«Mere blod» er Jo Nesbøs andre roman etter at hans siste bok om Harry Hole kom ut i 2013. Det er vanskelig å lese krim av Jo Nesbø uten å sammenligne med bestselgerne om Harry Hole. For de ble bestselgere av en grunn; rivende spennende, godt skrevet, brutale og rå. «Mere blod» er noe annet. Mer stille. Ikke like brutal. Men den er morsom, samtidig som den er spennende. Året er 1977 og hovedkarakteren «Ulf» fra Oslo befinner seg plutselig i Kåsund i Finnmark. Langt borte fra hovedstadens narkotikamiljø som han har flyktet fra. Nå er han midt blant læstadianere, hedninger og rein.
Dette er en roman der Jo Nesbø dyrker kontrastene. Kontrastene i geografi og sosialt miljø byr på interessante møter mellom mennesker. Og det blir også morsomt. Man trekker på smilebåndet flere ganger. Som for eksempel når «Ulf» møter læstadianeren Lea og sønnen Knut på ti. Knut har lært av predikantbestefaren at man må brenne for både det ene og det andre. «Er du ikke læstadianer? Da skal du brenne i helvete!» er noe av det første Knut sier til «Ulf».
«Ulf» møter også samen Mattis som byr på sprit, samebryllup og sin egen naturvisdom. Her er det ikke rom for læstadianernes strenge lære. Her hylles gleden, naturen og mennesket.
Dette er ikke en actionspekket historie, men det er noe skummelt som lurer. Man føler på Ulfs frykt, og den smått klaustrofobiske følelsen i Kåsund. Dette driver historien videre samtidig som vi følger bygdas mottakelse av «søringen».
Nesbø fletter inn bakgrunnen til hovedkarakteren ved at vi følger hans retrospektive tanker underveis i handlingen. Leas og Knuts historie blir gradvis fortalt av dem selv, eller av de andre karakterene. Selv om dette skjer lekende lett og glatt, sitter jeg igjen med en nysgjerrighet. Jeg vil så gjerne vite enda mer om dem. Men på en annen side er det kanskje et pluss at forfatteren lar leseren sitte igjen med en følelse av at de vil ha mer?
Dette er en god, og annerledes kriminalroman fra Jo Nesbø. Det er forfriskende, og ikke minst fornøyelig lesning. Dette vil vi ha mere av.