En liten gnist er alt som skal til for at dype skillelinjer skal dele samfunnet i to leire. På den ene siden finner vi dem som opplever en allmenn skepsis mot islam fordi livssynet oppfattes som kunstig og regressivt, en hån mot moderniteten. På den andre siden finnes de som aner en skjult islamofobisk agenda så fort noen antyder den minste kritikk mot religionen islam.

Iblant hører jeg bekjente si at de savner «moderne» muslimer, som meg, i den offentlige debatten når islam og muslimer dukker opp i nyhetsbildet. «Det er viktig å høre andre stemmer enn de skjeggete mennene, kan de si til meg». Folk må få høre at muslimers stemme ikke er samstemmig.

Selv om jeg forstår den konstruktive tankeloopen, avslår jeg alltid tilbud om å uttale meg i rollen som muslim i offentligheten. Jeg tror ikke det ville gavne den gode samtalen.

vignett svensken qaisar mahmood.jpg

— Nå tenker kanskje noen av dere at jeg ikke er en skikkelig muslim? Her må jeg protestere.

La meg utdype

Jeg er muslim på min egen spesielle måte. Jeg faster sjelden på noen av de 30 fastedagene i året. Jeg møter ikke Allah fem ganger om dagen på bønnematten. Jeg har aldri valfartet til Mekka og har ingen planer om å begi meg ut på en sånn pilegrimsferd. Jeg betaler ikke zakat i tråd med koranens påbud, men betaler derimot både statlig og kommunal skatt i tråd med det som er besluttet av den svenske riksdagen. Det eneste jeg virkelig holder fast på er at ikke gris skal få passere svelget mitt.

Nå tenker kanskje noen av dere at jeg ikke er en skikkelig muslim? Her må jeg protestere. Til tross for at min måte å være muslim på overflatisk sett ikke skiller seg fra en vegetarianer, har jeg ikke noe problem med å identifisere meg som en muslim. Selvopplevde identiteter handler ofte som selvbedrag.

Grunnen til at jeg ikke vil uttale meg som muslim har med andre ord ikke noe å gjøre med hvorvidt jeg identifiserer meg som muslim. Min aversjon bunner snarere i innstillingen at selvidentifisering som muslim ikke automatisk gir meg kompetanse i å uttale meg om alt som berører islam. Å identifisere meg som muslim gjør ikke heller at jeg automatisk kan representere andre individer som også identifiserer seg som muslimer.

Kanskje slår jeg inn åpne dører når jeg sier det selvsagte: muslimer deler ikke noe felles gen. De som identifiserer seg som muslimer har ikke samme meninger og har ikke samme smak. Muslimer er heller ikke medlemmer i noen felles organisasjon som kan representeres av en kommunikasjonssjef som serverer forankrede svar på ulike spørsmål.

Desverre er bildet av den muslimen som stadig representerer gruppen, vanlig innenfor alle meningsleire. For noen år siden brøt det ut en diskusjon i Sverige da den danske poeten Yahaya Hassans debuterte med sin selvtitulerte diktsamling. Verket berørte hans forhold til og tolkning av islam. Den danske kulturjournalisten Jes Stein Pedersen skrev en omtale i Svenska Dagbladet, som fikk mye oppmerksomhet. Omtalen fikk kritikk av Expressens kultursjef, Karin Olsson. I følge henne er den danske kulturjournalisten utilbørlig interessert i muslimer.

Visst kan jeg være enig i at den danske kulturjournalisten fremstilte muslimer som en homogen gruppe. Men til saken hører det med at også Expressens kultursjef ga uttrykk for samme syn som hun hadde kritiserte sin danske kollega for. Ikke noe sted i samme artikkel nevnte Karin Olsson det faktum at forfatteren Yahah Hassan hadde dedikert en hel bok til å debattere tolkningen av islam i et individualisert samfunn.

Eksempelet viser at det viktige ikke er hva som sies, men at problemet ofte handler om hvem som sier hva. Olsson ressonement synes å være at den som er muslim fødes ikke bare med religionen i genene, men også med retten til å stille spørsmål, diskutere og være djevelens advokat. Med andre ord, om en Hassan eller Mahmood debatterer islam er det helt på sin plass. Men om en Pedersen gjør det, blir han mistenkt for å være «utilbørlig interessert» i et emne som ikke bør angå vedkommende. Det er gruppen som skal diskutere gruppens indre anliggender, alle andre skal holde seg utenfor.

For egen del er jeg sikker på at majoriteten av praktiserende muslimer ikke skulle føle seg trygge eller fornøyd om jeg skulle representere kollektivet muslimer i noen offentlig paneldiskusjon. På samme tid ser ikke flertallet av praktiserende muslimer meg som nok muslim for å til fulle gå inn i deres definisjon av det muslimske fellesskapet. Jeg kan ikke klandre dem - for en som praktiserer islams grunnpilarer er ikke muslim på samme måte som meg. Vi utgjør ikke samme gruppe, og kjenner ikke engang noen samhørighet. For meg er islam en del av min kulturelle arv og derfor noe jeg nærmer meg sentimentalt og mer følelsesmessig enn praktisk. For de praktiserende muslimene er islam et sett regler for hvordan er rettskaffent liv skal leves.

Jeg synes det er en farlig trend at vi etterlyser representasjon og stemmer fra gruppen «de andre» når det gjelder visse tema. Selv synes jeg alle burde kunne få diskutere alt i et samfunn ettersom vår samtid angår oss alle. Jeg ønsker alle velkommen til å diskutere islam og muslimer ettersom disse fenomenene i dag er norske, svenske, nordiske og europeiske.

  • Om en Hassan eller Mahmood debatterer islam er det helt på sin plass. Men om en Pedersen gjør det, blir han mistenkt for å være «utilbørlig interessert».