Det hele begynte en høstkveld i en liten sørlandsperle kalt Farsund. Jeg var nedfor og hadde kjærlighetssorg. Måtte ta noen kalde øl for å døyve smerten.
Denne kvelden var det karaoke i baren Pakhuset. Jeg tenkte «Søren heller, jeg slår til med en skikkelig sutresang av Robbie Williams». Angels endte det med, det var jo omtrent bare jeg som var der, så jeg tenkte ikke noe mer over det. Sangen var ferdig, jeg hadde tårer i øyekroken av teksten og plutselig sto det flere personer og glodde på meg. OK, tenkte jeg, da kom det plutselig en kar bort og ga meg en stor klem og sa «takk». Jeg ble litt satt ut med en gang, men så sa han «den trengte jeg, takk for en nydelig sang, du har en kjempebra innlevelse når du synger».
Wow, folk hørte på meg, og de likte det? Kult!
Jeg smilte litt mer resten av den kvelden, livet var ikke like galt akkurat nå, ble glad for at jeg kunne dele litt av meg selv til glede for andre.
Det ble ikke noe mer karaoke det året, men jeg sang mye oftere for meg selv hjemme og i bilen.
Bergen = digg karaokeby
Mai kommer, året har snudd, varmere i været, og jeg blir mer og mer kjent med kjærligheten i mitt liv, Marita. Juli kommer og vi blir sammen, skoletiden i Farsund og folkehøyskole året er er over for Marita og Universitet i Bergen står for tur. Skal jeg ta en sjanse og hive meg på lasset til Bergen? Det endte med det, og høsten 2008 plantet vi våre føtter i herlige Bergen. Bergen og karaoke går hånd i hånd, og det tok ikke lange tiden før jeg fant Wave, en bar på Zachen. Utendørs karaoke og billig øl, ikke feil det.
The final countdown med The Wigs:
Her ble min karaoke-lidenskap et faktum, gleden av glede andre med det lille man kan kom frem godt på Wave. Jo mer jeg sang, jo mer ble folk kontaktsøkende og sosiale mot meg, jeg ble supergira av det. Jeg prøvde alltid noe nytt på scenen, gjerne med andre som var nervøse for å prøve seg helt alene.
Det ble liksom drivkraften på Wave, det å gi folk muligheten til å slå seg litt løs og ha det knallmoro samtidig. The Wigs ble skapt, karaokegutta med tullete parykker som synger sanger ingen andre tør eller våger å drite seg litt ut med.
Personene som drev karaoken var Frode Hellebø og Anthony Hill (karen i midten på videoen), to av dem som virkelig har gitt meg tips og triks som har videre utviklet meg innen karaoken og kunsten å lage show, og vi er venner den dag i dag. Karaoke for meg var min måte å bli kjent med folk i en helt ny by. Jeg kjente ingen fra før, hadde ingen venner der, men etter ikke mange kveldene på Wave og at man turte å prøve på noe nytt (seff med noen øl innabords), så fylte vennelista seg opp med herlige mennesker og nye venner.
Karaoke er ikke bare fyll og moro, det er et ekstremt sosialt miljø med store muligheter for å møte helt fantastiske mennesker.
Nytt stamsted
Månedene gikk, og Wave fant ut at karaoke ikke var tingen lenger når kulden slo til. Fotballpuben sto for tur, Frank Neri Næss var mannen bak «spakene», hadde møtt ham noen ganger på Wave og ble invitert opp der på karaoke.
WOW var tanken, dette var jo enda kulere enn på Wave, her var det mye mer folk og mange flere som sang. Fotballpuben ble det nye stamstedet og jeg traff enda flere flott mennesker. Jeg sang oftere og oftere og jeg koste meg skikkelig. Karaoke var noe jeg gikk på nesten hver uke.
Tiden fløy forbi, jeg prøvde meg i Bergens-mesterskap i karaoke i 2011, og etter en intens finale stakk jeg av med seieren. Jeg var helt i ekstase. Jeg fikk førsteplass i noe for første gang så lenge jeg kan huske.
Jeg fortsatte å bygge opp karaoke-vennekretsen, ble godt kjent med Frank på Fotballpuben og han hjalp meg mye med å finne nye sanger å bryne meg på. Alltid finn utfordringer og prøv deg på noe nytt, man blir aldri bedre av å kun synge de samme sangene.
Det er bedre å ha prøvd å feile på noe enn å aldri prøve, det er en av mine leveregler.
NM for første gang
Frode Hellebø startet karaoke på sin nye pub Three Lions, vi gikk ofte der og på Fotballpuben om hverandre da de hadde karaoke på forskjellige dager, nye folk og nye sanger ble sunget. Flere av mine favorittsanger som jeg synger den dag i dag ble spikret inn i hjernebarken og i hjertet. Jeg begynte å mestre det å synge med hele meg. Scenen er der for deg, bruk den for alt den er verdt. Lærte også mye om mikrofonbruk på den tiden, Frank var vital for meg på den fronten.
Årene går, vi er i 2014, jeg prøver meg på NM i karaoke, kom meg til finalen i Oslo, men velger ut litt feil låter for dommerne og ikke minst for å vise hva jeg faktisk er god for. Det ble en 4. plass det åre blant gutta. Moro var det uansett og jeg fikk enda flere venner i karaokemiljøet, denne gangen fra hele landet.
Jeg starter ny jobb, tiden strekker ikke til, og de neste årene blir det mindre og mindre karaoke. I 2015 og 2016 var jeg nesten ikke å se i karaoke-kretsene, veldig synd for det var en av de tinga som holdt hodet mitt over vannet, arbeid kom først og karaoke forsvant i alt stresset.
Blind vold
Vi er kommet til 2016, jobben ryker i permitering pga oljekrise, vi kommer til 26. mars, jeg er kommet til byen for å feire bursdagene til ei venninne. Jeg står og spiser en liten matbit midt i sentrum. Noen sparker til en uteligger som er rundt og samler flasker, jeg brøler ut « Sånn behandler man bare ikke andre mennesker» de ser stygt på meg, to karer går olmt forbi og runder hjørnet.
Jeg snur meg og fortsetter å spise, så «SMACK»! Jeg får en knyttneve rett i nakken, går ned for telling og kommer til meg selv på bakken, ser de to samme karene og en til gyver løs på en kompis som også var der og en kommer mot meg. Han tramper til, kneet mitt lå oppe på fortauskanten, jeg lå i rennesteinen. KNAS, jeg blir trampet på kneet og over ett år med rehabilitering venter på meg. Det røk to sener i kneet den kvelden og jeg var totalt hjelpeløs i øyeblikket. 2016 var det året all min sosialisering tok en brå slutt, sosial angst og frykt for ukjente folk var et faktum, jeg var ikke utenfor dørene omtrent resten av det året.
2017 ankommer, jeg sliter ennå med å gå ut av huset annet enn til fysioterapi og for enkel handling. Etter mange oppfordringer fra venner og folk ifra karaokemiljøet, Frank Neri Næss (med kallenavnet Galskapens Karaokemester) og ikke minst min kjære Marita tar jeg et stort steg, jeg ble med på karaoke-cruise til Danmark 17. mars, det kan man vel trygt si jeg ikke angrer på.
Turen som endret alt
Det var en veldig stille og nervøs Tom Are som steg ombord i båten, men en livsglad mann med glimt i øyet gikk av da skipet returnerte. Jeg fikk så mye varme ord og hjelpsomme folk som pratet meg meg på den turen og dro meg ut av mørket at det kan ikke beskrives med ord. Sanger derimot det ble det nok av, jeg kom meg opp på scenen og de som var med hjalp meg opp på beina igjen og startet gnisten i denne karaoke-karen.
Jeg blir bedre og bedre i humøret, jeg kommer meg ut, jeg synger litt igjen også, livet har snudd seg igjen, og er det ene og alene grunnet en tre dager lang tur på karaoke-cruise til Danmark.
Månedene går og jeg får en telefon av en arbeidskollega (kom meg ut i arbeid igjen også etter den turen). «Du, det er jo NM i karaoke igje, dude, du må jo melde deg på». Jeg var skeptisk, men etter løfter om fri alle dager som trengs og fysisk oppmøte av sjefen selv om jeg prøver meg, kunne jeg ikke si nei.
Kvelden kommer, Fotballpuben har kvallifiseringsrunden søndag 22.oktoberr. Frank er karaoke-«mester» den kvelden, og sangene mine faller i smak hos dommerne. Jeg går videre til semifinalen på Piano Baren på Zachen 30. oktober.
Semifinaleseier
Gira med nytt håp om NM og mulighetene for å få hilst på nye karaoke-mennesker fra hele Norge møter jeg opp, synger med all smerten det siste året hadde gitt meg i stemmen og følelsene strømmet ut i ordene jeg sang. Jeg vant semifinalen i Bergen, Oslo here I come.
Nå er gnisten skikkelig tent, jeg er gira, jeg sitter hjemme og øver meg, vurderer sangvalg, skal jeg ta sjanser, skal jeg kjøre safe? Jeg velger å høre på min indre stemme og spare trumfkortet mitt til slutt om jeg klarer å knive meg gjennom til superfinalen i Oslo.
Vi er over i november nå, avreise Oslo 10. november. Lander 16.00, hopper på et tog i vei mot Sandvika og Baracoa Bar og Scene, jeg er enda mer gira, «dette skal bare bli helt råmoro»
Marita møter meg i Sandvika og dagen etterpå kommer to kompiser, føler meg enda bedre nå.
Ankommer Baracoa og ser kjente fjes. «IVAN», roper jeg, der er han, en av de som var med i Oslo i 2014, tvers igjennom grei og sprø kar, dressene til denne mannen er legendariske og han stikker til slutt av med prisen «Årets Humørspreder 2017». Det ble ingen seier i år, men en velfortjent tittel ble det ihvertfall.
Ting ruller i gang, det skal trekkes ut rekkefølge på sangere, og vi må gi siste bekreftelse på låtvalg i alle tre runder, en rolig, en rask og til slutt en til superfinalen om man er så heldig å komme seg igjennom nåløyet dit.
Skjelven
Jeg kjører i gang med Blues Brothers’ Sweet Home Chicago som første låtvalg, men blir nest sist av alle som skal synge. «Jau jau, bare 36 stykker som skal synge før meg», nervene setter til, og hendene skjelver litt.
Tiden går, jeg får helt bakoversveis av kvaliteten på «artistene» på scene, for det må jeg faktisk få si, i år var det artister som sto der oppe, for en kveld. Vi koste oss alle gløgg ihjel denne kvelden og alt var bare velstand. Dyktige arrangører og en fantastisk DJ gjorde kvelden til en sikker vinner.
Henning Fladberg og Thomas Magne Sellevold-Øystad hadde virkelig gjort sitt ytterste for at lyd og scene skulle være perfekt for alle, og da det ble min tur klaffet alt, sangen gikk strålende og jeg storkoste meg på scenen.
Dag en var i boks og sang én var utført av alle.
Topp stemning
Dag to, siste låt og superfinalen sto for tur, mye trøtte fjes ute og gikk, tror det var god stemning og kanskje en del festing i går, men når alle gjør det, så går det opp i opp.
Vi gjør alle oss klare til enda en fantastisk kveld med små minikonserter fra alle «artistene», og for et show, du hadde ikke fått så mye bra musikk på én kveld uansett hvor mye du betalte for det. Dag to var det enda bedre kvalitet på låtvalg og utførsel, «glad jeg ikke er dommer» høres rundt i alle retninger i lokalet.
Tiden nærmer seg for min tur, og jeg har tatt en råsjanse, jeg har valgt en låt jeg er litt usikker på, men føler den virkelig bør gi dommerne en pekepinne på hva jeg duger til. Marc Cohns Walking in Mephis er låta og er kjent for å være en sang som er vrien å fremføre bra. Noen vil si den er «ihjelsunget», men jeg valgte å motbevise den påstanden, og det funket.
Her synger jeg Walking in Memphis:
Jeg kom meg igjennom med mine to låter, superfinalen here I come.
Sang som proffer
Stemningen er på topp, ekstremt god kjemi i rommet og folk er gira på å knive om seier. Alle synger som om det var for å overleve og folk er helt i ekstase. Karaoke er for amatører men man skulle tro at de som dukket opp i Oslo på NM var proffe hele gjengen, vi koste oss noe helt vilt alle sammen. Dj Leo Romero som var karaokeansvarlig og dj for begge kveldene måtte bort å sjekke at han ikke satte på playback på noen låter, så bra gjennomført var det.
Min tur rett rundt hjørnet, og nervene setter litt inn, men jeg er fast bestemt på at jeg skal gi alt jeg har av meg selv i denne låta! Bob Seagers Turn the page, min favorittsang gjennom tidene, blir satt på og jeg gir alt jeg har av meg selv på scenen. Den sangen treffer midt i hjerterota og hvert ord jeg synger mener jeg, får håpe det holder og at dommerne er fornøyde.
Min superfinale-fremføring av Turn the page:
Det blir en liten time med dj Leo og en haug med nervøse mennesker som enten står og røyker som skorsteiner eller tar seg en ekstra drink for å roe nerver. Tiden er inne, dommerne har bestemt seg, og et dommerpanel bestående av kjente fjes i Oslo-området går opp på scenen. Jentene er ute først, andreplass først, så vinneren Ahlma Flordeliz, et power house av ei dame, høygravid og edru som fremførte sanger ingen andre tør se på engang. Det var Sias Chandelier og Whitney Houstons I have nothing og de var helt fantastisk gjennomført.
Så var det mennene da, andreplass først igjen, så førsteplass, «Førsteplass-vinneren har to navn». Lang pause, og de er Tom Are, Tom Are Ødelien er årets NM-vinner for menn.
Livsstil
Brøling og jubling fra mine venner og forloveden. Jeg blir helt satt ut når jeg går opp mot scenen, inni hodet «SAY WHAT, jeg er norgesmester i karaoke 2017» sier noen ord og takker for en fantastisk helg til Thomas og Henning, de har virkelig ofret mye tid og penger for å få dette til.
Takk til alle som var med på dette, det var en helg jeg aldri vil glemme. Har du lyst å ta deg en tur på karaoke og kanskje ta en sang eller bare se på livet, gjør det, ikke hør på andre som sier det er bare fyll og vas, det er en livsstil og fantastisk moro om du bare gidder å gi litt av deg selv, du får så mye mer tilbake.
Nå er planen å være med på litt innspilling i studio, kanskje en Spotify-release i fremtiden og sist men ikke minst synge mer karaoke.