**SKREKKFILM
«The Conjuring 2»
USA 2016
Regi: James Wan
Manus: Carey Hayes, Chad Hayes, David Johnson
Skuespillere: Vera Farmiga, Patrick Wilson, Frances O'Connor
Aldersgrense: 15 år**
Hvem ringer du hvis huset ditt er fullt av skrømt? Hvis møbler sklir rundt på gulvet av seg selv, korsene på veggen snur seg opp-ned og din 11 år gamle datter snakker med stemmen til en truende, gammel mann? Med mindre du har tid til å vente på nyinnspillingen av «Ghostbusters», må det bli Ed (Patrick Wilson) og Lorraine (Vera Farmiga) Warren.
"Demonologene" Warren er høyst virkelige mennesker, og «The Conjuring 2» gir seg – akkurat som forgjengeren (2013) og «The Amityville Horror» (1979/2005) – ut for å være basert på deres virkelige bedrifter. Og det er aldri noen tvil om at regissør James Wan (som også startet «Saw»— og «Insidious»-seriene) vil ha oss til å tro på sannhetsgehalten i dem. Skeptikere fremstiller han konsekvent som noen usympatiske surpomper og til rulleteksten blar han opp det som skal være faktisk dokumentasjon.
Og alt dette er helt greit. Å skulle bli skremt av en overnaturlig skrekkfilm, krever tross alt det britene kaller "suspension of disbelief". Problemet med «The Conjuring 2», er at den aldri blir noe mer enn en løst sammenhengende kavalkade over horrorklisjeer. Noen gode, skumle enkeltsekvenser er ikke nok. Vi trenger en historie å engasjere oss i også.
Forfriskende morsom
« **The Nice Guys»
USA 2016
Action/komedie
Regi: Shane Black
Manus: Shane Black, Anthony Bagarozzi
Skuespillere: Russell Crowe, Ryan Gosling, Matt Bomer, Kim Basinger
Aldersgrense: 15 år**
Den alkoholiserte privatdetektiven, enkemannen og alenefaren, Holland March (Ryan Gosling), snubler gjennom livet i Los Angeles på 70-tallet. En pornostjerne dør i en ulykke, men to dager etter påstår tanten hennes at hun så henne høyst levende. Hun ansetter March for å finne niesen, men det han tror er noen lettjente penger fra en blind, gammel tante, viser seg å være en konspirasjonssak av dimensjoner.
I den samme konspirasjonssaken havner også Jackson Healy (Russel Crowe), som egentlig jobber med å banke opp folk for penger, men som innerst inne ønsker å hjelpe folk. Healy slår seg sammen med March og hans veslevoksne datter. Sammen må de overkomme både farlige leiemordere og enda farligere statsansatte, men de klarer på et vis å snuble seg gjennom det også.
Manusforfatter og regissør Shane Black, har en imponerende merittliste med filmer bak seg, og har blant annet skapt filmer som «Dødelig Våpen». I «The Nice Guys» gjør han hyllest til komedier som «Mannen med den nakne pistol», og gir slapstick-humoren ny relevans. Filmen fungerer utrolig bra på alle plan. Skuespillerne er lette og lekne og spiller godt mot hverandre. Dialogen er forfriskende morsom og timingen sitter som den skal. Den beste komedien for voksne så langt i år.
Terningkast: 5 Anmeldt av: Cathrine Sordal
Engler og demoner og modeller
**THRILLER/GRØSSER
«The Neon Demon»
USA 2016
Regi: Nicolas Winding Refn
Manus: Mary Laws, Nicolas Winding Refn, Polly Stenham
Skuespillere: Elle Fanning, Keanu Reeves, Christina Hendricks, Jena Malone
Musikk: Cliff Martinez
Aldersgrense: 18 år**
Jesse (Elle Fanning) er 16, har et hjerteformet ansikt og utstråler den pureste uskyld. Synet av henne vekker noe selv i de døde øynene til Los Angeles' mest blaserte modellagenter og motefotografer. Både menn og kvinner begjærer henne. De andre jentene hater henne.
Igjen er det umulig å snakke om en av filmene til danske Nicolas Winding Refn uten å komme inn på volden. I motsetning til i for eksempel den rent ut sadistiske «Only God Forgives» (2013), ligger den her stort sett som en dirrende trussel under de iskalde, hyperstiliserte bildene. Men når spenningen først forløses, er grusomhetene desto mer grenseoverskridende.
Legger man så til en løst sammenhengende handling, et voyeuristisk kamerablikk og en okkult undertone, blir det vanskelig å ikke tenke på 70-tallsfilmene til den italienske skrekkmesteren Dario Argento. Og akkurat som barokke, gamle horrorfilmer, er heller ikke denne for alle. «The Neon Demon" krever at man kan gi seg hen, at man klarer å leve seg inn i feberdrømmen, at man evner å se det estetiske i dryppende blod.
Joda, selvsagt kan man også velge å se filmen som en harselas med den kyniske motebransjen. Men det vil i så fall være å redusere selve opplevelsen.
Terningkast: 5
Anmeldt av: Roy Søbstad