Hun er stadig i bevegelse. Hanne Kolstø gir ut sitt fjerde album på fire år. Det er bare å ta imot og gi seg god tid. Hun utfordrer lytteren; det gis ikke særlig mye ved dørene her, men du får igjen et lass med spennende musikk om du tar deg den tiden «Forever Maybe» behøver. Musikken og låtene til Kolstø er full av kontraster og sylskarpe popkniver. Truende og vanskelig og hanskes med til å begynne med; en deilig reise når det hele får satt seg.

For dette er Hanne Kolstø sitt beste album så langt. Produsenter og samarbeidspartnere som Øyvind Røsrud Gundersen og Morten Martens har nok hatt mye å si på utformingen av låtene, men det er hennes stemme som gjør dette så pirrende og forførende. Hør bare den nesten seks minutter lange åpneren, «Blank O». Dersom Kate Bush hadde vært ung i dag, hadde det kanskje hørtes ut som dette.

Her er også noen lette , enkle og slentrende poplåter som «Rooftop», men mest av alt er dette et musikalsk univers som Kolstø stort sett er alene om. Det skal ikke være for enkelt, og ikke for vanskelig heller. Ikke så symfonisk og drømmende som Highasakite, men likevel litt av samme greia. Internasjonal klasse!