KRISTIANSAND: Lukten av våt jord. Spadetakene. Dypere og dypere. Når han kommer nesten to meter ned i jorden, stanser han. Nikker fornøyd. Graven er klar.
Det blir en stor haug med jord ved siden av graven på Oddernes kirkegård. Og her ligger også restene av gravens forrige eier. Knokler. Hodeskalle. Litt blomstrete tøystoff.
Dette er helt normalt. Helt vanlig, forklarer Kim André Josefsen Gjørup (21), som er kirkegårdsgraver i Kristiansand kommune.
På en vanlig dag graver han tre graver. På en travel dag graver han fem.
— Det er en spesiell jobb jeg har, og det er ikke alle som klarer den. Men jeg trives veldig godt. Det å vite at de får en verdig begravelse, at det blir gjort som det skal, det er det viktigste for meg.
Jobber med døden
Han snakker rolig, veier hvert eneste ord. Han er bare 21 år, men har allerede en del erfaring som kirkegårdsgraver. Alt begynte på kirkegården på Vegårshei hvor han hjalp til med plenklipping og vedlikehold. Etter hvert fikk han være med på å grave graver. Han kan fremdeles huske den aller første graven, den spente følelsen i magen før han så gresset åpne seg, og en to meter dyp firkant med rette vegger bli gravd ut.
Nå jobber han med døden hver eneste dag.
— Det er bare en jobb for meg. Jeg tenker ikke på døden mens jeg jobber, akkurat.
— Men tankene streifer vel døden når du graver?
— Jeg må jo ikke det?
— Hva tenker du på da, mens du graver?
— Å få gjort det på en verdig måte. Å være effektiv. Jeg tenker på de pårørende, at de skal ha en best mulig opplevelse under begravelsen.
— Hva er dine tanker om døden?
— Døden er helt naturlig. Jeg tenker ikke så mye på det. Det er ikke bare død og elendighet på jobben. Vi sår gress og driver med vedlikehold, og jeg er alltid i godt humør på jobben. Altså, det er bare en jobb som må gjøres. Det er en viktig jobb. Man kan ikke la alle bli liggende på frysen, ikke sant? Jeg har lært mer om hva som faktisk skjer etter at vi dør. Det er mange som blir overrasket over at det ligger bein, kistebord, håndtak og liksvøpe i graver som vi graver opp.
Helt naturlig— Hvorfor er det så få som vet det?
— Det er kanskje tabu med døde mennesker, at vi skal i jorda. Det er jo ingenting gledelig ved det. Men det er likevel helt naturlig.
— Hva sier vennene dine om jobben din?
— De synes det er spesielt. De lurer på hvordan jeg klarer jobben.
— Og hva svarer du?
— At det er en jobb som må gjøres. At jeg ikke har et problem med det. Mange blir kvalme av å se knokler når de graver. Og ikke bare den første gangen. De blir kvalme andre, tredje, fjerde gangen også. Hver gang. De takler det ikke til slutt. Så slutter de.
— Hva gjør at du takler det?
— Det vet jeg ikke. Vi er alle forskjellige. Det er sikkert normalt å bli kvalm, det er kanskje jeg som er unormal som takler det, sier han. Og smiler.
Å gjøre graven finDe er to kirkegårdsarbeidere i Kristiansand kommune. Kim forteller at en vanlig arbeidsdag består av graving av de gjerne tre-fire gravene til dagens begravelser. Vedlikehold av maskiner. Påfylling av jord. Selve graven begynner han å grave med en liten gravemaskin. Så tar han resten med spade. Perfeksjonerer kantene. Selv om han har gravd graver i flere år, er det én type grav han ikke har gravd ennå.
— Jeg har ikke gravd barnegrav, men jeg er sikker på at det blir spesielt. Det blir sikkert veldig trist når det kommer en bitteliten kiste, med små bamser og kort. Men det må jo gå bra det også. Vi må jo gjøre jobben vår likevel.
Kim har ansvar for graver i Torridal, på Flekkerøy, på kirkegården i byen, Oddernes, Tveit og Randesund.
En helt vanlig uke begynner med at det kommer en faks fra kirkekontoret. Her står det hvor mange som skal gravlegges denne uka, hvor og når. Så begynner planleggingen.
Denne dagen graver Kim en dobbeltgrav. Det betyr at den som er død har reservert graven, noe som typisk ektepar og slekt benytter seg av. Da gravlegges to kister oppå hverandre, ofte med flere års mellomrom. En enkeltgrav er 140 centimeter dyp, 90 centimeter bred og 220 centimeter lang. Når det er dobbeltgrav, graver man 180 centimeter ned i jorden.
Når graven er ferdig gravd, gjør Kim det fint rundt graven. Så tar han med seg gravemaskin, spader og river, slik at kisten og gravfølget kan komme, og alt er klart til at kisten kan senkes. Når gravfølget har dratt, drar han tilbake til graven.
Nå ligger det en hvit kiste i bunnen. Fargerike blomster og kranser med en siste hilsen fra venner og familie er lagt på kistelokket. Disse må han ta opp. Så begynner han å fylle igjen graven. Den som oftest hvite kisten dekkes litt og litt av mørkebrun jord. Når han er ferdig, danderer han alle blomstene på graven. Til slutt setter han opp et hvitt kors, med navnet til den avdøde. Det skal stå der til gravsteinen kommer.
— Begravelser er forferdelig, for da er alle triste. Men jeg tenker ikke mye på selve begravelsen mens jeg graver. Etter at jeg begynte her, tenker jeg nok mer over hvordan graven er gravd, hvis jeg selv går i en begravelse.
Lik i plastPå gravlunden står gravsteinene tett i tett. I kald, hvit marmor eller svart granitt. "Hvil i fred". "Dypt savnet". "Takk for alt". Vi skal alle bli til jord en gang. Og det meste blir til jord, men ikke alt. Kim forteller at på kirkegården finnes det over 50 år gamle lik som fortsatt ikke har gått i oppløsning – fordi de ble pakket i plast før begravelsen.
— Mellom 1950- og 1970-tallet ble mange innpakket i plast før de ble begravd. Da brytes ikke likene ned, de ligger fortsatt i plasten, for plast råtner jo ikke. Det er ikke noe særlig, forteller han.
— Man skal være litt forsiktig med de gassene som kommer opp da. De kan være litt skumle. Det er mange graver fra den tida her i Kristiansand. Men det må vi bare ta som det kommer.
Etter loven kan en grav graves opp og brukes på nytt tidligst etter 20 år, og det skal da kun være grove knokler og kisterester igjen i den gamle graven.
Mistet storebrorenPå venstre underarm har Kim en tatovering med navnet på broren, sammen med brorens fødsels— og dødsdato. Broren døde i en bilulykke for 13 år siden, da Kim bare var åtte år. Broren er begravd på kirkegården i Arendal, og Kim besøker graven innimellom. Tar med lys i juletiden. Han har selv mistet flere som sto ham nær.
— Jeg har mistet tre besteforeldre. En onkel. Og min bror. De var alle veldig nære. Det er trist.
— Får man et annet forhold til det å besøke en grav når man jobber på kirkegård?
— Nei, det tror jeg ikke. Eller, man kikker seg rundt og ser om det er like fint her, som der man jobber. Men ikke noe ellers. Vi skal jo dø engang, alle mann.
Og rundt 40.000 mennesker dør hvert år i Norge, 2500 av dem i Vest- og Aust-Agder, og 700 i Kristiansand kommune, ifølge Statistisk sentralbyrå. Kim jobber med på å gjøre de dødes avskjed verdig. Hver eneste dag.
— Man får galgenhumor når man jobber med dette. Man blir vel herdet. Vi er alltid i godt humør på jobben, vi går ikke rundt og er deprimerte. Tiden får vise hvor lenge jeg skal jobbe med dette, men jeg har ingen planer om å slutte i alle fall. Det jeg liker best med jobben, er at vi er mye ute.
— Og det verste med jobben?
— Jeg vet ikke. Kanskje når noe ikke går som det skal, hvis graven begynner å rase litt sammen etter at vi har gravd. Da må vi tilbake og grave på nytt. Da kan vi plutselig få dårlig tid om noen står i kapellet og er på vei ut med kisten.
anette.os@fvn.no