- Jeg ville aldri presset noen av mine barn til å gifte seg med en partner de ikke likte

Mother India-gründer Sudesh Sharma var aldri i tvil om at han og kona var de beste til å velge partnere for sine barn, om de var oppvokst på Mosby aldri så mye.

Sudesh ler hjertelig og ser på sin datter, matgründeren Sarita Sehjpal. Også hun er lattermild. Far har akkurat fått spørsmål om det var vanskelig å finne ektefeller til sine barn.

Jobber ennåDet er en helt vanlig onsdag. Sommergjestene har forlatt byen. Om en halv time åpner restauranten midt i Markens. Nå er stamgjestene tilbake. 75-åringen har vært på jobb en stund allerede. Fortsatt jobber han fem dager i uka. Etter at han passerte 70, har han innvilget seg helgefri. Nå slapper han av med en kaffekopp sammen med eldstedatter Sarita. På veggen bak dem smiler hindu-gudinnen Lakshmi. At de har plassert seg under beskytteren for lykke, velstand og fruktbarhet når de skal snakke om ekteskap og familieverdier, er ikke noen tilfeldighet. Ingen av dem tror særlig på tilfeldigheter — «guds vilje» og «skjebnen» er ord de begge bruker flittig når ting skal forklares.

— Det er en gammel, gammel tradisjon i India at de eldre finner partner for de unge. Vi har erfaring og vil det beste for våre barn. Men det er bare et forslag, ikke en befaling. Jeg ville aldri presset noen av mine barn til å gifte seg med en partner de ikke likte, sier Sudesh Sharma.

Først skulle han velge partner for eldstedatter Sarita, så for en sønn og en datter til.

Pappa kom først

Sarita Sehjpal var fem år da hun kom til Norge. Året i forveien hadde en onkel overtalt faren til å reise til Norge for å søke arbeid. Tidene var gode, og Norge trengte arbeidskraft. Men Sudesh mistrivdes, han savnet kona og de to små barna og ville flytte hjem til Punjab igjen. Hans kone, Kamlesh, ville det imidlertid annerledes. Hun lånte penger, bestilte flybilletter og la ut på reisen mot nord.

• Vi har erfaring og vil det beste for våre barn.

— Hun har viljestyrken og staheten fra sin mor!Sudesh ler igjen. Han ser hengivent på eldstedatteren. De to har et nært forhold. Etter at Kamlesh døde høsten 2010, er han enda mer knyttet til sine barn og svigerbarn. Sarita smiler tilbake og forteller historien om hvordan hun ble gift:

— Da jeg var 18 år, mente mamma at det var på tide. Hun spurte først om jeg hadde en norsk kjæreste. Jeg tenkte ikke så mye over det, sa mest ja og ha. Det ble etter hvert ganske mange turer til India for å «sjekke ut» potensielle ektemenn, forteller Sarita.

For det skulle vise seg at det ikke var så lett for ekteparet Sharma å finne en passende mann til datteren. Fem ganger reiste de fra Punjab.

Det var i siste liten. 20-åringen fra Norge var begynt å få et dårlig rykte hjemme i Punjab etter å vraket 11 friere. Men da hun først fant «den rette», gikk det fort. Fire timer etter at Sarita og Rajeev så hverandre første gang, var de forlovet. Da de et halvt år senere giftet seg i Norge, hadde de møttes to ganger.— Det var greit at familien min kom med forslag til kandidater, men jeg forbeholdt meg retten til å «takke nei» hvis jeg ikke likte det jeg så, sier Sarita og ler mens hun rister på hodet.

— Min kone og jeg tenkte på barnas personlighet, at de var vokst opp i Norge. Det var viktig at den vi valgte, forsto og aksepterte at våre barn var blitt ganske norske. Det var forskjellig for hver gang. Barna er ulike, og det måtte vi ta hensyn til, sier Sudesh. Han leter litt etter ordene før han fortsetter. Etter 44 år i Norge er det fortsatt punjabi og hindi som er morsmålene.

— De skal være sammen hele livet, så det var viktig at vi var grundige. At vi gjorde gode valg.

- Hva hvis barna ikke hadde villet følge tradisjonen med arrangerte ekteskap?

— Da ville jeg blitt lei meg, men jeg måtte jo bare akseptert det.

Forsto at det var viktig

Saritas lillebror, Rajnish, til daglig bare Raj, var tre år da mor tok ham og Sarita med og flyttet til Norge slik at de kunne bo sammen med pappa. Familien bodde på Mosby, og Raj ble raskt en av gutta. Han spilte fotball og var ute sammen med kameratene. Foreldrene la aldri noen demper på barnas aktiviteter. De fikk være så «norske» de ville, bare de respekterte verdier og tradisjoner fra India også.

I USA og India

At foreldrene skulle velge brud for ham, var en av tradisjonene Raj skjønte var viktig for foreldrene. Men både Gitanjali (Git) og Raj var midt i studiene da de møttes første gang, og slett ikke klare for giftermål. Raj bodde i USA og skulle fullføre en MBS, Git var i gang med tannlegestudier i India. Gjennom forlovelsesperioden på to år hadde de hyppig kontakt per brev og telefon. Flere ganger møttes de når Raj besøkte familien i India.

Men da de var ferdig med studiene, ble det punjabi-bryllup i India. Bare en drøy uke senere landet Git på Kjevik. Snøen lå tung, og brøytekantene var skremmende høye. Søndag 13. desember 1998 startet hun sitt nye liv på Hellemyr, Kristiansand.— Jeg ble betatt av Git med en gang. Hun var, og er, ei nydelig jente. Jeg «hentet» ikke hjem en brud fra India. Jeg giftet meg med en likeverdig partner, sier Raj, som i likhet med søsteren er medeier både i Mother India og med-gründer til ferdigrettene «SaritaS».

Git (42) og Rai ler når vi spør om foreldrene har valgt rett partner for dem.

Opp- og nedturer

— Som alle andre har vi hatt våre opp- og nedturer, men vi har vokst sammen. Vi har historie sammen, men viktigst er at vi har to døtre sammen. De vil alltid komme først. For oss er det mer naturlig å jobbe med forholdet og få det til å fungere, enn å velge skilsmisse, sier Git, som legger til at hun er veldig glad for at Raj ikke er noen typisk indisk mann.

— Det var han som pushet meg til å få norsk tannlegelisens, selv om det betydde at jeg måtte bo på hybel i Oslo med et lite barn, og han pendlet for å besøke oss. Det var også han som pushet meg til å ta sertifikat da jeg fikk tannlegejobb i Tvedestrand og skulle pendle nesten ti mil hver vei hver eneste dag. Og det var han som hentet i barnehagen.

Stor overgangFor Saritas ektemann, Rajeev, var overgangen om mulig enda større. Etter tradisjonen skal jenta flytte til mannens familie etter bryllupet, men Sarita og Rajeev skulle bo i Norge — og han måtte flytte.

— Mens vi var forlovet, forklarte jeg ham at jeg var blitt ganske norsk, og at i Norge var det «sånn og sånn» - og spurte om han kunne akseptere det. Da ble han litt fornærmet og svarte «høres jeg ut som en trangsynt mann?» forteller Sarita.

Plukket poteter for å lære språket

Mannen passet langt på vei inn i det norske mannsidealet da han flyttet til Norge. Med full universitetsutdannelse, men uten norskkunnskaper, tok han selv initiativ til å bli integrert. Han troppet opp hos en bonde like utenfor Kristiansand og meldte seg frivillig til å plukke poteter uten lønn. Han ville lære norsk. Hjemme tok han sin del av husarbeid og barnepass. Ofte mer enn sin del, siden kona var opptatt med å bygge opp firmaet sammen med broren Raj.

— Vi har hatt mange gode dager og noen ikke fullt så gode, sier Sarita, som nå har vært gift med Rajeev i 28 år.

Ikke aktuelt med skilsmisse

— Ofte har de mindre gode skyldtes misforståelser. Kommunikasjon var en utfordring i starten. Han snakket lite norsk, og min hindi var ikke god nok. Men å skille seg har aldri vært aktuelt. For oss er idealet å jobbe seg gjennom problemer. Det kunne kanskje vært annerledes dersom jeg hadde vært gift med en norsk mann. Det er så akseptert for norske par å skille seg, sier hun.

Velger ektefelle med indisk bakgrunnSosialantropolog og forsker ved velferdsforskningsinstituttet NOVA, Monica Five Aarset, har skrevet doktoravhandling om andre generasjons innvandrere fra Pakistan og India, om deres ekteskapsinngåelser og familieliv. Hennes funn stemmer godt med det de to Sharma-søsknene forteller.

— 78 prosent av indere født i Norge, med indiske foreldre, gifter seg med en med indisk bakgrunn. Om lag halvparten av ekteskapene er arrangerte. Ifølge statistikken ser norsk-inderne likevel ut til å være mer åpne for å gifte seg på tvers av kulturer enn det norsk-pakistanere er, sier Five Aarset.

Rangordning

— Men det er stor forskjell på om det er kvinnen eller mannen som kommer flyttende til Norge. Indiske kvinner er i stor grad oppdratt til at den dagen de gifter seg, skal de flytte inn i en annen kvinnes hus. Rangordningen i den tradisjonelle indiske familien er strengt hierarkisk; svigerfar bestemmer, deretter svigermor (som ofte i praksis bestemmer), så ektemannen. Nederst svigerdøtrene - etter ansiennitet. Hvis mannen kommer til Norge og flytter inn hos sin kones foreldre, slik de ofte gjør i starten, forrykkes denne maktbalansen og gjør noe med hans identitet som mann. På punjabi har de et eget kallenavn for menn som flytter inn til svigerfamilien, forteller NOVA-forskeren.

- Er arrangerte ekteskap lykkeligere?

— Mange av mine informanter sier de lever lykkelige og gode liv. Det er i alle fall ikke noe belegg for å si at arrangerte ekteskap per definisjon er ulykkelige ekteskap. Ved et arrangert ekteskap engasjerer hele familien seg, på godt og vondt, for at prosjektet skal lykkes, sier Five Aarset. Der arrangementet glir over i tvang, finnes det mange ulykkelige historier.

Kjærlighetsekteskap vinner innpass

Aarset påpeker at stadig flere velger tradisjonelt kjærlighetsekteskap.

— Kjærlighetsekteskapet er et globalt ideal. Dermed velger stadig flere indere også det.

• Det er i alle fall ikke noe belegg for å si at arrangerte ekteskap per definisjon er ulykkelige ekteskap.

KrF-leder Knut Arild Hareide var nylig i India i forbindelse med et NRK-program, der han skulle utfordre sine fordommer mot arrangerte ekteskap. Han svarer dette når Fædrelandsvennen spør om kulturreisen påvirket hans syn på arrangerte ekteskap:— Arrangerte ekteskap er fremmed for oss som er vokst opp i vestlige kulturer, og for meg er det viktig at ekteskapsinngåelse alltid skal være frivillig. I mange kulturer er arrangert ekteskap den vanligste måten å finne seg en partner på og skjer med begge parters samtykke. Ut fra tallene ser jeg at mange andregenerasjons innvandrere fra India fortsetter denne tradisjonen i Norge. Dette er uvant for oss, men jeg mener ikke at det skal forbys. Det er ekteskap som inngås under tvang som må bekjempes og forebygges, understreker Hareide og legger til:

— Jeg var skeptisk til arrangerte ekteskap da jeg dro til India og skeptisk da jeg kom hjem igjen. Selv om jeg i løpet av turen fikk en større forståelse for hvorfor mange fortsatt velger det.

Barna skal få velge selv

Selv om både Sarita og Rajeev og Raj og Git er fornøyd med sine ekteskap, har de ingen planer om å velge partner på vegne av sine egne barn. Raj og Gits to døtre er fortsatt unge og bor hjemme, mens Sarita og Rajeevs er ute av redet og på full fart inn i voksenlivet.

— Om jeg skal velge partner for mine barn? Nei! Det skulle tatt seg ut. Jeg har fått klar beskjed fra Sonny (25) og Pria (19) om å holde meg unna, sier Sarita. - Betyr det at du synes arrangerte ekteskap er feil?

— Det er ikke det jeg sier. Men det som var riktig for meg, trenger ikke være riktig for mine barn. De er mer «utvanna» enn jeg var. Selv om de har respekt for og føler tilhørighet til indisk kultur, er de mye mer norske enn jeg var. De har ikke det samme forholdet til tradisjoner. Men jeg har sagt til dem begge at mamma ønsker seg et skikkelig Bollywood-bryllup med mye sang og dans. Da himler de litt oppgitt.

Skal få råd hvis de ber om detGit og Raj, som har døtrene Alisha (15) og Ria (10), har heller ingen planer om å legge seg opp i døtrenes partnervalg når den tid kommer.

— Nei, da ville jeg vært passe dum, smiler Raj. - De får velge selv. Men spør de om råd, så skal de selvsagt få det, sier Raj, som svarer bekreftende på at det ville være helt greit for ham med etnisk norske svigersønner.

Mer norske

— Jentene er mye mer norske enn vi er og langt mer selvstendige enn vi var. Nå er det andre tider og andre tradisjoner. Men jeg er samtidig veldig glad for at de er stolte av sin indiske bakgrunn og har respekt for våre verdier, legger Git til.

— Jeg har ett bein i hver kultur og lever godt med det. Vi feirer både norske og indiske høytider. Helt norsk blir jeg selvsagt aldri, og det er heller ikke målet. Jeg føler at jeg har funnet en god balanse mellom det indiske og det norske, sier Git, som nå jobber som tannlege i Søgne.

• Jeg har et bein i hver kultur og lever godt med det.