KRISTIANSAND/VENNESLA: — Motstanden fra laksen og de sterke kreftene som er i sving, gjør laksefisket til noe helt spesielt. Resultatet er slett ikke gitt på forhånd, sier Erling Sandø som tidligere i år kom med boka «Otra - elva med de store laksene».
At det har vært mange storvokste eksemplarer av arten, kan de gamle bildene bevise. Ikke rart fiskerne kledde seg opp med dress og tversoversløyfe og attpåtil hvitt tørkle i brystlommen.
Sandø er nærmest vokst opp med laksefiske. Og kan berette at i huset der han bodde like ved elva, gjorde en gang laksen jobben selv! Det var et lite vindu i grunnmuren der rammen kunne tas ut når vinterpotetene skulle inn. Under en storflom stod vannet oppetter husveggen — og en laks fant åpningen og havnet i potetbingen! Da vannet sank, kom den ikke ut igjen.- Dette skjedde før vår tid på Mosby, men er fortalt av flere! sier Sandø. Som i 1967 flyttet ut av barndomshjemmet - og bygde hus 30 meter nærmere Otra.
Nær 30 kilo
Verdens største laks tatt med stang ble faktisk fanget i Norge. I året 1951 tok Nils Walle en rugg på 32,5 kilo i Tana i Finnmark.
Otra kommer ikke så langt bak, den offisielle vektrekorden er 29,5 kilo. Laksen ble fanget med garn ved notplassen utenfor Frøysaa Brygge i 1938. Thomas Frøysaa og sønnen Leif står stolt med laksen på et bilde fra den gang. Rekorden med stang har brødrene Per Georg og Olav Jensen, med 28 kilo nær Egs brygge i 1940, etter to timers hard kamp.De var flinke til å forevige laksene i Jensen-familien, noe som nok skyldtes at de hadde en slektning, Ragna Foss, som drev fotoforretning på Lund, forteller Sandø.
De første beretningene om storlaks i Otra finner vi hos presten Peder Claussøn Friis som skrev: «och fanges i denne Aa de største Laxe som paa Agdesiden fanges.»
En seinere prestekollega, Nicolai Wergeland, nevner laksens utfordringer, som industrivirksomhet med utslipp og ikke minst sponen fra sagbrukene. Han er også inne på laksens instinkt, at den søker tilbake til elva der den har «oppholdt seg som unge. Den elsker sitt fødeland», skrev far til Henrik.
Lenge var fiske med garn det vanlige. Gunstein O. Lian, som skrev ned lokalhistorie fra Skråstadgrenda, fortalte at sportsfiske etter laks ikke var vanlig i Torridal. Stangfiske med meitemark var det helst «smågutter og gamle kallar som ikkje kunde gjera noko anna» som drev med.
Dette endret seg på slutten av 1800-tallet. Byfolk begynte å fiske med flue i elva, og Lian nevner både gullsmed Olsen og skipsmegler Groth. De kjøpte fluer fra England.
Les flere laksesaker:
Hjertefeil førte til at 122.000 laks døde
Fant mer enn 100.000 døde laks
- Kan få konsekvenser for flere laksegenerasjoner
Sjekk den ruggen av en laks!
Utvider laksesesongen på Sørlandet
Planer om stort lakse-senter i Otra
Fikk uvanlig, svartelistet fisk i Otra
Kongen fikk sin «egen» laks
Også kongelige har prøvd fiskelykken. I 1891 var Kristiansand 250 år, og kong Oscar II kom til feiringen. Følget på ni vogner oppover mot Vennesla ble hyllet med hurrarop, og folk «kastede buketter med de deiligste markblomster», som det heter i avisomtalen.
Kongen ble ført ned til en fiskeplass ved elvebredden der han fikk håve inn en laks. Så ble «Laxen bragt til Byen for å nytes av den kongelige Fisker.» Ved middagen ble kongen så mett at han sløyfet desserten og foretrakk «at gaa ud i det Fri hvor han behagede sig i Grønsværet.»
At fiske etter laks kunne gi greie inntekter, forteller denne historien: Kåre Lian var en ivrig laksefisker fra midten av 1920-årene. En gang tidlig på våren så han en stor laks hoppe like utenfor Lianslandet. Han la utpå med båten, og lyktes i å få laksen over ripa. Et fint eksemplar på 16 kilo.
Kåre strøk av gårde til byen og solgte laksen. Og for salgssummen fikk han kjøpt både ny frakk og et par sko! Prisen på laksen var på denne tiden 2,50 for kiloet, mens timelønnen for en industriarbeider lå på 1,20. Ofte følte de lokale fiskerne at de ikke hadde råd til å spise laksen selv. Fangsten gikk gjerne til røykeriet, som betalte bedre enn fiskehandlerne.
Kamp til forlystelse
Kampen mellom mann og laks kunne til tider være rene folkeforlystelsen. Per Georg Jensen, bankmann og ivrig laksefisker, skrev fiskedagbok i mange år. Han forteller om en laks som kjempet i en halv time. De «laget en oppvisning på Muren», og etter hvert samlet det seg skuelystne fra biler som var på vei oppover. Sprek laks var god underholdning!
Sandø skriver at når man studerer fiskedagboken til Jensen, er det mange fellestrekk som går igjen. Flommene blir ofte nevnt. Da er det ofte god fiskeoppgang og tilsvarende fiske, men til gjengjeld har fisken det travelt og er ikke så god å få tak i.
Tannlege Nils C. Rasmussen var blant de beste laksefiskerne. I 1955 hadde Fædrelandsvennens Jannes Bjørnsen et lengre intervju med mannen «som skjøt sin første alke da han var åtte år og har dratt mange hundre kilo laks i elva.»
Her forteller Rasmussen om rekordåret 1927 da han og sønnen Einar hadde på snøret en som de anslo til 30 kilo. Den klarte imidlertid å file over tømmen med tennene og forsvant. I en liten dagbok skrev tannlegen at «fra nå av benytter jeg to fots pianotråd nærmest redskapet. Dette har vist seg utmerket.»
Nedover fra 1955
Men det skulle gå nedover med laksen. Og det gikk fort. Ivar Dybing fisket i Otra fra 1920 til 1956 og førte journal for de ni siste årene. Året 1948 var et utmerket lakseår: «Masse laks i elva etter mitt skjønn,» skriver Dybing. Og legger til:
«Noe mer morsomt som dette fins ikke. Altså et strålende år.»
Men alt i 1955 har bildet endret seg totalt:
«Ingen laks, noen få aurer, største 1 ½ kilo. Et drittår. Ivar.» Og året etter skriver han:
«Det ser ut som fisket i elva er ferdig. Fabrikkene får ta skylda. Det er syre de slipper ut som tar livet av alt. Fisk kan faktisk talt ikke leve i elva lenger. (…) Den såkalte «torridøllen», den breie, fine store laksetypen er borte. De få fisker der er nu er en annen type, noe de har sluppet ut de seinere år. Ivar.»
Rettighetshaverne tok til å reise seg mot industriforurensningen av elva. I en protokoll er det oppført forhandlinger med Hunsfos Fabrikker fra 1937 til 1949, da Otra Laxefiskelag ble offisielt stiftet.Fiskerne klaget over forurensningen, tilslamming av garn og dårligere laksefiske. Voldgiftsretten dømte Hunsfos til å betale 10.450 kroner, men Hunsfos forhalte saken, forteller Sandø.
«Uhyggelig forurenset»
Medlemmene i laget kontaktet lokale tingfolk og viste elva fram for pressen, som kom til at vannet var «uhyggelig forurenset».
I 1949 ble det inngått en forliksavtale med rettighetshaverne og Hunsfos. Avtalen tok utgangspunkt i en voldgiftsdom fra 1936 om en engangserstatning på 84.500 kroner som skulle gjelde i 50 år fram til 1986. Forutsetningen den gang var at bedriften skulle installere et «fullt ut effektivt renseanlegg» som ikke skulle forurense elva mer enn på det daværende tidspunkt. Dette greide ikke bedriften å leve opp til, og rettighetshaverne gikk til ny rettssak i 1969. Noe som er beskrevet i Arne Krogstads bok «Vigeland i Vennesla».
I 1995 var en industriavløpsledning fra Vennesla til sjøen på plass. Og rensing har gitt nytt liv til elva. En gledelig statistikk for Otra i 2006 viste for eksempel 10.693 kilo laks — omtrent det samme som i rekordåret 1887. Erling Sandø innrømmer at han er litt misunnelig på naboelvene på grunn av kalkingen. Innstillingen har vært at Otra klarer seg selv, ettersom det er kalk i berget ved elvas kilder. Men Sandø minner om at Otra er den elva i Norge som er mest utsatt for sur nedbør. I tillegg ligger det adskillige uhumskheter på elvebunnen.
Men det er mye å glede seg over. Laksen er tilbake, og — skriver Sandø: «Badevannet er blitt klart som seltersvann, for å låne et uttrykk fra Per Georg Jensens fiskedagbok!»
Litt om laksen
Atlanterhavslaksen finner du i Nordatlanteren, i vest fra Boston til Polarsirkelen og i øst fra Portugal til Karaporten i Russland.
Den største laks som er fanget, var på hele 46,8 kilo i Devon River i England i 1901. Den ble tatt med garn.
Laksen har alltid hatt stor betydning i Norge. Vi ser laks på helleristningene i Alta.
Regelen om «Hver manns rett til fiske ved egen jordeiendom» ble tatt inn i Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Laksen gyter som regel i den samme elva den ble født i, men slett ikke alltid. Av norsk villsmolt som ble gjenfanget, hadde 14 prosent gått opp i feil elv.
Det er mange hypoteser om laksens evne til å finne tilbake til sin barndoms elv. Fjernorientering ved hjelp av sol, havstrømmer og elektriske felt er foreslått, pluss nærorientering ved hjelp av lukt eller lyd.
Hele 60-70 prosent av førstegangsgyterne dør etter gyting. Det er imidlertid registrert laks som skulle gyte for fjerde gang. Hunnen doserer ut rognen i sju til ni doser med forskjellige partnere.
Kilder: «Otra - elva med de store laksene» av Erling Sandø, diverse Wikipedia og avisartikler.