"Jakten" er et nakent og meget besk drama om hva som kan skje når et par løgnsetninger fra et såret og forvirret barn blir tatt for sannhet.
I detalj slik: Den førtiårige Lukas (Mads Mikkelsen) har en vond skilsmisse bak seg. Skolen han har vært lærer på, er blitt nedlagt. Midlertidig får han en jobb i den lille, danske byens barnehage. Han har en form for munter omsorg for alle barna. Han ser dem, i åndelig betydning. En jente blir spesielt inntatt i ham, all den tid hennes egne foreldre iblant overser henne, de "glemmer" henne. Hun gir ham gaver, en gang kysser hun ham direkte på munnen.
Dette kan høres ekstremt ut, men slik regissør/manusforfatter Vinterbergs fremstiller det, føles og kjennes det helt troverdig. Lukas irettesetter henne. I sin sårethet og forvirring sier hun til barnhagens leder at Lukas er dum og ekkel og at han har vist henne "Tissen sin". Den, sier hun, sto rett ut i luften som en kjepp. Dette er imidlertid noe hun har sett i magasiner hennes eldre bror er i besittelse av.
Hun blir trodd. "Vi må tro på barn. Barn lyver ikke om slikt", lyder omkvedet. Dermed sprer giften seg i det lille provinssamfunnet. En parentes her: En tror like gjerne slike tilstander kunne ha skjedd i større byer, men i et lite provinssamfunn er ting så mye, mye tydeligere.
"Jakten" er et nakent og intelligent drama. Et drama om skyld/uskyld, om ren ondskap, om blind flokkmentalitet og om sår som aldri vil leges ordentlig. Men samtidig også en film om å forsøke å tilgi, om nåde. En film som hugger i en med sin gru og som gir lange, vide tanker.
Thomas Vinterberg ga oss en rystende opplevelse med sin film "Festen". "Jakten" er annerledes i sitt tema, men den ploger like dypt i oss. Hans regikunst er meget fattet, nesten streng, han viser oss, så er det opp til oss å føle og fornemme.
Mads Mikkelsen viser til fulle hvilken suveren skuespiller han er — formbevisst, disiplinert, med nyanser som den fineste siselering. Han ble belønnet med Beste mannlige skuespiller under Cannes-festivalen i fjor.
Se den!