I år utgir Anne Holt på ny en krim om sin heltinne, den lesbiske etterforskeren, Hanne Wilhelmsen, som hun brøt gjennom med i Blind gudinne i 1993. Men denne boka er verken spennende eller medrivende. Man må lese langt, langt ut i boka på knappe 400 sider før man fenges, og selv da mangler den nerve og intensitet. Langt bedre i så måte var hennes to foregående som hun skrev sammen med sin bror, hjertelege og ingeniør Even Holt.
Boka handler om forholdet mellom nordmenn og muslimer, hverdagsrasisme og ekstrem rasisme som ender i terror. Tittelen henspeiler på at PST ikke evner å fange opp kommunikasjonen innad i terrorgruppen fordi samhandlingen foregår utenfor internett, med brevduer og radiokommunikasjon.
I denne boka er Wilhelmsen havnet i rullestol som følge av å ha blitt skutt i en politiaksjon 11 år tidligere, og hun er nå sambo, politisk korrekt, med en kvinne som ikke bare er muslim, men også en slags frafallen sådan. Sammen har de en datter som setter ord på konflikttemaer som Holt ønsker å bibringe leserne, som at det også fins «ikke-religiøse» muslimer.
Holt lar Wilhelmsen og andre se på fjernsyn der det dukker opp folk som til forveksling likner på de ekte innvandringskritikerne Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde, som hun åpenbart har forakt til overs for.
Men det er først og fremst mangel på driv og nerve som gjør denne boka slapp. Det hjelper heller ikke at Holt innledningsvis systematisk bombarderer oss med nye personer og perspektiver i hvert eneste kapittel. Denne maniske kryssklippingen ødelegger det som måtte finnes av forventningsoppbygging og tapper kraften ut av fortellingen. Og når intensiteten mangler, blir andre skavanker desto synligere, som at Holt stadig griper til en allvitende forteller som skal forklare forhistorien til enhver ny person for leseren, framfor å vise ting gjennom handling. Slikt virker lite elegant.
Jeg hadde gledet meg til en ny bok fra Anne Holt, men ble skuffet.