Kunstnerisk ansvarlig: Elisabeth Lindland
Musikalsk ansvarlig: Audun Ramo
Koreograf: Karin Moe Hennie
Kilden Dialog i Teater— og Operasalen
Tenk å være seks år og stå alene i rampelyset på byens største teaterscene, med 500 øyne rettet mot deg, og så blåser du bobler. Eller du synger. Eller du trår vel innøvde og likevel litt ustø dansetrinn sammen med 20 andre. Du viser hvem du er og hva du kan, hva du har lært og selvtilliten du har fått. Det er premiere. Det er timen for den store forløsningen. Forestillingen går sin gang med hundre på scenen, ut og inn, frem og tilbake, punktlig og velordnet er det alt sammen. Store prestasjoner går hånd i hånd med de mindre, de enklere. På fantasifullt vis kombineres folketoner, rim og regler, vuggeviser og danseviser fra mange land. Det hele går opp i en musikalsk, koreografisk og scenisk enhet og blir et stort spill, et «Fargespill».
Se bildeserie fra musikkteateret i vinduet over!
Alene i rampelyset ja. Men så er du likevel med i et stort fellesskap, attpåtil et fargerikt fellesskap. Du deler venting, prøving, læring, du blir mast på og hysjet på, du får tålmodigheten satt grundig på prøve og du setter andres tålmodighet på prøve. Jobbingen fremover før premieren er strevsom og kanskje lang. Men lønnen kommer i det bruset fra publikum når deg. I det siste toner klinger ut, siste dans er slutt, lyset slukkes. I salen står unge og gamle med gledestårer i øynene, jubler for noen de kjenner der nede på scenen, eller bare jubler i pur varme og glød.
Jeg så «Fargespill» for andre gang fredag kveld. Noe var nytt i forhold til forestillingen i høst, mye hadde jeg hørt og sett før. Det var enda sterkere denne gangen. Å se stoltheten hos de mange medvirkende, se gleden skinne i øynene, se konsentrasjonen som er så utrolig sterk, smilene som kommer når alt går riktig eller når noe går litt skeis, se de medvirkende ungdommene glemme alt som heter keitethet, sjenanse, ikke-se-på-meg-mentaliteten, det er et vidunderlig syn.
Jeg har sett mange av Kilden Dialogs forestillingen etter hvert. Og jeg spør meg selv om ikke det er noe av det aller viktigste som foregår i Kilden. Her bygges relasjoner. Her læres samvær og samarbeid. Her bygges grenser ned. Her avvikles fordommer. Her skapes kunst.