OSLO: Da Celine Felicia (2,5 år) kom til verden, fortalte firebarnsmor og kjendisveterinær Trude Mostue tilDagbladetat datteren ikke skulle i barnehage før hun ble 2–3 år.
Mostue, som har fått de tre eldste barna i England, ble sjokkert over reaksjonene.
– Jeg ble utsatt for syrlig bemerkninger og hets. Jeg fikk til og med stygge brev i posten hvor det sto «få ungen din i barnehagen». Kritikken handlet mest om at jeg ga mødrene dårlig samvittighet. Det var ingen som snakket om hva som var best for barna. Jeg skjønte at jeg hadde touchet borti en rå nerve, forteller Mostue.
Aftenposten har tidligere fortalt hvordanutenlandske mødre i Norge reagerer påen kvelende «norsk foreldremodell».
– Man blir presset inn i et system hvor man blir fortalt hva som er riktig. Det er forferdelig at man blir sett ned på hvis man er hjemme med barna. Man føler seg rett og slett diskriminert og ikke respektert, sier Mostue.
Firebarnsmoren fikk kommentarer som «hvordan kan du tro at du er nok for barnet ditt?» og «uten barnehage utvikler ikke barnet seg språkmessig og lærer ikke sosial skikk». Mostue erkjenner at noen må ha barn i barnehagen av økonomiske og praktiske grunner.
– Men selv om man har valgt å bli hjemme i den hektiske småbarnsperioden blir man fort uglesett, sier Mostue.
– Pågående mammakrig
– Det er en pågående mammakrig der ute. Å skyte hardt på andre mammaer og dømme deres valg er visst en del av hele mammagreia for noen, sier Karianne Gamkinn, kjent som bloggeren «Mammadamen» og forfatter av boken «Beklager, jeg må være mamma».
Begrepet «mammakrig» oppsto i Amerika på 1980-tallet, og refererte til skittkastingen mellom hjemmeværende og yrkesaktive mødre. Senere er begrepet blitt brukt til å definere alle slags konflikter mellom mødre: alt fra amming eller ei, lengden på foreldrepermisjonen og om du gir hjemmelaget eller ferdiglaget babymat. I Norge i dag er det barnehage for ettåringer, likestilling og fulltid versus deltid som vekker sterkest følelser, ifølge Gamkinn.
Da Gamkinn valgte å si opp fast jobb og jobbe redusert i eget firma for å være mer hjemme sammen med barna, haglet det med verbale trefninger fra andre mødre, noen kamuflert som gode råd og velmenende hentydninger.
«Du tror ikke barna dine har bedre av å komme seg mer i barnehagen og ikke henge i skjørtene dine da? For min del ønsker jeg i hvert fall å vise barna mine at jeg er en mamma og kvinne som jobber fullt».
– Sterkt mammapoliti i Norge
Etter å ha blogget om opplevelsene sine, oppdaget hun at veldig mange kjente seg igjen.
– Jeg tror ikke mammapolitiet er et særnorsk fenomen, men jeg tror mammapolitiet er sterkere til stede i Norge fordi vi fokuserer så sterkt på at alle helst skal være like.
80 prosent av alle ettåringer i Norge går i barnehage. En fersk studie fra NTNU viser at barn flest ikke påvirkes negativt av mye tid i barnehage, samtidig som barna heller ikke profitterer sosialt på å gå i barnehage. Så hvorfor bryr vi oss så mye om hva andre gjør?
– Har med skyldfølelse å gjøre
Professor i barnepsykologi ved NTNU, Turid Suzanne Berg-Nielsen, mener det i bunn og grunn handler om usikkerhet rundt egne valg. Ingen vil gamble med oppdragelsen av egne barn, og vi trenger å føle oss trygge på at det vi gjør er riktig.
– Vi blir provosert når noen velger annerledes enn oss fordi det underforstått kan bety at vi ikke har valgt riktig. Hvis alle sender ettåringer i barnehage og sier at det er bra, så er det greit. Men hvis noen gjør noe annet vekker det aggresjon, som har med skyldfølelse å gjøre. Alle foreldre som er mye borte fra de minste barna, føler på det, sier Berg-Nielsen.
Når vi opplever at noen rokker ved vår egen morsrolle, angriper vi.
– Å videreføre gener og sørge for at avkom vokser opp er vår primærbiologiske oppgave. Når noen hinter om at vi svikter, rammer det oss hardt.
Det er ikke tilfeldig at vi aldri hører om «pappapoliti», ifølge professoren.
– Mødre identifiserer seg mer med oppdrageroppgaven. Mens kvinner knytter mer av sin selvfølelse til relasjoner, knytter menn egen selvfølelse mer til hva de får til på jobb.