Jeg slo opp øynene, lykkelig over å være på vei. Jeg hadde fryktet det verste da jeg grytidlig våknet til snøkaos og kjørte til Gardermoen torsdag morgen. Kaffeservering om bord i et fly er et sikkert tegn på at en nærmer seg marsjhøyde.

Den marsjhøyden var denne gang minimal. Da jeg tittet ut av vinduet, sto vi fortsatt på bakken, ved flyets gate.

Der ble vi stående. Lenge. To forsøk på å dytte flyet ut resulterte i at kjøretøyet som skulle gjøre jobben spant. Da det endelig kom et som var tungt nok, sto flyet stille. Helt stille.

Teknisk problem

Litt etter kunne kapteinen fortelle at vi "hadde et teknisk problem", og måtte dyttes inn igjen.

Lars Tjærnås, fotballekspert. Foto: Borgen Arne

Problemet ble løst, og flyet skulle dyttes ut. Var da logikken å bruke kjøretøyet som hadde mestret jobben, eller det som ikke hadde mestret det?Svaret var det siste. En lang historie kort: Etter at to ivrige hjelpere hadde strødd sand fra en bøtte ble flyet dyttet ut, og vi kom i lufta, ti minutter før flyplassen ble stengt, og mange fikk mye lenger ventetid enn oss.

Vel i lufta hadde vi innsett at å rekke neste fly til Zagreb var umulig. Den fuglen var fløyet. Det var visstnok ikke noe problem ifølge SAS' hyggelige kabinbesetning, som forsikret oss at dette ble jobbet med mens vi var i lufta.

Det ble det ikke.

Fem timer etter landing sto vi fortsatt i kø på Schiphol, vår andre kø for samme sak: ombooking.

Erik Bye

Det var en som jobbet med dette, og en kø på rundt 50 meter. Den ene som jobbet med det hadde en telefonlinje. Det ironiske, når en først skulle sende tidsmaskinen tilbake til 1968, var at telefonen han ringte fra hadde dreieskive, som vi hadde i stua vår hjemme på den tiden da Erik Bye drev lørdagsunderholdning.

Dette var imidlertid ikke underholdende for en som sto aller bakerst i køen da tålmodighetsgenet ble fordelt.

Løsningen ble en natt i Amsterdam og opp tidlig neste dag for et nytt forsøk.

Det forsøket gikk helt middels dårlig — en god stund.

Vi var akkurat gjennom passkontrollen da lyset gikk. Det ble så mørkt som det bare kan være på en stor flyplass. Det forble mørkt, leeenge.

Nå gikk tankene til Øystein Sundes hysterisk morsomme låttlåt "Påsketur". Har du ikke hørt den? Gjør det! Faren er at du får refrenget på hjernen: Påsketur, ingen ting er som påsketur.

Strømmen gikk

Strømmen hadde gått i hele nordre del av Nederland, og flyet ble kraftig forsinket. Så forsinket at jeg etter påsketrafikk i Zagreb rakk det jeg skulle gjøre på stadion med opptak til sending med nøyaktig to minutters margin etter en reise på 36 timer.

Det er ingen overdrivelse at jeg så fram til en god natts søvn. Her er en digresjon nødvendig.

Da jeg gikk på lærerhøyskolen mellom 1982 og 85, var emnekurs i alle fag obligatorisk del av utdanningen, også musikk. Vår lærer var ingen hvem som helst. Det var Torstein Grythe, Sølvguttenes stifter og legendariske leder i mange år.

Det var selve inkarnasjonen på "perler for svin" at denne dyktige mannen skulle lære undertegnede og blant annet kamerat Rune fra Årvoll å traktere blokkfløyte. Noen spiller fotball. Andre spiller blokkfløyte. Rune og jeg "sparket blokkfløyte". Det må ha vært tortur for mannen , og etter to timer hadde han fått nok. Han ba oss pent om en fortrolig samtale etter timen, og ga oss følgende beskjed:

— Det er greit, gutter. Jeg gir dere godkjent, men dere trenger ikke møte opp til timene. Ok?

Svisker

Når kvelden kom i Zagreb, hadde Zagrebs motstykke til meg bestemt seg for å opptre som gatemusikant på blokkfløyte utenfor vinduet, på byens vakre torg. Min sympati med hva Torstein Grythe måtte utstå økte betraktelig rundt midnatt da min venn maltrakterte enda en sviske.

Lørdag var kampdag. Kampdag og stadion med de nødvendige hjelpemidler for en kommentator, lyd og bilde.

Vi fikk tildelt lite lyd og lite bilde.

Før kampen var alt ok under testing. Da kampen startet, var lite ok. Jeg hadde et headset med lyd som i en blikkboks, min utmerkede kollega Kenneth Fredheim hadde et uten særlig lyd. Siden hovedkommentator alltid snakker mest, ble vi beordret til å bytte. Jeg vet ikke hvem av oss som følte at vi trakk det korteste strå med det. Det ble uansett ordnet i pausen av mitt praktfulle reisefølge, tekniker og alt mulig-mann, Krister.

Monitoren ble ikke ordnet. Som ekspertkommentator er det min jobb å kommentere på repriser. Da er det greit å se det en skal kommentere.

Månelandingen

Det vi så var til forveksling likt det jeg kan huske fra månelandingen i juli 1969. Bildene kom og gikk. Her gikk de mer enn de kom, og der Neil Armstrong landet følte jeg at jeg svevde.

Det er en grunn til at jeg aldri har blitt spurt av mine venner om hjelp til å ordne noe teknisk, men her kunne selv ikke Krister eller andre ordne det.

Følelsen fra Schiphol dagen før, at dette var en avansert form for "Skjult kamera" var nå blitt visshet. Forskjellen fra originalen var at jeg følte liten trang til å le.

Det gjorde jeg heller ikke over resultatet i kampen, som på mange måter speilet turen. Dette var 1-5 , på alle måter.

Men hjemturen gikk greit. Kaffe ble servert mens flyet faktisk var i lufta, og vi landet i rute.

Påsketur, ingen ting er som påsketur!