- En lysbryter har blitt tatt for å være et kunstverk

— En lysbryter har blitt tatt for å være et kunstverk. Andre har opplevd at vaskehjelpen har kastet det man trodde var søppel, men som egentlig var kunst, sier Cecilie Nissen, etterfulgt av en kort latter.

Når lokalet skal vaskes før en kunståpning, hender det at lederen i Kristiansand Kunsthall legger lapper på gulvet ved siden av kunstverk, hvor hun har skrevet: "Dette skal ikke kastes!"

— Jeg gjør det for å være helt sikker på at kunst ikke skal havne i søpla. Det er ikke alltid lett å se forskjell på kunst og søppel, for noe søppel kan også være kunst. Det er ikke rart folk blir usikre, men det er jo noe av det som er spennende med kunst.

Så, hva er egentlig kunst? Én definisjon er at det er kunst så snart noe settes inn i en kunstinstitusjon, sier hun.

— Da han var liten sa sønnen min at om han krøllet en melkekartong og satt den på et museum, da var det kunst. Om melkekartongen ble kastet i søpla etterpå, var det ikke kunst lenger. Men om man satte søppelkurven inn på museet, var det kunst igjen.

— Men stemmer det?

— Ha ha, ja! Han har jo et poeng!

Fra krise til besøksrekord

Cecilie Nissen er lederen som tok over et synkende skip. Christianssands Kunstforening sto helt på kanten av stupet, og det var fare for at den skulle legges ned. Men - opp fra kaoset i kunstforeningen steg konkrete planer om å åpne dørene for kunsthall.

I dag har Nissen mye av æren for at de kan skilte med besøksrekord i de utilgjengelige kremlokalene på toppen av bibliotekbygningen. Med litt hell kan publikum presse seg opp gjennom en vareheis, og inn i et lokale som er blitt forvandlet til en moderne arena for kunstformidling. Nissen drømmer fremdeles om en glassheis på utsiden av bygget, som kan gjøre dem mer synlige, og kanskje lokke enda flere til dem. Denne uka kom de et steg nærmere, da kunsthallen og folkebiblioteket fikk 250.000 kroner fra KORO (Kunst i offentlige rom).

Men, hva er det som gjør at noen ser et synkende skip, som det kunstforeningen var, og tenker at de vil ta over roret?

— Jeg synes det er gøy å sette i gang umulige prosjekter. Disse lokalene er de mest fantastiske i hele landet. Jeg, andre i styret og kunstnere så mulighetene. Kunstforeningen hadde eksistert siden 1881, og var et av de første stedene i landet som formidlet kunst. Det ville vært absurd om den skulle legges ned.

Pragmatisk og crazy

Suksessen er kanskje forventet, når lederen både har kunstbakgrunn og en fot i politikken. I fjor klarte hun å få Kristiansand Kunsthall på statsbudsjettet, og de mottar nå 1,2 millioner kroner i støtte. Studievenninnen fra kunstakademiet, kunstner Ingunn Brevold, beskriver Cecilie Nissen som en miks av pragmatisk og crazy.

— Ja, jeg følte meg litt crazy da jeg tok over, sier Nissen.

— Jeg kunne ingenting om administrasjon og ledelse. Jeg var likevel trygg på at det kom til å bli bra, siden jeg hadde tydelige ideer om hva kunsthallen skulle være. Men det sto ikke øverst på listen å ha økonomisk ansvar. Det måtte jeg lære meg.

— Hvordan?

— Altså, sier hun.

— Google! Det er ganske selvlært, sier hun og ler.

Hun setter det på spissen, selvfølgelig. For hun har også tatt kurs gjennom Innovasjon Norge, og fått hjelp av den tidligere økonomiske ansvarlige i kunstforeningen.

Kunstsjefen trasker med vante skritt i lokalet, og viser fram utstillingen der Leonard Rickhard har 100 tegninger og 47 malerier på veggene, mens kunstneren Sveinung Rudjord Unneland, som er født på Lista, viser fram sin nye utstilling «Neokompresjoner».

Utstillingen gjør at publikum kommer strømmende. Det er rett og slett uvanlig. Og spesielt at sørlendingene selv kommer på besøk. I fjor kom 7600 innom kunsthallen, over 20 prosent mer enn året før. Til nå har 1300 publikummere besøkt Leonard Rickhard-utstillingen i løpet av en knapp måned.

— Jeg tror vi har klart å øke kunstinteressen blant folk, sier hun.

Kristiansandere gjør som naboen

Men hun etterlyser at kristiansandere tør å gjøre noe annerledes. At de tør å velge noe annet enn naboen.

— Jeg merker at folk er veldig treige til å prøve noe nytt. De er skeptiske til samtidskunst, og de kjøper ikke så mye kunst heller, i alle fall ikke hos oss. Kristiansandere kjøper helst den samme kunsten som naboen har, og alle kjøper bilen sin på Gumpens Auto. Det gjør Kristiansand litt annerledes enn andre storbyer, sier Nissen.

Cecilie Nissen

Hun mener at folk som ikke bor i Kristiansand, er flinkere til å besøke kunsthallen enn de lokale.

— Kanskje trenger man et ytre blikk for å se mulighetene man vasser i hver dag. Folk fra Oslo blir over seg når de ser lokalene vi har, mens mannen i gata ikke vet om kunsthallen. Kunsthallen er byens best bevarte hemmelighet, sier noen. Det er kjemperart.

— Hva er grunnen?

— Folk er skeptiske til samtidskunst, og særlig utenfor de største byene. Noen synes det er ubehagelig å gå inn i noe de ikke er fortrolige med. De er usikre på hvordan de skal oppføre seg.

— Hvordan skal man egentlig oppføre seg?

— Du kan gjøre akkurat hva du vil, bare ikke ødelegge verkene. Folk er redde for å stille dumme spørsmål. De synes mye er rart, skjønner det ikke, og i stedet for å spørre, så kan de bli irriterte og gå.

— Kan du forstå dem?

— Altså, samtidskunst er ikke spesielt lett å forstå. Jeg forstår det ikke alltid selv heller. Noen ganger får jeg ikke noe som helst ut av kunsten, mens andre ganger får jeg mye igjen. Kunstverdenen har også noe å jobbe med, for vi har en tendens til å bli fornærmet om andre ikke forstår det vi holder på med.

Ble advart mot kunstnerlivet

Hun snakker om studietiden ved Kunstakademiet i Trondheim på nittitallet som ett av livets store vendepunkt. Et vendepunkt på størrelse med å bli mor, sier hun. Det var en personlig bragd å komme inn, som en av 16 utvalgte blant flere hundre håpefulle kunstnerspirer. På den tiden hadde hun Massive Attack i høretelefonene og blokket omverdenen ute, gikk med jakke fra vegvesenet kjøpt på arbeidstøyutsalg, og lagde kunst.

Cecilie Nissen

— På den tiden trodde man at man skulle få til alt. Du må være idealist for å begynne med kunst, du må tro på ting som er umulig. Det var ikke mangel på advarsler fra omverdenen, men jeg ble alltid støttet i valget av foreldrene mine. De mente at jeg skulle følge hjertet mitt. Andre sa at dette ikke var noe jeg ville bli rik av, men jeg har aldri vært drevet av penger, sier Nissen.

— Gjorde advarslene at du fikk mer lyst?

— Ja, ja, for da ble det jo en utfordring.

— Må man være naiv for å kaste seg ut i et liv som kunstner?

— Jeg tror det handler mer om å være risikovillig enn naiv. Det er i alle fall betegnende for meg. Jeg er ikke spesielt redd for å ta risiko. Men den bør jo helst være litt kalkulert, særlig når man leder en kunstinstitusjon.

Som kunststudent drømte hun om å være med på Documenta, en internasjonal kunstmønstring i Tyskland. Og Veneziabiennalen, en stor samtidskunstutstilling i Venezia.

Cecilie Nissen

— Jeg så for meg en internasjonal karriere. Men man justerer målene etter hvert, for det er mange sider ved kunstverdenen som ikke er attraktiv. Det er et kjør. Du må bygge nettverk, vise deg fram, møte folk du kan oppnå noe gjennom. Den biten var jeg ikke glad i. Å være blakk var heller ikke gøy. Stipendene er ikke store, og man bruker alle pengene sine på å lage kunst.

Selv fikk hun stipend for å jobbe i Berlin. Da hun kom hjem fra oppholdet, ble hun gravid, og hele livet endret seg.

— Når du har barn, må du skaffe penger. Da kan du ikke være blakk lenger.

Egen kunst på veggen

Cecilie Nissen flyttet til Kristiansand og inn i mormorens barndomshjem sammen med samboeren Jo Brodtkorb og sønnen Frans som nå er 14, for ti år siden.

— Det var samboeren min som foreslo at vi skulle flytte hit. Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen.

— Hvorfor det?

— Jeg hadde noen fordommer. At Sørlandet var treigt og konservativt, og at det bare var en ferieby. Og i kunstnermiljøet har det vært en oppfatning at man ikke må flytte til mindre byer enn Oslo. Helst skal man jo bo i en storby i utlandet, hvis man skal klare seg som kunstner. Det var utenkelig å flytte til Kristiansand. Da kan jeg bare slutte med kunst, tenkte jeg, sier kunstsjefen.

Før hun flyttet til Kristiansand, bodde hun i sine besteforeldres hus på Lund hver sommer. Nå bor hun selv i huset som hun alltid har elsket.

— Huset har betydd mye i kunsten min, både huset og hagen har vært en inspirasjon, og er det ennå.

Eneboligen deres på Nedre Lund rommer både nytt og gammelt. Hun viser fram de ulike rommene. Atelieret hennes er nå fylt med møbler på grunn av oppussing. Denne dagen er snekkeren her og pusser ned gamle gulv i tomme rom, i huset hvor hennes mormors gamle teakmøbler og vevde veggtepper levde sammen med moderne kunst på veggene. Noen av maleriene er signert Cecilie Nissen, basert på fotografier og så omgjort med malerpensler på lerret. Det er slik hun liker å jobbe.

— Du klarer å ha egen kunst på veggene?

— Ja. Jeg får ikke angst av å ha mine egne bilder på veggen. Noe av det vil jeg ha rundt meg. Jeg henger opp det jeg er fortrolig med.

Tenker litt på alt på en gang

Energisk, intelligent, lojal, varm. Slik beskriver Jo Brodtkorb samboeren sin.

— Men det som kan være litt irriterende, er at hun er bestemt og vet akkurat hvordan ting bør være. Det er en del av hennes kunstneriske personlighet. En god kunstner søker perfeksjon, men da må man inngå kompromisser i det sosiale. Da blir det spenninger. Men vi lever godt med det, sier han og ler.

Samboerparet møttes tilfeldig på en restaurant i Oslo. Det var interesse ved første blikk, sier han.

Han er forbløffet over jobben samboeren har fått til.

— Det fantes ingen instruksjonsbok i hvordan hun skulle klare jobben, men ved hjelp av god intuisjon, forståelse og gode medhjelpere klarte hun å sette riktig kurs igjen. Det har bare gått oppover siden det. Hun har en egen evne til å føle hva som er riktig beslutning, og til å sette den ut i livet.

Pål Gitmark Eriksen møtte Cecilie Nissen da de engasjerte seg i Cultiva-saken for fem-seks år siden, og de har jobbet sammen siden. Det ble fort klart at de hadde samme syn på kunst— og kulturlivet i byen.

Pål Gitmark Eriksen, kollega

— En telefonsamtale med Cecilie varer aldri under en time. Hun har mye å si, og tenker litt på alt på en gang. Dette innebærer lange prosesser med store muligheter. Hvis jeg foreslår å sette opp en bokhylle i kunsthallen, kommer hun tilbake med en full samarbeidsavtale med biblioteket og tilgang til egen kunstboksamling, sier Gitmark Eriksen, som er styremedlem i kunsthallen.

Han beskriver en kollega med stor åpenhet og stor kapasitet. Så stor at det kan være vanskelig å holde en rød tråd og fatte endelige beslutninger. Men det går.

Cecilie Nissen kjenner seg igjen i kollegaens beskrivelse.

— Ja, det blir ofte store planer, slik at det kan ta tid med meg.

— Det høres ut som et snev av ADHD?

— Ja. Jeg har aldri fått noen diagnose, men jeg ser ikke bort ifra at det er noe der. Det er en god egenskap i det at man får gjort mye, men det er sikkert slitsomt for andre iblant, sier hun.

Makt

Som leder i Kristiansand Kunsthall har hun makt. Makt til å bestemme hvilke kunstnere som skal få vise seg fram. Og hvem som får et nei.

— Det å få en utstilling i Kristiansand Kunsthall er en stor mulighet for å få vist seg fram i et stort format, og det er karrierefremmede. Det kan bety mye for en kunstner i mange år framover, at man har det å vise til. Man kan gi folk store muligheter.

Cecilie Nissen

Men det at hun har makt, vil hun ikke tenke på.

— Jeg er klar over at min posisjon gjør at jeg har makt, og at jeg kanskje burde reflektere mer over det. Jeg har ikke mulighet til å gi utstillingsplass til alle. Det er sikkert noen kunstnere som synes at jeg er kjip når jeg sier nei. Men sånn er det. Det er en kjempekonkurranse i denne bransjen.

— Hvordan er det å si nei?

— De fleste har forståelse for at jeg ikke kan gi plass til alle. Men noen blir selvfølgelig fornærmet, og det er ikke alltid like hyggelig.

— Går det inn på deg?

— Nei. Faktisk ikke. Jeg gjør jobben min. Jeg skal følge en profil og en ambisjon som vi har, og det gjør jeg.

- Kvinner har blitt oversett

At hun er en kvinnelig leder, tenker hun heller ikke over. Hun er leder. Punktum.

— Når man etterlyser flere kvinnelige ledere på Sørlandet, da snakker man bare om næringslivet. Hva med kulturlivet? Her er det fullt av kvinnelige ledere. Da blir jeg obs på at jeg er en av dem.

— Kvinner har blitt oversett i kunstverdenen, når det gjelder innkjøp, priser på verk, og der er det fortsatt en stor jobb å gjøre, legger hun til.

— Hva mener du?

— Kvinner har systematisk blitt utestengt og diskriminert i de store kunstinstitusjonene. To av tre billedkunstnere er kvinner, men likevel kjøper museene mest kunst av menn.

Selv kaller hun seg feminist, men det er ikke noe hun tenker over daglig.

— Jeg er opptatt av å fremme kvinnelige kunstnere, men jeg er samtidig opptatt av at man ikke skal settes i bås eller offerrolle bare fordi man er kvinne. Jeg ser på kjønnsfordeling når jeg lager program. Det er utrolig mange dyktige kvinnelige kunstnere, så det er aldri et problem å få det til å være minst 50 prosent kvinner i programmet til kunsthallen.

Blir aldri helt fornøyd

Hennes egen kunst er på vent. Selv om hun skal ha utstilling i Moss til høsten, et samarbeid med kunstnervenninnen Ingunn Brevold.

— Jeg er avhengig av å lage kunst, og jeg blir irritert hvis jeg ikke får lagd noe på en stund. Men det er en tid for alt, tenker jeg, og nå har kunsthallen førsteprioritet. Begge deler handler uansett om å skape noe.

I helgene er hun med familien, men hele resten av tiden dreier det seg om jobb. Hun har ingen hobbyer, sier hun. I monteringsperioder er hun på jobb fra tidlig morgen til seint på kveld.

— Hvordan er du å leve med da?

— Det tror jeg kan være slitsomt. Det er veldig hektisk, jobben er uforutsigbar, og det er alltid adhoc-situasjoner. Et fraktselskap kan plutselig ringe halv åtte om morgenen, og si at de står utenfor kunsthallen. Det er mange avbrytelser og mye kveldsarbeid.

Noen ganger får hun lyst til å flytte tilbake til Oslo, hvor hun hadde deler av barndommen. Men hun klarer ikke å gi slipp på sjøen, klimaet og naturen i Kristiansand.

Dessuten har hun ikke oppnådd alt hun vil med kunsthallen ennå. Som å utvikle samarbeidet med biblioteket, få en mer helhetlig bygning og en kafé der folk kan være. Det er neste mål. For Cecilie Nissen sier seg aldri helt fornøyd.

— Det er alltid noe å strekke seg etter. Noe kan alltid bli bedre.

Sokneprest og redd for å dø

Kildens dronning

Lønns metode