Til tross for sin sylskarpe filosofiske kapasitet, makter ikke Lena Anderssons forelskede karakter Ester Nilsson å se sin utkårede Olof Sten som den han virkelig er: Ikke fullt så forelsket, gift fra før, og i egne øyne et vedvarende offer for uplanlagte tilfeldigheter. Noe som gjør ham bare såvidt innblandet i sitt eget svik. Han blir et rammet menneske og ikke et agerende subjekt i sitt eget liv. Svenske Lena Andersson har mottatt flere priser for sitt forfatterskap. I Uten personlig ansvar holdes språket nøkternt, kjølig og lett, og både forfatteren selv og hovedpersonen filosoferer sylskarpt rundt relasjoner.
Ester går inn i forholdet til gifte Olof Sten med vidåpent hjerte og med den forelskedes sterke vilje til å bortforklare og tolke i beste mening. Men den intellektuelle Ester Nilsson er slett ikke blind. Hun stiller ultimatum og slår opp, men kommer tilbake. Igjen og igjen. Hun slites mellom håp og tvil. Alle handlinger og utsagn kan sås tvil om og tolkes om.
Menneskesinnene er skarpt observert og intelligent utlagt i denne boken. Handlinger står i strid med språk, og hva skal man egentlig tro på? Den elskedes uuttalte intensjoner eller det han faktisk sier? Det man vil tro på? Analysen går aldri opp. Til slutt er leseren helt utslitt. Det er bare den forelskede som holder ut — litt til.
Som leser forstår man hele tiden at dette er et dødfødt prosjekt. Det er heller ingenting ved Olof Stens utflytende personlighet, der ikke noe er sant eller falskt, som får oss til å tro på forholdet. Det er faktisk ingenting sjarmerende ved denne ambivalente, dvaske karakteren, og man kan lure på hvorfor Ester i det hele tatt har falt for ham. Hvorfor har forfatteren gjort ham så lite tiltalende? Er det for å karikere forelskelsens blinde vesen? En allerede sterk roman ville blitt enda mer vellykket om vi også hadde kjent oss igjen i følelsene. Analysen Ester bedriver er gjenkjennelig, men det altoppslukende blir mer beskrevet enn kjent.