— Helt siden barna ble født har jeg gledet meg til at de skulle bli store nok til å drive med aktiviteter.
Ennå er guttene til Mona Kristiansen (37) bare tre og seks år gamle, men når de nå en gang er født inn i en idrettsfamilie, er det en selvfølge at de allerede er innrullert i den lokale idrettsklubben på Høybråten i Oslo.
Da det ikke fantes noe fotballtilbud i klubben for eldstemann Alexander da han var fem, startet like godt Mona og mannen Ebbe Biørn-Lian (47) et lag for femåringer, der begge tok ansvaret som trenere og lagledere. Som mange andre foreldre legger de hver uke inn timevis med ubetalt arbeid ved siden av fulle jobber. Hun som leder for hele idrettslaget, han som trener og lagleder.
Foreldre utgjør kjernetroppen i norsk frivillighet, og den troppen blir stadig større. Syv av ti norske foreldre jobbet frivillig for en organisasjon i 2014. For befolkningen generelt, er det seks av ti.
En fersk rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor om frivillig innsats fra 1998 til 2014, viser at flere bidrar frivillig gjennom organisasjoner nå enn på 1990-tallet.
Bedre enn Sverige og Danmark
Forrige gang senteret utførte undersøkelsen i 2010, så det tristere ut for frivillighetsnorge. Vi hadde «nådd et metningspunkt», og forskerne konkluderte med at frivilligheten var på vei ned. Og at flere ville betale penger fremfor å bruke tid på frivillighetsarbeid.
Et håp kan derimot nå kanskje tennes hos utallige idrettslag, korps, hjelpeorganisasjoner og loppemarkeder som er redde for å miste rekrutteringen. For vi er skandinaviske mestere, faktisk.
Mens 52 prosent av oss oppga at de hadde utført frivillig arbeid for organisasjoner i 1998, var tallet steget til 61 prosent i 2014. Til sammenligning er tallet 50 og 30 prosent for henholdsvis Sverige og Danmark.
Og antall timer lagt ned i frivillig arbeid i måneden har holdt seg stabilt rundt 14— 15 timer i snitt i perioden.
— Vi var litt overrasket over at nivået var så høyt. Det tyder på at frivillighet som fenomen har et solid fotfeste i Norge. Men formen og innholdet endrer seg, sier forsker Bjarte Folkestad ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.
Gjennomorganisert fritid
Foreldre deltar mer i frivillig arbeid enn før, og skillet til dem uten barn øker.
— Betydningen av å ha barn er blitt større for graden av frivillighet. Det er høyere deltagelse i frivillig arbeid rettet mot barn. Det henger mest sannsynlig sammen med utvikling av foreldrerollen. Foreldrene er tettere på og involverer seg mer i barnas hverdag, sier Folkestad.
Og de har mer å involvere seg i enn før.
Norske barn har mindre frilek og mer organisert fritid enn tidligere. Mens 53 prosent av 10-12-åringer drev med organiserte fritidsaktiviteter tre ganger i uken eller mer i 2005, er andelen nå oppe i 66 prosent. Og da kommer trolig cuper, kamper og konkurranser i tillegg, viser en rapport Transportøkonomisk institutt (TØI) har gjort tidligere i år.
Barneidretten har opplevd medlemsboom de siste årene: rundt 160.000 flere medlemmer i alderen 0- 12 år siden 2002, ifølge Norges idrettsforbund.
«Noen må jo gjøre det»«Opp med knærne! Fem sprett med ballen. Supert!»
Ebbe Biørn-Lian løper ved siden av 6-åringene han er lagleder for, sønnen Alexander inkludert. I tillegg er han leder for Old Boys-laget som trener tre ganger i uken.
Denne mørke og kalde onsdagskvelden har han og Mona Kristiansen få problemer med å motivere guttene til å bli ferdige med fiskekakene og gjøre seg klare for fotballtrening for førsteklassinger. Banen ligger rett utenfor inngangsdøren. På toppen av det hele bor de i Idrettsveien.
Langs sidelinjen på banen står mamma Mona og minstemann Maximilian (3) og følger med. De er alltid med på trening. Når han er stor nok til å spille, er de forberedt på å legge ned like mye frivillig arbeid for ham.
«Noen må jo gjøre det», er Monas mantra. Hun er en av dem som ikke kan la høyrearmen ligge i ro når det etterspørres frivillige til å rekke opp hånden for å hjelpe til i utallige sammenhenger. Nylig fikk hun streng beskjed av en annen mamma om å holde igjen når det ble spurt om noen kunne stille som foreldrekontakt på skolen. For nå hadde hun nok.
Lettere når barna er små?
Hun tok like gjerne vervet som leder for hele Høybråten og Stovner IL i fjor. En ubetalt jobb som krever daglig arbeid ved siden av jobben som generalsekretær i Norges danseforbund, der hun også jobber mye med frivillige. Nettopp derfor vet hun hvor viktig det er at noen stiller opp. Hun har startet idrettsskole for skolebarn, og hun har andre idrettsverv som tar tid.
— Jeg har drevet med idrett hele livet, og opplevde at mamma og pappa alltid var tett involvert i aktivitetene. Jeg ser godt at de som er oppvokst med frivillig arbeidende foreldre lettere blir med selv. Og at det er lett å få foreldre til små barn til å stille opp, mens de forsvinner når barna kommer i ungdomsskolealder. Det er en utfordring, sier idrettslagslederen.
Svekket tilhørighetIdretten står i en særstilling når det gjelder frivillig oppslutning, men engasjementet fordeler seg i større grad enn før tynnere utover flere organisasjoner.
På 90-tallet var det vanligst å jobbe frivillig for én organisasjon, mens det i 2014 var like vanlig å jobbe frivillig for tre eller flere organisasjoner.
— Tilhørigheten til organisasjonene er svekket. Motivasjonen til de frivillige har i stedet dreid seg mot såkalt «solidarisk individualisme». Det vil si at man er drevet av indre motivasjon, at man ønsker å lære noe og handler ut fra egne verdier, ikke som følge av kravene som følger et medlemskap, sier Audun Fladmoe ved Institutt for samfunnsforskning. Han har forsket på frivilliges motivasjon over tid.
Foreldrene er imidlertid unntaket.
— Hos dem handler det i større grad om forventninger og en følelse av plikt, sier han.
Frivillighet Norges egen undersøkelse viser også at det er hos én gruppe pliktfølelsen er viktigste motivator: hos 30-49-åringene.
Ja-menneskene
Foreldrehjelperne deler seg gjerne i to ytterpunkter: de som gjør lite - høyst noen ganger i året, og de som gjør mye: de stiller opp én eller to ganger i uken.
Det er en gjengs oppfatning at det er de samme «ja-personene» som alltid stiller opp. Den ferske undersøkelsen viser imidlertid at det er flere foreldre enn før som bidrar.
Bjarte Folkestad mener at det lettere å delta enn før.
— Organisasjonene er blitt flinkere til å legge til rette for frivillighet, slik at det blir lavterskel for å delta. Det er færre som vil ta de tunge, administrative vervene, og det tvinger nok organisasjonene til å gjøre det lettere å delta. Det har vært økt fokus på frivillig arbeid fra politisk hold og flere organisasjonene hyrer inn folk for å ta seg av rekruttering av frivillige. Det har nok bidratt til økningen, sier han.
Hvis det ikke hadde vært for at foreldrene hadde stilt opp til loppemarked og andre aktiviteter, hadde vi vel måttet ta 16.000-17.000 kroner i semesteravgift.
Erfaringene til Frivillighet Norge, er at de organisasjonene som lykkes best med rekruttering, er de som rekrutterer til konkrete aktiviteter. Det er lavere terskel for å si ja til å selge pølser fra 10 til 14 en bestemt lørdag, enn å melde seg inn i en organisasjon med uklare forutsetninger for hva som forventes.
— Organisasjonene har måttet omstille seg til en ny hverdag. Det betyr for eksempel å dele opp driften av idrettslag på flere, slik at arbeidsoppgavene ikke fremstår som avskrekkende. Og at man ikke må kreve medlemskap for frivillig deltagelse, sier Stian Slotterøy Johnsen, generalsekretær i Frivillighet Norge.
Ingen tid til hobby
— Hvis det ikke hadde vært for at foreldrene hadde stilt opp til loppemarked og andre aktiviteter, hadde vi vel måttet ta 16.000-17.000 kroner i semesteravgift. Så viktige er de, sier John Vinge.
Han er denne onsdagskvelden som vanlig i musikkrommet på Abildsø skole der korpsøvingen er i full gang. Det blir en tre-fire timer her hver onsdag.
De to siste helgene på rad har han tilbrakt i Abildsø skoles musikkorps tjeneste. Først på overnattingsseminar, så med rigging, øving, taler og konsert i forbindelse med korpsets 70-årsjubileum. Som korpsets styreleder er han med på ukentlige øvinger, hjelper til med instruksjon når det trengs, har satt i gang en jazzgruppe, er på styremøter, turer eller i «loppekjelleren».
- Jeg trenger ikke noen hobby, for å si det sånn.
Til daglig underviser han på Norges musikkhøgskole og på Kunsthøgskolen i Oslo, og korps var en helt ukjent verden før datteren begynte å spille fløyte som 7-åring for fem år siden. Han tenkte kanskje hun ville følge i hans spor og begynne å spille piano, men det ble korps. Og nå elsker han det. Alt handler om å gi barna spilleglede. For å gi dem det, stiller han også mer enn gjerne opp på alle de andre pliktene for å få korpset til å gå rundt.
— Min innsats er drevet av musikalsk engasjement, men også av hensyn til et godt lokalsamfunn. Jeg tror musikken er viktig for å gi barna våre et godt oppvekstmiljø. De minste spiller med de største, guttene med jentene, og vi har ingen reservebenk, sier han.
Gjennomorganisert fritid— Korps har slitt litt med en uheldig myte om mye kakebaking og loppemarkeder. Men fra fotballforeldre har jeg hørt at det er vel så mye å gjøre, hvis ikke mer. Barn er så travle nå, deres tid er gjennomorganisert. Hva de skal drive med handler i stor grad om hva man som forelder har tid og lyst til å følge opp.
Men han synes det til tider er vanskelig å få med nok foreldre.
— Det er ofte mange av de samme som stiller opp. Vi har derfor jobbet mye med å få frem engasjement fremfor pliktfølelse. Man må ha respekt for folks ulike livssituasjoner som gjør at noen har mye tid, andre mindre. La folk yte etter evne, så skal vi vise engasjement og ros, for ikke å skremme foreldre vekk fra å delta.
John Vinge er langt fra skremt - men denne helgen skal han ha litt korpsfri for første gang på flere uker.