Så var det over, nesten som om alle i lang tid hadde vært forberedt. Stoisk tar vi imot dystrere og dystrere meldinger om oljeprisens fall, og om følgene. Jeg har sjekket på nettet og funnet ut at oljeprisen kulminerte 19. juni i fjor. Den dagen kostet et fat Brent 115 dollar. Derfra gikk det ubønnhørlig nedover.
Fikk noe å tenke på
Etter hvert kom det mer. Aksjekursene for oljeselskapene, riggselskapene og serviceselskapene sank. Regjeringen fikk noe å tenke på. Sjeføkonomene i bankene kunne endelig rope ulv og presentere en samtidig. Lederne for våre stedlige NODE-bedrifter måtte lære seg kunsten å holde maska, mens alle på innsiden visste at det bak fattede ytre, ble utkjempet durabelige kamper om kursvalg og strategier. Så kom de første oppsigelsene, gjerne tresifret i slengen.
Og nå sist har til og med LO meldt pass. Lønnsfestenes tid er over, sier organisasjonens sindige nestleder, Tor-Arne Solbakken. Målet for oppgjøret i 2015 er å sikre lønnstakerne en «rimelig del av verdiskapingen». Som om det ikke er mer å snakke om. Det trenger engang ikke argumenteres for til innvortes bruk. Alle kjenner en avlyst fest når de ser en.LOs ambisjoner låter som det flauest tenkelige tilsvar til den franske økonomen Thomas Pikettys analyser av hva som virkelig står som den store utfordringen for den økonomiske politikken i vår tid, å bringe lønns— og kapitalinntektene inn i et fornuftig forhold til hverandre. Ikke for anstendighetens, men for den videre økonomiske utviklingens skyld, hjemme som ute.
Hvor var du 19. juni 2014?
Oljen og skisporten fant hverandre som ingredienser til den hittil siste norske gullalderen, den epoken i vår nyere historie der gud faktisk ble norsk.
Men også dette må legges til side. Nå må vi i stedet stille oss spørsmålet, hvor var du 19. juni 2014? Den siste dagen gud var norsk, og treet som skulle vokse inn i himmelen enda sto rankt blant oss. Dette spørsmålet kan avløse det ellers mye stilte, men nå avleggse spørsmålet, hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Neste uke er det for øvrig 33 år siden dette skjedde, og jeg konstaterer med bedrøvelse at det interesserer den oppvoksende slekt midt i ryggen.
Men tingene henger på sett og vis sammen. For oljen og skisporten fant hverandre som ingredienser til den hittil siste norske gullalderen, den epoken i vår nyere historie der gud faktisk ble norsk, og norske sosialantropologer skrev hyllemetere om norskhetsdebatten og alt dens vesen.
Sjeføkonomene i bankene kunne endelig rope ulv.
Jeg tror det hele startet allerede i 1984, altså for vel 30 år siden da Arne Martin Klausen ga ut boka «Den norske væremåten». Norge var blitt tilstrekkelig rikt og selvbevisst til at disse fenomenene og vår tilhørende internasjonale posisjonering fortjente en inngående analyse. Gud kom likevel ikke inn i bildet før i 1994. Da, på Lillehammer, fikk hele verden se et folk som omsatte sin nyvunne rikdom til et postmoderne nasjonalepos hvor mytologiske skikkelser, folkelig kultur og toppidrett gikk opp i en høyere enhet, umiddelbart kanonisert som «the best games ever», alt mens himmelen mildt drysset lette snøfnugg over de tilstedeværende.
Ideologisk spesialklister
Vi var blitt uovervinnelige i økonomien som i skisporet. Vår lykke kjente ingen grenser, annet enn for asylsøkere. Det manglet bare at Fridtjof Nansen stod opp fra de døde slik at CJ Hambros berømte ord fra 1926 om at man ikke kunne gjøre en hvilken som helst skiløper til statsminister, ble gjort til skamme. Som Tor Bomann-Larsen aldri har sluttet å fortelle oss, flyter økonomi, politikk og skisport i Norge sammen til særegen type ideologisk spesialklister til bruk under alle forhold og himmelstrøk.
Fransk åpning
Resten er historie. Vi har de siste par tiår vært verdens (omtrent) rikeste land og har samtidig fostret verdens (omtrent) beste vinteridrettsutøvere. Slik sett har livet presentert seg for gjennomsnittsnordmannen med uutholdelig letthet. Sett utenfra, må det hele fortone seg som underlige greier. Når jeg treffer venner utenlands, er dette noe jeg synes det er pinlig å snakke om. For ambassadørene for det norske godhetsprosjektet, det vil si for alle fra Erik Solheim og nedover, synes denne blygselen å være fullstendig borte. For dem er ikke gud bare norsk, han (gud altså) har også bestemt oss til å være en særlig gave til resten av klodens innbyggere.
Ser ingen opptur
Noe av grunnlaget for alt dette ser nå ut til å være over, i alle fall for overskuelig fremtid. Ingen troverdige kommentatorer har fantasi til å se noen ny opptur i norsk økonomi. Til det kan vi selvfølgelig innvende at fantasi ikke inngår i repertoaret til troverdig økonomikommentatorer. Der forlenges i stedet den sist observerte stagnasjonen som en gyldig prognose for det kommende tiåret, minst.
Gud kom likevel ikke inn i bildet før i 1994. Da, på Lillehammer, fikk hele verden se et folk som omsatte sin nyvunne rikdom til et postmoderne nasjonalepos...
Som om ikke denne nedturen var nok i seg selv, gjenstår det å finne ut hva dette gjør med oss og vårt eget selvbilde. Det kan bli skumle greier. Men vi har kanskje ant det lenge. Det arrangeres ikke lenger skifester på Lillehammer. Derimot kan vi stundom se TV-sendinger fra dårlig besøkte verdenscup-renn både i hopp, kombinert og langrenn fra den fordums OL-byen. Samtidig har de mektige lederne i FIS fått nok. Nordmenn er ikke lenger gaven verden trenger. En norsk gullgutt til i skisporet, og skiidretten går dukken. Utlendingene orker ikke mer norsk fortreffelighet.
Disse dagene benker vi oss derfor for å se til Sverige. Det er det lenge siden vi har gjort. Men nå er det altså Falun som gjelder. Samtidig ryktes det at svenske servitører, butikkansatte, kort sagt hele vår nye tjenerstand, pakker kofferten for å dra hjem igjen. Festen er ferdigservert. Oppvasken må vi ta selv.