Men klarer kirkene å snakke om seksuelle overgrep og romme livshistoriene til dem som er utsatt for det? Ikke godt nok.

Derfor har Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep med støtte fra Barne— ungdoms- og familiedirektoratet, tatt initiativ til fagdagene «Ingen skal bære alene» 1. og 14. september.

Taushet og usikkerhet

Ord om seksuelle overgrep har manglet i kirken. Kirkens og kristne menigheters møte med overgrepsproblematikk har i stor grad vært preget av taushet og usikkerhet. Unnlatelse og feighet. Det er tid for mot til å snakke sant om livet på godt og vondt. Overgrep forsvinner ikke av å forties eller dekkes over. Vi må snakke sant både om overgriper og den som blir utsatt for overgrep.

Les også :

Les også:

Seksuelle overgrep er for tiden tema i aviser og tv, sosiale medier, i fakkeltog og appeller. Bak flyktige titler og kjappe nyheter om overgrep, finnes livene, smerten og kampene til dem som er utsatt for dem. Den smerten er ikke over når mediene slutter å omtale den. Det er viktig at mediene på denne måten bidrar til å låse opp tabuer. Det gir åpning for å snakke om smertefulle kapitler i livet. Men livet til den som er utsatt for overgrep utspiller seg over et lengre tidsrom enn offentlighetens døgnfluesyklus. Her har kirker og menigheter sviktet, de har ikke vært gode nok til å snakke direkte om det som er så virkelig for dem det gjelder.

Skyld, skam og selvforakt

Smerten og spørsmålene lever fortsatt. Ensomheten også. Støtte og forståelse er nødvendig etter at faklene har sluknet og «likes» har sluttet å komme. Hos den enkelte som er utsatt for overgrep, vet vi at skyld, skam og selvforakt er vanlige reaksjoner. Opplevelsen av å være fremmed, ensomheten midt i flokken fordi ingen skjønner hvordan det var, eller hvilke spor det satt.

For den som har opplevd slike krenkelser er ikke bare kroppen, men tanken om seg selv og kanskje også tanken om Gud, rammet av det som er skjedd. Kan både livet og Gudsbildet henge sammen etter at overgrep har skjedd?

Gud er ikke redd for å møte smerte. Det bør heller ikke hans kirke være.

Kunnskap er nøkkelen til å kunne møte mennesker med forståelse, og vår mulighet til å bli bedre på det som utfordrer oss. Hva vet vi? Vi vet at overgrep skjer i alle samfunnslag. Vi vet at det skjer med både menn og kvinner. Ut fra statistikk vet vi at i enhver skoleklasse, fotballag, kor, forening eller menighet finnes det mennesker med overgrepserfaring. I følge Redd Barna kjenner 49 % av landets befolkning noen som har opplevd seksuelle overgrep som barn. Sørlandet, selve «bibelbeltet», er en del av statistikken og det er ingen grunn til å tro at tallene i kristne fellesskap er lavere enn ellers.

Krenkende livsopplevelser

Forskningen viser oss at barn og voksne som utsettes for krenkende livsopplevelser har en større risiko for å bli syke voksne. Mennesker med overgrepserfaringer er overrepresentert i alle former for fysisk og psykisk sykdom.

For den som er uten egen erfaring kan temaet rett og slett bli for «sprøtt», det blir vanskelig å tro og ikke minst å snakke om. Hvordan møte dette på en god måte? Kunnskapen er vår hjelp inn i dette. Vi ønsker at det kristne fellesskapet skal være et trygt sted å komme for den enkelte. Et fellesskap hvor vi tåler den andres smerte. Et sted som rommer det vanskelige. Gud er ikke redd for å møte smerte. Det bør heller ikke hans kirke være.

Vi vet at overgrep skjer i alle samfunnslag. Vi vet at det skjer med både menn og kvinner.

Vi vil at kristne menigheter, organisasjoner og fellesskap skal ta overgrepstematikk på alvor.

Vi ønsker å utruste mennesker i kirkelandskapet til å kunne være medvandrere i møte med mennesker som har overgrepserfaringer slik at veien ikke blir så ensom. Vi vil lære å bære sammen slik at det kanskje kan bli mindre tungt.

Ingen skal bære alene!

Innlegget er forkortet. Red.