Livet på toppen er en fast intervjuserie i Aftenpostens økonomimagasin hver søndag. Se tidligere intervjuer og toppledernes ledertips nederst.

— Du startet hos Stein Erik Hagen rett etter utdannelsen. Nå er han din styreformann i Orkla. Hvordan endte dere opp sammen?

— Hehe. I 1990 hadde jeg skrevet masteroppgave om dagligvarehandelen, med Joh. Johansson som case. På det årlige høstmøtet i regi av Dagligvareleverandørenes forening, gikk jeg bort til Hagen og sa "Her er jeg" og ga ham CV-en min. Det gikk et par dager, så ringte han.

- I 2000 sa du opp jobben hos Hagen og flyttet med familien til Tsjekkia. Du kom tilbake til Hagen, blant annet i eierselskapet hans Canica, og nå som Orkla-sjef. Hva er det med dere to?

— Vi utfyller hverandre. Han ser bare ideer, muligheter og utfordringer, aldri problemer. Jeg er den som gjennomfører ideene og følger opp. Jeg er god på operasjonell drift, og ganske flink til å systematisere og holde orden.

- Hva er det viktigste du har lært av Hagen?

— Å gi unge folk en sjanse. Jeg ble kastet ut på dypt vann da jeg fikk ansvaret for Rimi, bare ni måneder etter at jeg startet å jobbe for Hagen. Men han var alltid tilgjengelig hvis jeg trengte støtte. Vi går glipp av mye fordi vi ikke gir de unge, sultne talentene sjansen til å vise hva de er laget av. Det vil jeg åpne mer for i Orkla.

- Så hvis noen kommer med CV-en sin til deg og sier "Her er jeg", så kikker du godt på CV-en?

— Ja!

- Hva har vært din tøffeste opplevelse i disse årene?

— Det var under bombeangrepet på vårt kjøpesenter i Riga i august 2000. To bomber gikk av. To døde og to ble veldig alvorlig skadet. Det var en veldig vanskelig situasjon. Det vanskeligste valget var hva vi skulle gjøre med dem som var hardt skadet. Noen mente det var best med behandling i Riga, mens andre rådet oss til å få dem transportert til de sykehusene med best kompetanse på brannskader. Jeg måtte ta den beslutningen der og da, og valgte å sende en til Haukeland og den andre til Karolinska.

- Hvordan reagerer du i slike situasjoner?

— Jeg blir veldig resolutt. I veldig krevende situasjoner har jeg en egen evne til å holde hode kaldt og være veldig rasjonell. Jeg har kommet opp i bilulykker, der jeg – som ikke engang tåler blod – har vært blant de første på stedet. Da handler det kun om å redde liv. Jeg er nok en som tar ansvar i krisesituasjoner.

- Har bombene i Riga forandret deg som leder?

— Jeg har fått et annet perspektiv. "Er det verdt det?", kan jeg spørre. Hvis vi vurderer å gå inn i et område med betydelig risiko, spør jeg alltid om gevinsten er stor nok i forhold til risikoen. Det betyr at det har vært muligheter vi har sagt nei til på grunn av hendelsen i Riga.

- Misliker du risiko?

— Jeg prøver alltid å tenke: Hva ville jeg ha gjort om det var mine penger? Folk tenker ulikt på å ta risiko på vegne av andre enn seg selv. Jeg er nok på den forsiktige siden. Ja, jeg er nok litt risikoavers.

- Orkla har på mange måter vært gjennom en krise. Det har vært fusjoner, oppkjøp, omorganisering av hele virksomheten, sjefer har måttet forlate skuta. Nå skal du få den på rett kjøl. Det høres ut som du liker ansvar og ta beslutninger. Er det slik du skal lede Orkla fremover?

— Nei, min lederstil er mer involverende. Det er vi som skal løse problemer, det er vi som skal få til nye innovasjoner, ikke jeg. Jeg har lite tro på autoritære ledere, det er ikke mange som har lykkes. Kanskje med unntak av noen få gründere, som Steve Jobs.

- Hva gjør du når du blir stresset?

— Det hjelper å sove på det. Erfaringen min har vist at det alltid hjelper. Hvis jeg føler at ting hoper seg opp, og det skjer oftest på ettermiddagen, kan jeg bli stresset og ikke se skogen for bare trær. Etter en natts søvn kan jeg våkne tidlig på morgenen og skrive opp hva jeg må gjøre i prioritert rekkefølge. Da ser jeg skogen igjen.

- Du høres litt strukturert ut, stemmer det?

— Jeg sliter med å se på rot, en gressplen som ikke er klippet, et gjerde som ikke er malt, en bil som ikke er helt ren. Jeg kan henge meg opp i ting jeg har oppdaget at andre ikke synes er viktig, og andre kan synes jeg er en pain in the ass. Det må de bare synes. Jeg må ha en viss standard på min egen sære måte.

Les også:

Her er ledertipsene fra Livet på toppen-serien

Kriser gjør henne rolig