer ikke leve som før. Men det er noe veldig fint med å bestemme at "det er ingen grunn til å stikke av fra den onsdagen du alltid har satt pris på". Gudbevaremegvel, det er klart du har anfall av tristhet. Og herregud, du er redd ... Hos gamle folk på Verøy og Røst henger broderier på veggen: "Her er gleder og sorger" . Det er ganske avslørende for den moderne mentalitet at vi lager så ståhei rundt døden. Et menneske dør, og det tåler vi dårlig, både den som skal dø og de rundt. Vi lever så bortskjemt. Vi får altfor lite trening i tap, og altfor lite oppdragelse i samliv med faenskap og trøbbel. Slik blir døden mer forferdelig enn den trengte å være.
Kloke fiskere på Pøst
Røykelov, treningshysteri eller rikdommens patologi; nesten uansett tema henviser doktor Fugelli til kloke fiskere på Verøy og Røst. Han var distriktslege der i tre år. Har et sommerhus der. De tre årene ytterst i Lofoten var hans dannelsesreise. Oppveksten "på sølvfat" (med tre brødre, i enebolig i Paradisveien i Stavanger) og medisinstudier i Oslo (en jomfrus møte med lyst, vin og blyge piker) hadde ikke forberedt ham på det som kom.
— Og så kom jeg rett ut i jungelen på Verøy og Røst! Til de ville innfødte! En setning fra Albert Camus' "Pesten" kan fortelle hva jeg lærte der: "Det er mer blant menneskene å beundre, enn å forakte".
Der sitter Fugelli, på tjukkeste Grønland, iført sin tversover og sin hvite skjorte med mansjettknapper, og forteller at han gjerne diskuterer Camus med gamle fiskere på Røst.
Ekte og ujålete
— Jeg tror ikke folk der har edlere gener eller sjeler enn resten av Norge. Men jeg føler meg ufattelig hjemme der. Det er et ekte, saftig, ujålete menneskesamfunn. Det setter seg en stor fred i meg der.
I tjue år har han altså bodd i en passe stor leilighet, i en av landets fattigste gater, i et av verdens rikeste land. Der bor også Charlotte Holst Fugelli, billedkunstner og fysioterapeut på Lille Tøyen sykehjem. De møttes på dans, hun studerte fransk, han medisin, nå har de vært gift i over 40 år. Selv mener professoren at Røst og Grønland har mye til felles.
— Begge steder er du omringet av folk som maktene har herjet med. Folk sier menneskene hos Frelsesarmeen, rett borte i gaten her, mangler vilje. At de må ta seg sammen. Men de mangler ikke vilje! De har bare vært utsatt for så mye å bruke den opp på! Mange har hatt en viljestyrke som påkaller beundring. Nettopp som Camus sier. Her er tapre mennesker som skaper det livet det går an å få til.
Døden meldte seg
Han var på rundtur i Afrika og var kommet til Mali da han oppdaget blod i avføringen. Han tenkte det var parasitter. Vel hjemme meldte døden seg. En klar, skarp tanke.
— Det jeg så i de landene, var det man så i Bergen by for hundre eller to hundre år siden: Livet var gleder og sorger. Folk mistet en arm, et bein, de mistet ungene sine i difteri og tuberkulose. De fikk en helt annen trening i å tåle og mestre.
— Det er vel kjempebra at vi ikke mister unger og armer?
— Selvsagt. Men vi må ikke la oss forføre til å tro at vi har rett på et liv uten faenskap. I dette gåtefulle livet er det to holdepunkter like fast som Dovre eller plutonium, eller hva det nå er: Du blir født. Du dør.
— Hva tenker du om vår nye helseminister?
Gode råd
— Jonas Gahr Støre ba meg nylig om råd, det måtte vente til etter operasjonen. Nå kan han få dem her. Det første er å ikke snakke og gjøre så mye. De løper rundt. Holder på, hele dagen! Det er ikke lurt. Han må holde tåta.
— Han skal vel redde Arbeiderpartiet?
— Jo, men hvis han skal redde Arbeiderpartiet må han sette seg ned av og til, i elektronisk fred, og lete etter noen vesentligheter. Og så overbevise folk om bærekraften i disse vesentlighetene. Støre og Stoltenberg lider begge av en stundesløshet som gjør at de drukner i sine egne ord og bagateller. Jeg tror de har mye å lære av Churchill. Krigen og hele jordkloden sto på spill, men Churchill spilte kort med sin kone i to timer, hver kveld.
— Det går jo ikke.
Må tenke seg om av og til
— Jo! Det er jo bare til å gjøre det! De er satt til å lede et land, da må de jo tenke seg om av og til. Jeg tror mange lengter etter politikere med selvstendighetsmot. Det hadde vært praktfullt hvis Støre eller Stoltenberg kunne si "Nei, for faen, dette vil jeg ikke svare på. Ikke nå, ikke i morgen, ikke i år. Det er ikke viktig nok for meg".
— Han snakker mye om turgåing. Tur må vel være bra?
— Nei! For Guds skyld! At han har gått i kroppsfellen er en skuffelse. Han må forstå at folkehelse er mer enn kropp og tredemølle. Du kan pusse muskelcellene 24 timer i døgnet, og likevel ha miserabel helse. Inne i denne kroppen bor det en ånd. Skam, avmakt, krise i samlivet er kanskje det som bestemmer mest over helsen vår. Men den største faren for folkehelsa er måten vi herjer med de som har andre pigmentceller og guder enn våre. Vi har kastet mistanke og skam på "de andre" i mange år. Særlig muslimene. Bit for bit har vi bygget et fiendebilde. Det er kjempeskummelt for helsa deres. Det er dette folkehelseproblemet Støre bør adressere.
"En lykkestund"
Oppveksten husker Per Fugelli som "en lykkestund". Både far og farfar var lege hos byens fattige. Eneboligen lå ved kirkegården som skilte østkant fra vestkant.
— Vi hadde det veldig godt. Kjente oss elsket. Og selv om vi på mange måter levde på et sølvfat, så ble vi smittet av en fin glede ved mennesker. Folk, ikke bare glansbildene. Vi gikk på skolen på østkanten, hadde alle vennene der.
— Følte du deg annerledes enn dem?
— Nei.
— Var du bevisst på at du hadde en annen bakgrunn?
— Nei.
— Men det hadde du?
— Ja. Men jeg tror ikke det var merkbart. Vi var kompiser. Sloss, mobbet og var gode venner.
Først var han distriktslege i Lofoten. Så tok han doktoravhandling i Oslo. Deretter ble han distriktslege i Finnmark. Men så ble Fugelli professor i allmennmedisin. I Bergen. Det ble en åtte år lang mare.
Ulevelig i Bergen
– Det var ... mer enn nok. Den første grunnen var regnet. Det er noe dypt unaturlig ved å leve lenge i et slikt regnfall. Alle disse forklaringene om at det ikke er så ille ... det er jo et rørende selvbedrag. Det andre som gjorde det ulevelig i Bergen, var folkesjelen. I psykiatrien finnes et stoff som heter Litium. Det brukes mot mani. Det tenkte jeg ofte på i Bergen; "Kunne ikke noen smugle litt Litium i Svartediket?" Det såkalte glade lynnet ... det er noe kunstig hysterisk over det. Jeg syntes det var ytterst anstrengende. Nei, det er noe veldig alvorlig med Bergen.
Nå har det seg imidlertid slik at begge Per Fugellis barn, Liv og Aksel, bor i samme gate i Fyllingsdalen. ("Veldig trivelig. Mye grønt. En sosialdemokratisk oase.") Barnebarna Rebecca, Diego og Per vokser opp på bergensk. De tre er trolig det eneste på denne jord som kunne få Fugelli til å vurdere å flytte tilbake.
— Det er uhyggelige minus ved Bergen. Men livet er et regnskap. Tre barnebarn kan veie opp for mye. Så kanskje. Vil dere ha et wienerbrød?
Orden på ting
— Du har sagt at du prøver å innrette deg etter at du skal dø. Hvordan gjør du det?
For første gang blir Per Fugelli stille. Lenge. Wienerbrødet tygges ferdig. Stillheten fortsetter.
Til skarvene på Røst
— Jeg vet ikke ... Det er saker det er kjekt å få orden på. Som arv. Aksel skal ha Røst, Liv skal ha Orre. Dette har vi blitt enige om. Det gir meg sjelefred. Så har jeg ordnet opp i hva man skal gjøre med meg når jeg er død. Jeg skal ... dra til ørnene og skarvene på Røst. Fin tanke.
— Hvorfor vil du dit?
— Det er et veldig fint dikt av Knut Hamsun, "Skjærgårdsø". Der skriver han: "Her var jeg kan hende i tidens morgen, som hvit spirea, en gang at finde". Det er en beroligende og vakker mulighet. At når du dør, går grunnstoffene dine tilbake til naturen, og blir byggesteiner for nye skapninger. Kanskje en skarv, eller en ærfugl. Jeg har dessverre ikke noen gud, men jeg er glad i tanken på universets fellesbank.
Ønsket om en tro
— Du skulle ønske du hadde en gud?
— Ja. Jeg tror nok at de har et konkurransefortrinn, de som har det.
— Ville det gjort deg mindre redd?
— Ja. Det tror jeg. Det må være en vidunderlig overbevisning å ha, at når du dør, så kommer du til Himmelen, og da skal du møte igjen mor og far og bestefar. Og barnebarna dine skal også komme etter.
Han har brillene i hånden. De knirker. Det er stille. Hvordan spør man en fremmed hvordan han ønsker å dø?
Planlagt
— Du har snakket om at folk burde få lov til å dø hjemme. Har du planlagt dette også?
— Ja. Jeg skal dø hjemme.
— Her?
— Det får vi nå se. Jeg skulle gjerne dø på Lyngvær, men det er en øde øy. Om vinteren er det vanskelig å dø på Lyngvær. Når du er på vei mot å dø, så blir du redd. Og sykehuset er mer angst enn trygghet, egentlig. Du er fratatt deg selv og underlagt andres overkommando. Dessuten er jo alt du er glad i hjemme; bøkene dine, musikken din, menneskene. Du kan ha flyndre til middag. Gå til et vindu, se ut på glade unger. Så det er veldig, veldig mange gode grunner til å dø hjemme.
— Har du ordnet med hvordan dette skal skje?
— Ser jeg så dårlig ut?
— Nei, nei, nei! Tvert imot ser du riktig godt ut!
— Jeg har hatt møte med Hospice Lovisenberg, en enhet for palliativ medisin. De kan være med på å lage et godt opplegg hjemme, også med henblikk på ... og det må man jo være forberedt på ... at herregud, det er faen ikke noe lystspill.
Danse med flokken
— Hva er det viktigste du har skjønt i disse 69 årene?
— Det er ikke vanskelig å svare på! Det er enfoldig som bare det. Rett og slett dette, at vi blir felles skapt. At mennesket ikke er et ettall. Tenk deg at du blir født, kommer til jorda, og er helt alene. Her er ingen. Ingen mennesker, ingen dyr, ingen fugler. Ingen blomster. Du er helt alene. Hvem ble du da?
Den kraftige neven banker i glassbordet.
— Du blir den du er av måten du danser med flokkene dine på. Av en million formende møter med andre skapninger, først og fremst mennesker. Hamsun kaller oss "vandrelys på jorda". Vi kommer til jorda, lyser en stund, blir borte. Vi må bruke den stunden vi har til å gjøre flokkene våre gode. Det er egentlig et dypt egoistisk prosjekt. Fordi da får du det levelig.
— Er det dette du forteller barnebarna dine?
— Jeg prøver mer å vise det. Men når vi er sammen er det ikke veldig mye eksistensialfilosofi.
Blir ikke en annen
— Men du. Hvorfor i alle dager fikk vi komme i dag?
— Why not?
— Du skal operere to kreftsvulster ut av lungen i morgen. Kunne du ikke ... gått en tur, eller noe?
— Jeg skal da gå tur! Nei, du. Det at du blir syk, og sannsynligvis skal dø. Det gjør deg ikke til en annen, og det skal ikke få gjøre livet til noe annet. Nei. Som før.
— Hvilke følelser har du rundt det som skal skje i morgen?
— Jeg har tre spredningssvulster i lungene. Halve venstre lunge ble fjernet i fjor, og det så lenge ut til at de ikke kunne ta mer. Det hadde betydd siste dans. Men så fant de ut at de kunne fjerne to av svulstene. Det ble jeg veldig glad for. Ikke fordi jeg tror jeg skal leve veldig, veldig lenge, men kanskje en stund, og til og med kanskje med et brukbart liv. Jeg gruer meg jævlig, for det er så vondt. Men jeg gleder meg bittelitt også, for du får masse morfin, og det er veldig deilig. Men nå skal jeg gå en tur i Botanisk hage.
— Og til middag blir det kanskje saltfisk. Med eggesmør og revne gulrøtter.
helle.aarnes@bt.no
Fakta:
Per Fugelli
Livet før døden
Alder: Født i Stavanger i 1943. Bor: På Grønland i Oslo
Sivilstand: Gift med Charlotte Holst Fugelli. Barna Aksel og Liv bor i Fyllingsdalen.
Karriere: Medisinstudier på Universitetet i Oslo. Distriktslege i Lofoten og Finnmark. Professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen. Professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Har skrevet mer enn femti bøker.
Aktuell: Deltaker i «Trygdekontoret» i høst. Alvorlig kreftsyk. Skriver på sin neste bok.