Denne uken avholder NHO sin årlige konferanse. I 2015 er det befolkningsvekst og urbanisering som står på agendaen. Hvordan skal vi håndtere at vi i 2040 trolig passerer syv millioner innbyggere, der de aller fleste vil bo i byer og bynære områder?

NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund lister opp flere tiltak. Øverst troner samferdsel. Arbeidsgiverorganisasjonen vil i løpet av 20 år bruke et helt statsbudsjett på å bygge mer vei, jernbane og kollektivtransport.

Flytter til byene for å bli

NHO skal ha ros for å sette en viktig og nødvendig problemstilling på dagsorden. Dagens satsing, spesielt på kollektive transportløsninger, ruster oss ikke for framtiden.

Over halvparten av verdens befolkning bor nå i byer og tettsteder. 85 prosent av veksten i Norge siden 70-tallet har skjedd i 20 byregioner. Oslo er Europas raskest voksende by. Det er også i stadig større grad slik at når folk flytter til byene, så kommer de for å leve hele livet sitt der.Det betyr at norske byer og storregioner i løpet av få år vil endres drastisk. Byområdene som bygges nå skal stå i mange generasjoner fremover. Da er det for smått å bare tenke på transportetappene. Vi må skape boligområder i byene der folk vil leve hele livet, og der nye generasjoner kan vokse opp og få det grunnlaget de trenger for å bli en del av kunnskapsnasjonen Norge. En slik byplanlegging må inkludere planer for god kvalitet på ny bygningsmasse, grønne lunger, gode skoler og barnehager. Og den må inkludere gode levekår for alle i byen, ikke bare de som har råd til å bosette seg i de mest attraktive områdene.

Uten helhetlig styring

Dette klarer ikke markedet alene. Men det politiske ambisjons— og kompetansenivået i Norge er langt unna det som trengs for å nå de nødvendige målene. Aftenpostens kommentator Thomas Boe Hornburg oppsummerer utviklingen siden etterkrigstiden godt: Fra en stat som tok ansvar for helhetlig byutvikling, til dagens totalt fraværende helhetlige styring av de nye arenaene vi skal bo på.

Men en annen politikk er selvsagt mulig. Torshovbyen i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet er et velegnet eksempel. Utgangspunktet for byggingen var å legge forholdene til rette for at folk kunne bo der fra vugge til grav, med alt fra fødestue og barnehage til egen gravplass.

Et annet prinsipp var luft, lys og grønne lunger. Boligene ble bygget med svært høy standard for sin tid, og både gårdene og gårdsrommene var store. Dette var opprinnelig kommunale boliger, og det var et mål i seg selv at de ikke skulle være dyre. Vanlige arbeiderklassefamilier skulle ha råd til å bo der. Torshovs befolkning nyter fortsatt godt av den politiske satsingen på 20-tallet.

Bør forsøke blandingsøkonomi

Boe Hornburg har selvsagt rett i at vi ikke kan kopiere «gjenreisningstidens planøkonomi». Men vi bør forsøke oss på blandingsøkonomi. Et godt eksempel på noen som får det til er den kanadiske byen Vancouver. Der utøver offentlige myndigheter styring over de private aktørene i byutviklingen. Resultatet blir en slags blandingsøkonomi i byutviklingen, der det offentlige og private samarbeider. Målet deres er å bli verdensleder innen klimasmart byutvikling .

Det er langt fra situasjonen her hjemme. Det er ikke politisk klima for å gripe inn i slike prosesser, har førsteamanuensis og byutviklingsforskerPer Gunnar Røe ved Universitetet i Oslo uttalt. Han beskriver kommunenes manglende grep om overordnede strategier og privatiseringen av byutviklingen som et tegn i tiden. Dette kan dessverre gi dårligere resultater.Midt på 1990-tallet bestemte Oslo seg for å bli en moderne fjordby. Industritiden med sine store havner, var over. Visjonen var å frigjøre dagens arealer ut mot sjøen og åpne byen mot fjorden, til glede for Oslos befolkning. Prosjektet var en historisk sjanse til å forme nye deler av byen helt fra grunnen av. Men Tjuvholmen, som skulle være juvelen i Fjordby-kronen, ble solgt etter en anbudsrunde. De nye eierne fikk selv styre detaljene. For at prosjektet skulle bli lønnsomt nok måtte det bygges høyt, tett og eksklusivt, naturlig nok. Resultatet ble imidlertid at Oslo kommunes visjonære fraser om «god kontakt til sjøen, mangfoldig, allsidig, allmennhetens deltakelse, åpen, inkluderende og demokratisk» ble erstattet med «Tjuvholmen tiltrekker den kresne».

Oslo — de store forskjellers by

Byutvikling handler også om sosialt gode bomiljøer. Oslo er i dag den byen i landet som har størst økonomiske forskjeller. Dette får store konsekvenser for både livskvalitet og muligheter. Menn på østkanten dør ni år før menn på vestkanten, for kvinner er forskjellen syv år. En NOKUT-rapport fra 2007 dokumenterer at mens 43,8 prosent av norske ungdommer bosatt i Oslo Vest planlegger å ta høyere akademisk utdanning, gjelder det bare 22,9 prosent av dem som bor i Ytre Øst.

Det mangler ikke på skrekkeksempler der for rask urbanisering har gått galt.En NRK-sak viser at på Lofsrud i bydel Søndre Nordstrand får 12 prosent av elevene spesialundervisning. Der har de 30 000 kroner å bruke per elev. I andre enden av skalaen ligger Uranienborg skole. Der har de 260 000 kroner til hver av elevene som trenger ekstra hjelp, men det er bare fire prosent som trenger det.

Gjør folk en bjørnetjeneste

Dette er tall som bør bekymre alle. Bygger vi byer som forsterker, i stedet for å minske dette gapet i fremtiden, gjør vi alle innbyggerne i Norge en bjørnetjeneste. Når mennesker i den samme byen ikke har de samme reelle mulighetene, sløser vi med talenter og ressurser et lite land ikke har råd til å kaste bort.

Det mangler ikke på skrekkeksempler der for rask urbanisering har gått galt. Man skal ikke lenger enn til Sverige for å finne ghettofiserte bydeler som med jevne mellomrom rammes av opptøyer. I forstedene til Paris finnes store områder der mange barn vokser opp til tredje og fjerde generasjons arbeidsledighet. Økonomiske forskjeller er derfor et perspektiv som bør med i diskusjonen om fremtidens byer og regioner. For kort tid siden slo OECD fast at ulikheten, på tross av at den er lav i internasjonal sammenheng, har skadet veksten i Norge med ni prosentpoeng siden 1980-tallet.

Samferdsel er viktig når vi diskuterer framtidas byer. Men diskusjonen og politikken om fremtidens norske byer må strekke seg mye lenger enn det. Dette er en av de viktigste politiske sakene i tiden fremover og krever høy prioritet. Sentrum-venstre har et spesielt ansvar for å videreutvikle den store satsingen på å utvikle gode bomiljøer fra etterkrigstiden. Årets kommunevalg blir første mulighet til å gjøre det. Vi håper også NHO og dagens regjering vil bidra til en politikk for byutvikling som setter menneskene i stand til å gjøre jobbene i fremtidens Norge, ikke bare å kunne komme seg dit.

Les også: