Isabel Allende er en god forteller, men historien som fortelles er høyst uoriginal.
I Den japanske elskeren har Isabel Allende skrevet en roman om to mennesker av ulike generasjoner som møtes og hvis fortid blir fortalt til oss gjennom erindringer, brev og oppnøstinger. Jødiske Alma Belasco flyktet fra Polen i 1939, mens unge moldoviske Irina Bazili har flyktet fra en vanskelig barndom i trange kår. I det hele tatt er ikke historien særlig original, dette er hva man kan kalle en typisk sviske av en roman. Det handler om kjærlighetssorg og kjærlighet — med et historisk bakteppe. Problemene karakterene går gjennom er store og overskuelige, alle har en veldig god og opplagt grunn til hvorfor ting går galt. Ingenting er vagt, og alt ender godt til slutt. Det er ingen virkelig stor sorg å skue. Til tross for å ha lest, og ikke minst sett, denne historien mange ganger før (dette er en typisk roman som blir filmatisert), er det en leselig og underholdende roman - opp til et visst punkt.
Allende er en god forteller og karakterene er skildret på sympatisk vis, men ingen av dem er spesielt interessante, og historien har vi hørt før. Det historiske bakteppet, andre verdenskrig og innkvarteringen av japanere i arbeidsleire i USA er nettopp bare et bakteppe - vi får ikke vite noe mer enn det som enten kan leses om på Wikipedia eller som vi allerede vet. Når romanen nærmer seg slutten og oppnøstingene kommer på rekke og rad, med sine ganske banale tvister, føles det i overkant kunstig. Men knutene løses, og tråden etterlates uten en skramme. Dette er ikke en roman som blir sittende. Man etterlates uberørt og kan gå videre i livet uten å egentlig ha fått noe.
Dette er en roman det finnes tretten på dusinet av. Noen liker nok å meske seg i slike, mens andre igjen ønsker å lese romaner som gir en mye mer. Førstnevnte kan glede seg over Den japanske elskeren, mens sistnevnte nok bør hoppe over denne romanen. Man går ikke glipp av noe.