Sportsjournalist Øystein Vik, motstander av dagens femmil:
Søndagens femmil i Falun var en parodi av et løp. Et antiklimaks på en herlig vinterfestival. En konkurranse som ikke var løperne verdig. Her er mine grunner til at femmil med fellesstart bør bli avskaffet som det mislykkede kapittel i skisporten det har vært.
Ikke verdig løperne: Dette er ingen kritikk av løperne. De gjør sitt beste i den konkurranseformen de blir invitert til å stille opp i, og avslutningen er spennende og imponerende nok, den. Men i stedet for dramatikk løpet gjennom med tidsdifferanser og spenningen rundt hvem som sprekker på den siste milen, blir det 48 kilometer i kø. Det er unødvendig å gå så lenge for å få en spennende spurt, og det er uverdig for den fantastiske idrettsprestasjonen det er å gå en rask femmil.
Kjedelig for publikum: Skisporten har vært forbilledlig i å vurdere konkurranseformatet kontinuerlig, og elendige konkurranser på 1990-tallet som 10 kilometer klassisk, med påfølgende 15 kilometer jaktstart dagen etter, ble helt riktig vraket. Nå er det på tide med en ny evaluering. Sprint er en kjempesuksess med tett kontakt mellom løpere og publikum. 30 kilometer med skibytte bør også hylles, der skiftet fra klassisk til skøyting midtveis bidrar til spenning, samtidig som løpet er kort nok til at det hele tiden kan skje en utvikling underveis. Men femmil med fellesstart er en "nyvinning" det ikke er grunn til å beholde. Løpet er kjedelig for dem som ser på, og frustrerende for dem som går.
Blir aldri sykling: Langrenn blir aldri som sykkelsporten med hjelperyttere og avsluttere. Til det finnes det ikke nok penger til å betale hjelperytterne. Hadde lagene operert slik med brudd og lagkjøring underveis, kunne løpet blitt underholdende, men det kommer aldri til å skje. På en femmil er det hver mann for seg selv.
Dårlig TV: Et godt TV-produkt og publikumsprodukt varer ikke lenger enn en time, maks halvannen. Kanskje er det på tide å avskaffe 50 kilometer på ski fullstendig. To og en halv time er for lenge.
De fleste løperne vil ikke ha det: For utøverne er det mest prestisjetungt å prestere i individuell start, ettersom det er det virkelige målet på kondisjon. Bare én individuell start pr. mesterskap er for lite.
Sportsjournalist Anders Pamer, tilhenger av dagens femmil:
Satt du som fjetret da Martin Koukal ledet med 15 sekunder på Anders Södergren?
Jeg sto da Petter Northug sprintet opp kneiken rett før oppløpet på Lugnet. Sto oppreist. Fyren kunne like godt hatt joggesko på seg, han beinflydde. Sukker/salt-snøen lagde skyer rundt føttene hans, overleppen hadde krøllet seg opp til nesen hans slik den gjør når han har los på gull. Den siste kilometeren var alt som betydde noe.
Men den betydde mye. Og den var ekstremt spennende. Først ned bakken. Så staking på stadion, der bindinger av dårligere kvalitet ville kollapset. Han nærmet seg. Men var det nok?
Så kom den lille motbakken. De ti sekundene, fulgt av et par nye oppe på broen, den krappe svingen i stor fart inn mot oppløpet. Stakingen, der han tjente en halvmeter for hver gang han måkte trinsene nedi den tvilsomme snøen. Der Petter Northug vant. Jeg husker det en stund. Det er jeg sikker på.
- Dette var Northugs offisielle unnskyldning til det norske folk
La oss spole tilbake til 2003, derav innledningen. En mann ved navn Martin Koukal vant den foreløpig siste femmilen med intervallstart. Tett og jevnt var det, men slovaken vant med 15 sekunder foran Anders Södergren. Husker du det?
Langrenn er en idrett som lenge dvalesnorket i sin egen nostalgi. Femmiler med herrer som mirakuløst nok kunne puste gjennom frossent snott. En ensom kamp i skauen. Løperne ble tatt igjen og kunne henge seg på favoritten. Et halvminutt bak, likevel kunne de med den riktige ryggen foran seg stake inn til sølv. Var det spennende? Noen ganger. Jeg skal innrømme det.
Er det spennende nå?
Hver gang. Kanskje ikke så lenge, kanskje ikke hvert sekund av de to timene. Men husker du Martin Koukal?