• Skryt av de andre nominerte

  • Takk kolleger

  • Takk foreldre og familie.

  • Fell gjerne en tåre ved siste punkt

Dette er hovedingrediensene i en midtstrøms tale på Oscar-gallaen, og aller flest takk får mor (se video over artikkelen).

Men alle kan jo ikke være på det jevne, og hvert år er det én tale alle snakker om etterpå.

Kanskje fordi den er smart, velformulert og elegant utført (tenk Emma Thompson, Meryl Streep eller Tom Hanks ), men oftere fordi vinneren går utenfor rammene av hva som er takt og tone når man står der med Oscar-statuetten i hånden.

Når showet kjører av sporet

— Noen av de største Oscar-øyeblikkene, både de morsomme og de pinlige, kommer når det skjer noe man slett ikke forventer. Når det vel planlagte showet kjører av sporet, fordi en Oscar-vinner enten flipper helt ut, som Robert Benigni da han vant for Livet er herlig, eller rett og slett ikke kan slutte å gråte, som Gwyneth Paltrow , eller bare ikke kan styre sin begeistring, som Cuba Gooding Jr. da han vant for Jerry Maguire , sier Christian Monggaard,filmanmelder i den danske avisen Information.

Eller hva skal man si om Halle Berry (Oscar for kvinnelig hovedrolle i Monsters Ball , 2001), som hulket så dypt at det var vanskelig å se på, og enda vanskeligere å høre hva hun sa?

Ikke minst George Clooney som, til tross for at han var nominert til to priser dette året, virket rimelig uforberedt der han sto på podiet (beste birolle i Syriana , 2006) og snakket springende og usammenhengende om å konkurrere i kunst, om Aids, om Hollywoods tilstand og menneskerettigheter.

Mer vellykket var det da Sandra Bullock , etter å ha mottatt en «Razzie»-pris for dårligste skuespillerprestasjon for en annen film kvelden i forveien, uventet tok prisen for beste skuespiller foran konkurrenter som Carey Muligan og Meryl Streep , i 2010. — Det er typisk at skuespillerne, regissørene og manusforfatterne som slipper best fra takketalene. De er jo vant til å opptre, iscenesette og skrive, mens mange ander bare rabler løs. Sandra Bullock holdt en fantastisk tale da hun vant for The Blind Side. Den var både følelsesladet, sjarmerende og morsom, ikke minst da hun takket de fire andre nominerte i kategorien og sa noe både søtt og vittig om dem alle, sier Mongaard.

Kan håpløse taler være de beste?

Det fines mange minneverdige Oscar-øyeblikk der skuespillerne (det er gjerne skuespillerne) blir revet fullstendig med av sine følelser.

— Mange av de beste talene er jo de som egentlig ikke er gode taler. Noen blir så grepet av situasjonen at vi kan synes det er flott, selv om talene er totalt håpløse. Det er noe ekte over det, der de mister kontrollen over seg selv. Så egentlig er det to taler som kan fungere godt: De godt forberedte og elegant formulerte, med røtter i tradisjonell talekunst tilbake til antikken, eller de veldig autentiske der den som taler, havner i sine egne følelsers vold, sier retorikkprofessorJens E. Kjeldsenved Universitetet i Bergen, som for tiden er gjesteprofessor ved Northwestern University i Chicago.

Dette må du huske på

Man har knapt et minutt til rådighet før orkesteret begynner å spille - om man da ikke er megastjerne som Julia Robert s og selvsikkert kan be dirigenten sette seg igjen - fordi "jeg har tenkt til å bli her oppe en stund".

— For å holde en god takketale, er det i alle fall to ting man må tenke på: Den må være forberedt, og den må være kort, sier Kjeldsen.

— Dette gjelder for alle taler, også takketaler. Oscar-talene er så korte, man har knapt et minutt før musikken starter, at man definitivt må være forberedt for å få sagt noe vettugt. Det er som Winston Churchill sa: "Dette må bli en lang tale, for jeg har ikke hatt id til å forberede den", sier Kjeldsen.

Han anbefaler å tenke over hva man vil oppnå med talen.

— Noen vil vise takknemmelighet. Andre vil utnytte det faktum at mange ser på til å komme med et politisk budskap. Men ikke alt passer, sier Kjeldsen.

Aller mest oppsiktsvekkende i så måte er kanskje Marlon Brando s "nei takk" i 1973, da han vant prisen for sin rolle i Gudfaren . Brando sendte en apacheindianer i sitt sted, Sacheen Littlefeather, for å avvise prisen. Begrunnelsen var filmbransjens fremstilling av indianere. Dette var for øvrig en pris introdusert av Liv Ullmann .

Skam deg, Bush!

Tydelig i sitt budskap var også Michael Moore . Dokumentarfilmskaperen tok gjerne imot statuetten da han vant for Bowling for Columbine i 2003, men ikke uten å si sin mening om det han mente om George W. Bush og hans krigføring i Irak: "Shame on You, Mr. Bush, Shame on You" .

Filmanmelder Christian Monggaard sier talen ikke bør være for kritisk eller politisk. Det skal jo være en festaften. Og salen kan respondere ulikt på politiske taler. Enten er de «med vinneren» — som da Sean Penn vant for Milk og snakket om homoseksuelles rettigheter – eller imot – som da Michael Moore skjelte ut George W. Bush.

— Det er dem som mener at Oscar og politikk ikke bør blandes sammen. Men man må jo si at når disse to blandes, er det ofte en eksplosiv og underholdende cocktail, konstaterer Monggaard

Et godt eksempel på en som hadde et budskap å komme med, mener retorikkprofessor Evensen, er Jack Palance som tok enarmede armhevinger da han mottak sin pris i 1991. — Han var 71 år gammel og ville fortelle at også eldre skuespillere var noe verdt, sier Evensen.

Når man har forberedt talen, må man også øve på den.

Blant dem som gjerne nevnes blant de mindre vellykkede takketalene, er Jennifer Connelly s sjelløse oppramsing fra en papirlapp da hun vant for sin rolle i Et vakkert sinn i 2002. Connelly ga fra seg statuetten, brettet ut jukselappen og leste med blikket limt lappen, omtrent like engasjert som høytlesningen i en gjennomsnittlig engelsktime på tredjetrinnet.

- Bør man forvente at de nominerte lærer seg takketalen utenat?

— Ja, ved en så kort tale bør man det. Mange av dem er jo også skuespillere. Noen er kanskje redd for å glemme noen på takkelisten. Men den bør uansett ikke være for lang. Nevner man for mange navn, fra en lang liste, mister det jo litt av betydningen, bemerker retorikkprofessoren.

- La være å gråte for mye

Mens noen blir rørt til sammenbruddets rand over sin egen suksess på scenen, er det andre som klarer å formidle sin lange vei frem til stjernestatus på mer dempet vis. Hilary Swank sørger for eksempel for å fortelle om sin bakgrunn fra beskjedne kår da hun vant:

«Jeg er bare en jente fra en campingvogn ("trailerpark") som hadde en drøm».

Filmanmelder Christian Monggaard i den danske avisen Information mener en god Oscar-tale først og fremst skal være morsom og rørende.

— Den forteller en historie, gjerne om Oscar-vinnerens vanskelige vei til toppen, og unngår å bli for lang og sentimental. Man skal fornemme at det virkelig betyr noe for vinneren å stå på scenen med Oscar-statuetten i hånden, og det er ok å ha en tåre i øyekroken. Men la være å gråte for mye. Det er fint å snakke om sine foreldre, som er forutsetningen for at man står der man står - deres oppmuntring og oppbacking - men man skal ikke bare takke en masse mennesker og ramse opp navn som ikke betyr noe for alle dem som sitter i salen eller foran TV-skjermene verden over, mener Monggaard.

Her kan du søke i alle takketalene fra Oscar-showet.

- Lett å tilgi Oscar-vinnerne

Søndag skal de i ilden igjen, stjernene. Hverken før eller senere i karrieren får de like mye oppmerksomhet som dette ene minuttet, og videoklippet vil bli satt på reprise i mediene hver gang det skjer noe nytt i deres liv eller karriere.

Vi får tro at Kon-Tiki -gjengen har øvd, selv om de ikke er favoritt i sin kategori, og at de ikke glemmer å takke Thor Heyerdahl om øyeblikket kommer. Skulle det gå så galt, er det heller ikke verdens undergang, mener filmanmelder Monggaard.

— Man kan tilgi en Oscar-vinner det meste. Det må være et fantastisk og overveldende øyeblikk å stå på scenen. Har man ikke skrevet en tale, eller blir raskt nervøs, er det lett å si eller gjøre alt det gale. Og hvem ville ikke gjøre det, om man sto på scenen i et rampelys der hele verden ser deg?