– Det hender at menn som kommer hit, blir fuktige i øyekroken

Tegneseriebladene sliter. Donald er nede i en bølgedal han kanskje aldri kommer opp av. Fantomet har vandret inn i de dype skogene med sitt serieblad og ikke kommet ut igjen. Og alt fra Daffy og Dennis til Agent X9 og Supermann har blitt historie.

– Dette er en internasjonal trend. En nedgang i flere etapper. Først kom dataspillene på 80-tallet som en konkurrent. Da forsvant mange. Samtidig fikk man parabolantennen og videoene, sier Jan Petter Krogh, president i Norsk Tegneserieforum. Og han legger til:

– Vi har et begrenset antall timer i døgnet utenom arbeid, søvn og mat. Tegneseriene var blant tilbudene i de timene som var igjen. Det var det store da jeg vokste opp på 60- og 70-tallet. Men plutselig var det spill, video og tv-kanaler. Fortsatt holdt imidlertid tegneseriene seg forbløffende godt.

Men så kom den store utfordringen, sier Krogh:

– Nettbrettene og Facebook! I dag vil de fleste heller se film enn å lese. Tegneserien som medium velges bort. Det samme gjelder avislesing, det er så mye enklere å gå på nettet.

Et annet moment er prisutviklingen.

– Så seint som på 70-tallet kostet Donald et par kroner. Og nå skal bladet plutselig ligge på nesten 60! Bladene har hatt en firedobling i pris i forhold til innbundne bøker, sier Krogh.

– Hva så med koronaviruset som har ført til en mer eller mindre frivillig innetilværelse for både store og små – kan dette bety et oppsving for tegneserier av både eldre og yngre årgang?

– Jeg ville bli veldig overrasket, for folk har jo blitt vant til å bruke data. Nå mer enn noen gang. Jeg har mye kontakt med forlagene, og det som er tydelig, er at folk er på mailen døgnet rundt. Selv er jeg et utpreget nattmenneske og jobber langt utover kvelden. Og jeg har aldri pleid å få noe svar på e-postene mine før neste dag. Men nå har folk hjemmekontor og svarer jo med en gang omtrent når som helst på døgnet, sier Krogh.

Litt oppe i bakken på Odderøya, bak Kilden, ligger Kallestad Antikvariat i et tidligere krutthus.

– Her er vi så bortgjemt at vi blir ikke akkurat tråkka ned! ler Øystein Kallestad som står bak antikvariatet sammen med sin kone Mona. Han sier det kommer inn en og annen tegneserie, men ellers er det stort sett bøker det går i.

– Litt av utfordringen for dem som selger, er at det er en såpass liten del av tegneseriene man kan tjene penger på. Men har man det første Donald, pent pakket inn i plast, kan man regne med rundt 100.000 kroner. Ellers synes jeg at barn, på grunn av internett, går glipp av gleden ved å sette seg i et hjørne etter å ha ventet på et serieblad noen dager. Men jeg vil ikke si at barna er tapt for tegneseriene – det ville være så trist! sier han.

Men noen entusiaster fins ennå, som Jon Magne Fjellet på Mosby. Han har like godt et helt lite rom fylt opp med humor og spenning. Noe nyss ankommet i kartonger, men det meste pent katalogisert.

– Det begynte med Sølvpilen i 1973, siden har jeg samlet på stort sett alt, smiler 53-åringen.

Etter hvert har det blitt flere tusen blader. Han finner fram pene eksemplarer av Daffy, Familien Flint og gamle westernblader. Pluss massevis av julehefter. Joda, her kan man fordype seg i timevis!

– Jeg leser litt nå og da, jeg samler ikke bare for å samle, sier Fjellet. Som sier at samlingen vokser jevnt og trutt. Han er stadig i kontakt med forhandlere.

Heller ikke samleren på Mosby har tro på noe «koronaoppsving». Han mener salget av tegneserier vil holde seg stabilt.

– De fleste antikvariatene som selger blader, stenger jo ned også. Men det kan jo være at folk tar seg en tur på loftet og henter ned gamle tegneserier – og setter seg i lesekroken. Selv vil jeg jo anbefale ting fra 50-, 60- og 70-tallet, der er det mye bra, sier Fjellet.

På bensinstasjonen der han jobber, kuttes det i åpningstidene. Så da blir det nok noen ekstra timer med å katalogisere og legge gamle serier pent inn i plast. Gammel kjærlighet ruster ikke!

Donald Duck & Co (1948- ).

Det ble skapt tegneseriehistorie da det aller første eksemplaret av Donald Duck dukket opp i desember 1948. Barna diskuterte om dette var enda et julehefte eller et helt nytt tegneserieblad. Mange pustet lettet ut da neste nummer dukket opp i januar 1948.

Det var en beskjeden trykksak man kunne skaffe seg for en 50-øring. Bladet hadde bare 20 sider, takket være papirrasjoneringen. Og kun annenhver side var i fullfarge. Men utgiverne satset stort og trykket opp hele 40.000 eksemplarer.

Donalds mest berømte tegner, Carl Barks, var alt på plass. Og bladet kom i rett tid. Både små og store var sultne på underholdning, og konkurransen var ikke stor. Dessuten var både Donald og Mikke kjent fra før, etter opptredener i «bursdags-kortfilmer» og innslag i Spøk og spenning og Skipper’n.

I sine glansdager var Donald ett av Norges mest solgte tidsskrift. I 1958 begynte bladet å komme ukentlig, og i toppårene 1979 og 1986 var salget oppe i rundt 250.000 eksemplarer. Men da dataalderen satte inn, sank tallene. I 2015 hadde man kommet ned i 36.000, for første gang under tallene for det første bladet. Og Pondus hadde tatt over tronen som Norges mest solgte tegneserie.

Donald er ikke lenger billig. I takt med synkende opplag stiger prisen kraftig, fra de 50 ørene i 1948 til 54,90 i dag. Skulle man bare fulgt inflasjonen fra 1960 da bladet kostet en krone, ville prisen vært 13 kroner.

Uten Barks hadde nok ikke bladet oppnådd den eventyrlige suksessen. Han spesialiserte seg på stilistisk vakre ti-sidere der Donald fikk prøve seg i forskjellige yrker – med ytterst dårlig resultat. I den aller første fortellingen får Donald tilbud om å være sprøytefører på Andebys store brannbil. Det ender i gnistrende katastrofer, og til slutt får Donald utlevert en våt sekk til å slukke gressbranner med…

Carl Barks var lenge ukjent og ble bare kalt «Den gode tegneren». Han satt hjemme på sin gård og sendte historiene i posten til forlaget i Los Angeles. Det er Barks vi kan takke for mange bifigurer, fra Petter Smart til fetter Anton og B-gjengen. Skulle Donald ut på langfart, brukte gjerne Barks bildene i National Geographic som inspirasjon.

Helene C. Kløvstad var den første oversetteren. Hun ble presentert som lærerinne ved Oslo folkeskoler og sto som en garantist for at dette var god og sunn lesing for barna. Det var jo foreldrene som kjøpte bladet!

Mange tegneserier har kommet og gått, på grunn av fallende opplag eller fordi man ikke hadde flere historier på lager. I Donald blir det stadig laget nye fortellinger på lisens.

Her noen av de mange seriene, med fødselsår og eventuelt dødsår i Norge. (Vi holder album utenfor.)

Billy (1971- ).

Uslitelig humor fra Sumpleiren der Billy fremdeles er like lat og generalen evig forlibt i frøken Fryd.

Daffy (1958-1969) og seinere Snurre Sprett (1971-1999).

Daffy Duck ble laget mye over samme lest som Donald. Begynte som tegnefilmfigur skapt av amerikanske Tex Avery. Daffy var kjent for sin lesping – og i motsetning til Donald kunne han fly!

Dennis (1959-1988).

Enda en amerikansk serie, startet i 1951 av Hank Ketcham. En meget initiativrik, liten gutt som kunne sette grå hår i de fleste, spesielt naboen Nilsen! Dennis er blitt filmet flere ganger.

Familien Flint (1962-1983).

En tegneserie som dukket opp i kjølvannet av Familien Flint på norsk TV på tidlig 1960-tall. Her møter vi Fred og hans kone Wilma i en karikert steinalderverden.

Fantomet (1964-2018).

Lenge var Fantomet det neste største bladet i Norge etter Donald. På 80-tallet kom opplaget opp i 80.000, og Fantometklubben hadde 100.000 medlemmer. Men så sviktet salget, og høsten 2018 var det slutt. Det vil si, ennå vil mannen i mørkeblå trikot figurere i spesialnumre som «Fantomet kronologisk». Men et eget serieblad er en saga blott for «Mannen som ikke kan dø».

Hakke Hakkespett (1957-2002).

Også Hakke var opprinnelig en tegnefilmfigur. Amerikaneren Walter Lantz stod bak 194 tegnefilmer mellom 1940 og 1972. Et humørfylt blad holdt ut i 45 år i Norge, også dette litt i skyggen av Donald & co.

Helan og Halvan (1963-1987).

Stan Laurel og Oliver Hardy var et populært komikerpar som også gjorde lykke som tegneseriefigurer. Flere tegnere skiftet på jobben.

Helgenen (1966-1989).

Et blad i kjølvannet av fredagskveldenes detektimer.

Illustrerte klassikere (1954-1976).

Fra «Hjortedreper» til «Erik den djerve»! I løpet av 22 år ble det gitt ut 221 tegneserier basert på bøker fra verdenslitteraturen. En fin vei inn i litteraturens verden, mente noen. Mens andre hevdet at dette var en lettvint omvei om man ville slippe å lese bøkene!

Skipper’n (1947-1959 pluss tre gjenoppstarter).

En middelaldrende sjømann med enorme underarmer var tidlig ute på det norske tegneseriemarkedet – og hadde flere gjesteserier, blant annet Mandrake. Og da TV dukket opp i Norge, ble Popeye fast innslag i tirsdagens Falkeklubben.

Supermann (1966-1991).

En av de mange superheltene som dukket opp i USA under depresjonen på 1930-tallet. Han hadde røntgensyn og en superpust som kunne fryse en hel innsjø til is. Men det hjalp ikke, etter 20 år var det slutt i Norge.

Sølvpilen (1971-1991).

Dette ble en meget populær tegneserie og nærmet seg Donald i opplag. Kanskje mye takket være indianerjenta Månestråle med den forførende splitten i kjolen. Det har kommet noen spesialhefter etter bladets død med stort sett opptrykk av gamle historier.

Tarzan (1965-2001).

Den amerikanske forfatteren Edgar Rice Burroughs skrev 22 romaner om Tarzan, den første i 1914. Tarzan var en engelsk adelsgutt som mistet foreldrene og vokste opp blant aper i Afrika. I 1929 begynte Tarzan som tegneserie i USA.

Og ellers noen andre tegneserier som har kommet og gått:

Edderkoppen (1968-1993),

Hjerterevyen (1960-1990),

Jukan (1954-1968),

Kampserien (1964-1990),

Tuppen og Lillemor (1969-1992),

Pellefant (1965-1990),

Præriebladet (1957-1990),

På vingene (1963-1990),

Spion 13 (1963-1990),

Starlet (1973-1998),

Texas (1953-1976), -1992)

Vill Vest (1953-1990).

Et lyspunkt er de norske seriene. Frode Øverlis Pondus har tatt de fleste med storm og er nå større enn Donald. Andre norske, som Nemi og Radio Gaga, gjør det også godt. Og westernbladene har fått et oppsving.

På Brandbu utenfor Oslo ligger Norsk Tegneseriemuseum med 200.000 objekter. På grunn av dårlig økonomi er det bare åpent noen timer hver lørdag.

– Da vi startet her for noen år siden, var det mange av barna som kom hit, som leste tegneserier. De siste årene var det ingen. Skal du ha barn til å lese i dag, må du ta fra dem brettene. Og da blir det vel ramaskrik, sier Krogh.

KILDER: «Tegneserienes historie» av Øyvind Holen og Tore Strand Olsen, Store norske leksikon, Wikipedia.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.