Pressen - bedre enn sitt rykte?

Ingen redaktørstyrte medier navnga de tre mennene som ble frikjent for voldtekt i Hemsedalsaken. Det var ikke tilfeldig. Kontrasten til de hva som skjedde i sosiale medier var slående.

Norske medier skal aldri navngi noen i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold ut fra et motiv om hevn eller gapestokk. På Facebook var det nettopp et slikt hevnmotiv som var årsaken til at mange delte disse navnene. Facebook ble en viktig kanal for å kunne ytre seg fritt — men den ble også en folkedomstol. Slik vi ser det, besto de redaktørstyrte mediene en viktig test. Gjorde sosiale medier det samme? Et like viktig spørsmål er om folk flest registrerte den ikke helt ubetydelige forskjellen.

Ingen påstander om grafsing

Da nyheten om ekteskapsbruddet mellom Ari og Märtha ble kjent, var dette selvfølgelig en sak som skulle dekkes og gjøres kjent. Nyheten ble sluppet fra Slottet fredag kveld, i løpet av helgen var saken over og ferdig. Ingen har så langt klaget til PFU om enkeltmediers dekning, ingen påstander om grafsing i privatliv eller krenkende publisitet.

Ikke alle er klar over at det norske presseetiske systemet står i en særstilling sammenlignet med de fleste land. I Norge har vi én felles presseetiske plakat: Vær Varsom-plakaten. Vi har ett system man kan henvende seg til hvis man mener at pressen har gjort en feil og få saken vurdert av Pressens Faglige Utvalg (PFU). Og; alle redaktørstyrte medier - fra NRK, via Se og Hør, NTB og tidsskriftet Sykepleien til lokalavisen Lister24 - er lojalt tilknyttet dette systemet - og systemet er fritt og uavhengig av myndighetene. Det gjør Norge enestående.

Når enkelte franske medier nå melder at de ikke vil publisere terroristers navn og bilde - og dette skaper diskusjon om ikke også norske medier bør ha retningslinjer for hvordan terror dekkes her hjemme - er det verdt å merke seg at det ikke finnes noe organisert presseetisk samarbeid i Frankrike overhodet. Ingen felles etisk plakat, ikke et felles klagesystem.

Hva kan og bør publiseres, hvordan bør det presenteres, hvilke kilder skal kontaktes - og ikke minst; hvordan sikre de som blir angrepet retten til å få svare på angrep samtidig? Alle disse diskusjonene løper parallelt i alle redaksjoner gjennom døgnet, hele uka.

For å demonstrere kraften og betydningen av presseetikk, har vi derfor samlet oss til et verdensrekordforsøk i presseetikk under Arendalsuka.

Robotene rykker inn

Gjennom 24 timer i ett strekk, fra torsdag morgen kl. 08:00 inviterer vi til å diskutere viktige, aktuelle problemstillinger som blant annet: Når skal man identifisere gjerningsmenn, når kan man bruke anonyme kilder, hvordan påvirker innholdsmarkedsføring og PR-rådgiverne informasjonen i samfunnet, hva skjer når robotene rykker inn i redaksjonene, har vi egentlig ytringsfrihet i arbeidslivet, hvordan skal man dekke migrasjonsbølger, hvordan vi kan forholde oss til netthat, og ikke minst; hvordan kan pressen garantere kildevern i overvåkingens tid? Vi byr på en lang rekke paneler med redaktører, journalister, politikere, jurister, PR-folk, forskere, bloggere og samfunnsdebattanter. Og for alle som står opp grytidlig (kl. 05:00) byr vi også på et gratis kurs i presseetikk.

Norge er et land preget av høy tillit. Vi stoler generelt på myndigheter, på politiet, på det meste. Pressen som en sekkebetegnelse nyter derimot ikke den samme graden av oppslutning. Dette har Norge til felles med de fleste andre demokratiske land der det råder pressefrihet. Den frie pressen og demokratiet er avhengig av hverandre. Forholdet er motsatt i land med lav grad av pressefrihet; der stoler folk ikke på myndighetene, men de tror på det mediene bringer frem.

Grunnleggende presseetikk

I vår tid smelter innhold fra de redigerte mediene og sosiale medier sammen. Det er vanskelig for mange å skille innhold fra hverandre; hva er publisert av en ansvarlig redaktør, hva er forsøk på skjult reklame? Derfor mener vi det er viktig at alle som er aktive i sosiale medier, setter seg inn i Vær Varsom-plakaten og gjør seg kjent med grunnleggende presseetikk. Kunnskap om kildekritikk har alltid stått sentralt i pressen, den er minst like viktig som allmennkunnskap i vår tid. Hvilke motiver har avsender? Er kilden troverdig?

Hovedbudskapet bak presseetikken er å tenke seg om før man trykker på publiseringsknappen. Derfor heter pressens etiske plakat Vær Varsom. Innholdet i plakaten handler hovedsakelig om redelighet.

Pressen, eller de redaktørstyrte mediene, gjør stadig feil. Pressens Faglige Utvalg har hver måned et sakskart fullt av klager til behandling. Det vil alltid være begrunnede årsaker til å kritisere pressen.

Men pressens faglige presseetiske arbeid mener vi det er grunn til å være stolte over og å spre kunnskap om.

Derfor kaster vi oss ut i #ETIKK24 under Arendalsuka og håper alle som er opptatt av ytringsfrihet og pressefrihet blir med på rekordforsøket.