Norge var svake i London og svakere i Rio. Det kan fort bli enda dårligere i Tokyo.

Når vi ser hvordan norsk idrett har sløst bort årene siden London-OL, er det vanskelig å tro at det vil skje særlig mye i de neste fire.

De dårlige resultatene i London (fire medaljer, 2-1-1) ble etterfulgt av evalueringsrapporten fra Tvedt-utvalget, ledet av Tom Tvedt, som senere ble idrettspresident.

Toppidrettssjef Jarle Aambø gikk av, og søkelyset ble satt på hvordan Tvedt-utvalgets kritikk og anbefalinger ble fulgt opp.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Det har gått smått. Halvannet etter Tvedt-rapporten gjorde Særforbundenes Fellesorganisasjon (54 særidretter) opprør og etterlyste handling. Over to år var gått.

Bitende kritikk

Kritikken mot ledelsen i Idrettsforbundet og Olympiatoppen har vokst. En av kritikerne har vært Bjørge Stensbøl, den første sjefen for Olympiatoppen. Han er etter hvert blitt en lite populær mann oppe ved Sognsvann.

Da kan det være greit å skru årene tilbake til Olympiatoppens begynnelse. Den var et resultat av de elendige resultatene i OL 1988.

Interessert i flere saker om temaet? Da anbefaler vi disse:

Det mest banebrytende var å forene de forskjellige idretter slik at de kunne lære av hverandre. Topp fagfolk ble ansatt. Men like viktig var arbeidet med mål og midler.

Det ble satt høye – og langsiktige — mål. Bare høyeste kvalitet dugde, i alle ledd. Olympiatoppen var en elitefabrikk, slik den var ment å være.

Koseligere nå

Under de neste lederne, Jarle Aambø og nå Tore Øvrebø, har en snillhetskultur overtatt, ifølge kritikerne.

Toppidrettssentret er et godt sted å være for både utøvere og de mange ansatte. Vel og bra, men vinnerholdningene er ikke tydelige lenger.

Å finne og utvikle de beste talentene, skaffe de ypperste trenere og det beste opplegget, det tar tid og gir sjelden resultater i løpet av de fire små årene som en olympiade utgjør.

Derfor kan vi like gjerne snakke 2024 når vi nå skal diskutere målsettingen for norsk toppidrett.

Prinsippene som bestemmer

Da er det viktig å se på et par avgjørende prinsipper.

Det ligger et politisk valg bak prioriteringen av Olympiatoppens midler i dag. Først skal skiløperne, med og uten gevær, få alt de peker på, for det er i disse idrettene medaljene sitter løsest. De andre må dele det som blir igjen, forenklet sagt.

Sommeridrettene har kritisert dette med klar røst, men har ikke fått gehør. De har faktisk slitt med å få vite hva Olympiatoppens penger egentlig har gått til, i et regnskap der sekkepostene skjuler de viktige detaljene.

Et annet avgjørende valg hos Olympiatoppen gjelder samarbeidet med særforbundene – hvis det kan kalles samarbeid. Det er i dag slik at hvert enkelt forbund selv må utvikle idrettsfolk i verdensklasse, og så tar Olympiatoppen utøveren derfra.

Problemet er at mange forbund mangler ressurser til å få utøvere så langt at Tore Øvrebø og hans byråkrater innlemmer dem i satsingen.

Farlig mistillit

Det vil ta evigheter å få gjennomdiskutert disse prinsippene og eventuelt få til en endring. Det blir ikke kjappere av at norsk idretts øverste ledere møtes med adskillig mistillit.

Øvrebø er neppe mannen som kan få Olympiatoppen tilbake til det den var. Generalsekretæren i NIF, Inge Andersen, anklages for å være en maktperson uten evne til å lytte. Og den nye presidenten, Tom Tvedt, har prestert å ødelegge mye av tilliten allerede med sin unnvikende holdning i den åpenhetsdebatten som har gått tidligere i år.

Noe kan nok gjøres før Tokyo-OL. Kanskje vil noen enkeltutøvere få det store løftet, med eller uten Olympiatoppens hjelp. Derfor trenger ikke 2020 bli svakere enn 2016. Men ikke bli overrasket om det blir det.

Så kan man spørre: Er det noe å mase om?

Nei, svake resultater i sommer-OL er ikke et problem for Norge eller norsk idrett som helhet. Men når Olympiatoppen bruker så mange millioner (172 i år) på å skaffe gullmedaljer, må kravene stilles deretter.

Da blir resultatene i Rio ynkelige.