Trent Reznor har klart noe hans gamle kumpan Marilyn Manson ikke virker å være i stand til: å utvikle seg. Mens Reznor i en alder av 50 kan opptre med sitt Nine Inch Nails uten at det blir kleint, skriker Manson fremdeles om dop, djevler og seriemord. Han er en middelaldrende mann på leting etter et goth-party alle forlot for 15 år siden. At de tre beste låtene på Mansons niende album er skrevet av en innleid hånd — Tyler Bates, komponisten bak «Guardians of the Galaxy»-soundtracket - svekker ikke akkurat inntrykket av musikalsk og mental stagnasjon. «Third Day of a Seven Day Binge» og «Cupid Carries a Gun» er catchy glamrock av den typen Manson flørtet med rundt årtusenskiftet, «Deep Six» har Metallica-aktige gitarer og et refreng som faktisk løfter. Resten, hovedpersonens egne låter, er noen seige, selvhøytidelige greier.
En gang i tiden kunne man med litt velvilje betrakte Marilyn Manson som en slags performancekunstner. Om ikke annet kunne man more seg over all den moralske harmen han klarte å vekke. Men nå som han ikke lenger har provoserende kraft - og «The Pale Emperor» viser seg å være bare enda et middelmådig album i rekken - er det ingen grunn til å bruke mer tid på ham.