— Dialogen i norsk dramaproduksjon er ofte så altfor sein! Det e jo så du sovne! Det må være "da-da-da-da-da", og så KABONG. Kort pause, og så "da-da-da-da: Kabong!" Heseblesandes. I thrilleren må vi tru på det som e heseblesandes!
Cecilie Askeland Mosli lener seg fremover og slår kontant i bordet: Kabong!
Det er lenge siden Skandinavias første kvinnelige thrillerregissør var 15 år og satt mørkeredd på en buss fra Malangen i Troms, en liten bygd med 150 innbyggere godt spredt langs en fjord, på vei til Tromsø og sin første hybel.
Pute foran ansiktet
Mørkeredd er skuespilleren og thrillerregissøren ennå. Så redd at hun ennå ikke har våget å se skrekkfilmen "Naboer", der hun hadde hovedrollen.
— Jeg har ennå ikke sett filmen uten pute foran ansiktet, vedgår Cecilie.
Da hun møtte til prøveopptak på Statens Teaterhøgskole hadde hun fått god hjelp fra skuespillere i Tromsø. De så et stort potensial i den spede, stille skikkelsen fra Malangen. Som en av få kom hun inn på første forsøk.
— Jeg eide ikke selvtillit. Hadde de ikke gitt meg plassen, ville jeg aldri prøvd igjen.
Kompani Orheim
I 2012 fikk hun Amandapris for sin rolle i "Kompani Orheim". Nå tar hun stadig oftere regi, bytter ut karakterer, stryker replikker og gir korrigerende instrukser til skuespillere med betraktelig mer erfaring enn henne selv.
Når "Mammon" ruller over skjermene, har Mosli utnyttet sin makt.
— Hvorfor skal alle sjefer være menn? Økokrim ledes vel så godt av en dame.
Portrettintervjuet er lagt til klokken ni om morgenen, etter Cecilies ønske. Hun kommer rett fra optiker, er snart på vei i taxi til dyrlege med familiens hamster, før hun må hun innom NRK for å se på noe i en siste polering av thrillerserien som endelig skal på luften, snart halvannet år etter siste opptak. Ettermiddagen runder hun av med to timer i sminkestolen på Nationaltheatret, før hun går på scenen i "Ronja Røverdatter", stykket hun selv regisserte. Stykket er ett av fire hun har regissert i de 17 månedene som er gått etter at hun var ferdig med regijobben i "Mammon".
— Jeg har vel et visst snev av hyperaktivitet i meg, sier Cecilie enkelt.
Snakker om ny serie
Å ta hamsteret til dyrlegen er en handling bondedatteren synes er litt beklemmende, innerst inne. Et dyr som lider må, og skal, tas hånd om snarest. Knertes. Men sånt gjør man ikke med et hamster som bor i bur på et pikerom i hovedstaden. Særlig ikke med Søtnos, hamsteret som datteren Olea har temmet, dyret som Cecilie er blitt så glad i. Og nå gruer hun seg intenst til det hun tror må bli avskjeden.
Hun fortrenger det forestående, lener seg frem og formidler med begeistring alle tankene hun har rundt "Mammon". Endelig kan hun snakke! Hun har ventet så lenge.
— Jeg har følt meg helt patetisk. Her har jeg ikke sett venner på ett år, og så tar det pinadø snart to år før det kommer noe på TV, sier hun.
— "Mammon" er min debut. Det var egentlig galskap å gi meg ansvaret for en så stor produksjon.
— Hva fascinerer deg med thrillersjangeren?
— Jeg elsker disharmonien. Det intense. Avspenningen. Så det intense på ny. Den krampaktige lengselen etter forløsningen. Thrilleren følger psyken vår, slik kroppen følger flo og fjære.
— Hva sier den stadig økende interessen for krim om vårt samfunn og vår tid?
— Interessen har vært der bestandig. Se på folkeeventyrene. Vi har til alle tider hatt behov for å sette følelsene våre inn i fiksjonen. I dag lever vi kanskje livene våre så beskyttet at vi kan få ekstra lengsel etter et adrenalinkick.
— Da "Mammon" var klar for å sendes på NRK, kom "Broen" i forkjøpet. Både en og to sesonger. Hvordan har det vært?
— Jeg holdt vel på å miste vettet av å vente på å få vist frem det vi har laget. Samtidig er jeg stor fan av "Broen", særlig første sesong. Jeg håper "Mammon" slår an. Vi er kanskje enda mer sær. Mer dialogdrevet. Jeg tror også vi er litt svartere.
Ingen teatralsk stivhet
For norske skuespillere som mangler mengdetrening foran kamera kan det være krevende å gjøre opptak av scener til fem ulike episoder på én og samme dag.
— Vi ønsket å få bort den teatralske stivheten norske produksjoner blir forbundet med. Jeg visste at hvis jeg pushet skuespillerne hardt nok, ville vi oppnå den filmatiske svimmelheten vi var ute etter, sier Cecilie.
TV-produksjoner er tradisjonelt rigget slik at skuespillere beveger seg mellom strengt opplagte lyspunkt. Under innspilling har man sjelden mer enn to forsøk på å fange hver scene. Skuespillere uten trening, blir fort for opptatt av det tekniske.
Mosli sier at "Mammon" er resultatet av et nyskapende teamarbeid.
— Sammen var vi opptatt av at "Mammon" måtte inneha alle elementene av en thriller. Noen ganger insisterte jeg på flere opptak. Det er jeg glad for.
— Du har kritisert norsk drama for å være for stillestående. Mange av skuespillerne du instruerer i "Mammon" har erfaringen sin nettopp fra disse produksjonene. Er det mulig å endre deres spillestil?
— Det kan være en utfordring å korrigere dyktige skuespillere med lang fartstid. De kan føle seg trygge i noe som jeg ikke synes fungerer. Mye av min jobb er å være ærlig.
Beskrives som en tiger
Cecilie er utålmodig. Hun har flere prosjekter på gang samtidig. Klarer ikke legge inn pauser. Hun må være i drift. Skapende. Hun skildres som en rolig og suveren, omsorgsfull lagbygger. Samtidig nevner to venner, uavhengig av hverandre, at Cecilie best kan beskrives som en tiger.
— Tiger? Hvis jeg opplever noe som urettferdig eller uriktig, går jeg rett på. Jeg glemmer all frykt og bryr meg absolutt ikke om hva andre mener. Slåss jeg for noe, ser jeg meg ikke til siden, begynner Cecilie i et forsøk på å forstå karakteristikken av seg selv. Hun sier at det gjør henne opprømt og stolt når hun klarer å kjempe frem en sak. Stå for noe.
— De siste årene er jeg blitt tøff. Jeg vet hva jeg er verd og hva jeg kan. Da våger jeg å gå hardere ut. Jeg har nok blitt mye farligere i forhandlinger om egen lønn og det er jeg stolt av.
Under innspilling av "Mammon" kunne det bli mange tøffe dialoger.
— De er jeg ikke redd for å ta. Om andre hisser seg opp, blir jeg mest rørt. Det viser at folk er engasjert i arbeidet sitt, sier Cecilie, som selv opplever at hun står stødig gjennom opphissede diskusjoner.
— Jeg krever av andre og meg selv at vi er høflige, også når vi er uenige. For meg er det viktig å være direkte og selv vite hvorfor jeg vil ha endring.
Veien til skjermen
Det kan ha vært noe av dette han overhørte, nestoren i norsk teater, Hans Rossiné, da han observerte Cecilie instruere søvndrukne skuespillere tidlig en morgen i Radioteatret. Rossiné lot seg fascinere, og Cecilies vei til TV-produksjon ble kortere.
Selv har hun ofte følt seg fremmed i teater – og filmverdenen hvor mye har handlet om å kjenne de rette menneskene, pleie relasjonene som gir makt. I stedet for å sikte seg inn mot storslagne oppsetninger har hun jobbet jevnt og kan vise til skyhøy produksjon i frie grupper, så vel som i institusjonsteatre.
— Jeg tror selv jeg skiller meg ut på rasjonaliteten. For meg handler alt om hardt arbeid.
Bondevettet fra Troms ser ut til å ha fulgt Cecilie hele veien fra siloen til scenen.
— Når du lever som skuespiller, blir du konstant avvist. Jeg har valgt å se på alt som læring. Også avvisningene. Slik har jeg bygget meg selv opp innenfra. Og så har jeg hatt pappa.
Hun blir stille. Lenge.
For seks år siden gikk alt i svart. Hun mistet pappaen sin. Klippen. Han som tok helt av i gledesrus hver gang Cecilie fikk en ny rolle.
Den litt irriterende pappaen som var litt for mye, hele tiden. Som hun nå hver dag må lære seg å leve uten. Jens Halvdan Mosli.
— Han var det siste mennesket jeg på noen måte kunne forestille meg skulle bli syk og dø. Pappa var mitt grunnfjell. Jeg kunne ikke miste ham. Han er slikt et ufattelig tap, for meg, for bygden vår, for hele landsdelen. Han var en sånn som sto på for folkekulturen.
Beundret sin pappa
Jens Halvdan Mosli kunne ikke si nei til noen som trengte hjelp. Under oppveksten kunne det være krevende å dele pappa med mange. Han var sterkt engasjert og aktiv i lokalpolitikken for Venstre, sto i bresjen for visesang, opera og teater, samtidig som han inviterte på all verdens dugnader til beste for bygden. I dag beskriver hun hvor stolt det gjør henne at han delte livet sitt med så mange. Uavhengig av rang og posisjon, var han opptatt av enkeltmenneskets historie.
— Jeg beundrer ham stort for det.
Cecilie fant med tiden frem til hvordan hun kunne akseptere tapet av sin far. Hun kunne velge å ta med kraften hans videre. Engasjementet for andre. Viljen til å skape en bedre verden.
— Mange sier at de ikke kan forandre verden. Visst pokker kan de det! Det er så lett å gjøre verden til et bedre sted! Det skal ufattelig lite til for å glede andre rundt deg!
— Begynn med å feire hver eneste glede i livet. En god kaffekopp. Samtalen du fikk på et gatehjørne. Et fint ord fra barna dine. De ørsmå tingene. Det negative i livet slår inn med voldsom kraft, helt av seg selv. Kunsten er å legge merke til alt det som er smått og godt. Jeg mener at vi kan velge hva de barske erfaringene i livet skal gjøre med oss. At vi har en plikt til å være bevisst tankene våre. Til ikke å bli bitter. Det er nok en del av farsarven.
Tap og sorg
Hun understreker at det selvsagt kan være situasjoner hvor man ikke har tilgjengelige krefter til å ta de konstruktive valgene.
— Jeg er velsignet med en mann som gir meg uante mengder trygghet. Det er enklere å være sterk når man har en slik base.
I 2012 opplevde Cecilie et nytt tap. Hun sto svært nær en venninne som døde av kreft, Trondheims-kvinnen Katrine Møller.
— Hun lærte meg å ikke ha noen forbehold overfor noe som kan gi deg glede. Jeg har med meg både Katrine og pappa videre.
— Hadde pappa kommet inn døren her nå, hadde han sunget opera, flørtet med servitrisen og bedt deg om en dans. Cecilie ler.
— Og samtidig vært uttalt feminist.
Da Cecilie ble nominert til Amandaprisen for sin rolle i "Kompani Orheim", bestemte hun seg for å feire nominasjonen, totalt uten blygsel.
— Jeg erfarte hvor uhyre deilig det er å gå inn i noe, ta det til seg, være i det gode, dyrke det!
— Din far jobbet for å fremme Nord-Norges interesser og skape liv i utdøende bygdesamfunn. Hvordan opplever du valget ditt om å bli boende i Oslo?
— Det har vært tøft og jeg har reflektert mye rundt det. Jeg har lenge ønsket jeg kunne splitte meg. Leve flere liv. Så innså jeg at Malangen alltid er med meg. Selv om jeg bare tilbringer feriene mine der.
Cecilie har også sterk tilknytning til Bergen, hvor moren hennes kommer fra.
— Jeg har ofte tenkt på hvor tøft det må ha vært for henne da hun flyttet fra hvit linduk og en fornem familie i Bergen og opp til Malangen, til reinslakt og mørketid.
Skilsmissebarn
Cecilies foreldre skilte seg da hun var tenåring. I dag bor moren hennes i Bergen.
Telefonen piper. En ny applikasjon forteller Cecilie hva hun skal gjøre om 15 minutter. Og minner henne om alt hun ikke fikk gjort i går. Gjennom intervjuet har regissøren vist frem minst tre ulike apper.
— Jeg elsker teknologi. Se her! Du kan trene hjernen til å bli strukturert mens du sitter på trikken!
— Du. Når er du født? Hun sperrer opp et par blå øyne.
— Datteren min har vist meg en helt fantastisk app på telefonen. Se her: Du har levd i 13961 dager. 13961 dager – det er jo ingenting! Du tror jo du skal leve i en million dager!
En mann kommer bort til bordet. Cecilie fremstår litt avventende. Så et stort raust smil. En klem. Han går og 41-åringen kommer med en tilståelse:
— Jeg lider av en slags afasi som gjør meg ute av stand til å gjenkjenne ansikter jeg ikke møter ofte.
— Som skuespiller og regissør i hovedstaden må det være et handikap?
— Et handikap? Det er katastrofalt.
Cecilie pakker vesken og løper ut for å frakte Søtnos den tunge veien til dyrlegen. Håper hun ikke møter på kjentfolk på veien. Noen som tar henne for å være arrogant.
— Definisjonen på lykke? Å få tak i en app som kan hjelpe meg å huske ansikt!