Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver søndag. Se tidligere intervjuer nederst.

— I 2010 fikk du ansvaret for å lede Nordens største barnehage, før den i det hele tatt var påbegynt. Skremmende?

— Da jeg hørte at barnehagen skulle romme 500 barn på 4500 kvadratmeter, med 130 ansatte, var min første tanke: «Dette går ikke an». Først og fremst på grunn av logistikken. Hvordan skulle så mange barn, foreldre og ansatte komme seg ut og inn samtidig, og vi fryktet trafikk-kaos. Hvordan skulle vi ta vare på de minste barna? Men jeg valgte å fokusere på at dette skulle bli et pedagogisk flaggskip.

- Hvordan fikk du det til å gå an?

— Ved å være involvert fra første spadetak, med arkitekter, entreprenører og omsorgsbygg. Jeg var i en periode den eneste ansatte, men startet tidlig med å plukke ut og bygge opp teamet mitt, det var utrolig viktig. Jeg valgte ikke å tenke på det store antallet, men tenke organisering av en helt ordinær barnehage, det hadde jeg tross alt over 20 års erfaring med. Jeg tenkte aldri at jeg ikke skulle lykkes.

- Dere fikk mye kritikk, noen kalte barnehagen en barnefabrikk?

— Ja, hele det første året gjorde jeg ikke annet enn å forsvare eksistensen av barnehagen. Kritikken kom stort sett fra fagfolk, som ikke tok seg bryet med å komme og se resultatet. Mange foreldre var skeptiske og ønsket omvisning før de takket ja til plass.

- Du mistet ikke troen på prosjektet?

— Nei, så lenge jeg så at organiseringen av barnegruppene var på plass, sikkerheten var på plass og de ansatte fungerte, tvilte jeg aldri. Vi bestemte oss for å ha åpent hus fra dag én, for å vise foreldrene, fagfolk og politikere at det fungerte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt omvisninger med usikre foreldre, men den åpenheten har vært viktig.

- Du har selv sagt at dere var med på et sosialt eksperiment?

— Det var kanskje litt uklokt sagt den gang, men det jeg mente var at hele livet er et sosialt eksperiment, der man hele tiden møter nye mennesker. Slik er det for barna også. Ett år etter åpning viste brukerundersøkelser fantastiske resultater, så da fikk jeg bekreftet troen jeg hadde på prosjektet.

- Hvilke lederegenskaper har hjulpet deg i denne prosessen?

— Jeg er en rasjonell type, som ikke bekymrer meg unødig og som tar én ting av gangen. Rutiner og faste systemer er utrolig viktig i en så stor barnehage. Bare det å få gitt informasjon ut til 130 ansatte som ikke sitter foran en kontor-PC, er utfordrende. For ikke å nevne rundt 1000 foreldre. Derfor hjelper det nok at jeg er litt systemfrik, de ansatte ler litt av meg der.

- Du har ansvaret for 500 barn. Hvordan preger det deg?

— Det innebærer et utrolig stort ansvar. Skjer det noe med disse barna, er det mitt ansvar. Det kjenner jeg på innimellom. Men hvis man tenker altfor mye på det, kan man ikke være i denne stillingen. Jeg er trygg på at jeg vet hva som skal til for at barna har det bra og at jeg liker personalledelse.

- Du har over 20 års fartstid i barnehager, hvordan har foreldrene forandret seg på denne tiden?

— De vil ha mer informasjon og de vil ha det med én gang. De har høyere krav til læring og er mer opptatt av kvalitet. Og kosthold, for eksempel. Vi kan få forespørsler om vi ikke kan ha kaviar i stedet for tubeost, og de synes ikke barna kan få vært nok ute. Det er stort sett mødrene som har innspill. De er ikke blitt mer kravstore, men er kanskje flinkere til å sette ord på hva de ønsker for sine barn.

- Det var diplomatisk sagt.

— Ja, før var man fornøyd bare man fikk barnehageplass. Nå er det også sterkere føringer fra samfunnet på pedagogikk og kvalitet, og alt skal dokumenteres. Det krever mer av oss i barnehager, men det gjør også jobben viktigere. Og hvis det kan heve statusen til barnehageansatte, er dette bare positivt.