Jeg har tidligere beskrevet to måter å se på kapitalen i en moderne økonomi: Vi kan måle verdien av fysiske, materielle goder eller hele samfunnets velstand.
Disse enhetene ligner på hverandre, men er ikke identiske. Den mye omtalte Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre forholder seg først og fremst til verdien av fysiske eiendeler. Kvaliteten på tilgjengelige data om verdien av fysiske eiendeler, selv i vår moderne tid, er imidlertid ikke særlig høy.
Vi har god informasjon om investeringer i forskjellige fysiske kategorier – fabrikker og maskiner, kjøretøyer, kontorer, butikker og varehus, veier og kabler – men ikke om deres faktiske, nåværende verdi.
Nasjonale regnskapstall for disse eiendelene blir for det meste anslått ved bruk av en «vedvarende opptelling», som beregner kvoter for årlig verdireduksjon, samtidig som nye investeringer blir lagt til totalverdien.
Dette anslåtte tallet danner igjen grunnlaget for neste års beregning. Tenk på Solera-systemet, der spanske vinprodusenter skummer av en porsjon moden sherry fra en tønne før de erstatter den med årets nye vin – en trinnvis, vedvarende vinmodning.
Men beregningene er følsomme for anslagene som gjøres om verdireduksjon og prisen på kapitalvarer. Sagt på en annen måte – det er i bunn og grunn aldri helt klart hva man forsøker å måle når man spør: «Hva er Londons undergrunnsbane verdt?»
Les også:
Piketty: - Økt skatt må til for å redusere ulikheter
Godseiernes nye virkelighet
Med disse forbeholdene i bakhodet kan vi imidlertid, i likhet med professor Piketty, se på den langsiktige verdiutviklingen av fysiske eiendeler i land som for eksempel Storbritannia og Frankrike, som begge har enveldokumentert økonomisk historie.
For 200 år siden var landbrukseiendommer den viktigste delen av kapitalen, og nedarvet eierskap til slike gods var den avgjørende faktor for velstand (og ulikhet).
I dag representerer landbruket en mye mindre del av totalproduksjonen, og verdien av gårdsbruk i Storbritannia og Frankrike ble redusert da landene åpnet nye territorier i Nord-Amerika og andre deler av verden.
Herskapelige boliger er i dag en belastning, ikke en lønnsom eiendel, og moderne hertuger får endene til å møtes ved å servere te til besøkende.
De nye kapitaleierne
Disse besøkende er de nye kapitaleierne.
Både i Storbritannia og Frankrike utgjør boligeiendommer over halvparten av anslått verdi på fysiske eiendeler. Mellom 60 og 70 prosent av husene bebos av eierne sine, og ser man på totalverdien av eiendommene, er andelen eiere som bor i egen bolig, enda større.
Selv etter å ha trukket fra utestående gjeld – cirka en tredjedel av eiendommenes verdi – er boliger som brukes av eierne selv, den største komponenten i personlig velstand.
Følgelig er den viktigste faktoren bak fenomenet «kapitalen er tilbake» verdien av urbant land.
Dette er en ganske annerledes forklaring enn professor Pikettys påstand om at kapitalens vekst – og ulike fordeling – drives av en uunngåelig historisk tendens til at kapitalavkastningen overgår graden av økonomisk vekst – som igjen fører til ubegrenset akkumulering av kapital for de rikeste.
Les også:
Jonas Gahr Støre: Rikdom drypper ikke nedover, men hoper seg opp hos noen få, påviser Piketty
Ulikhet føres videre
Det er to typer eiendomsbasert rikdom: Det man tjener på å bo i et hus man eier selv, og eiendommens stadig økende verdi. Mens det man måtte tjene på å bo i eget hjem år etter år gjerne blir brukt på nettopp å bo i huset, har økningen i boligprisene en vesentlig effekt på fordelingen av rikdom. Det gjelder spesielt for overføringen av ulikhet mellom generasjonene.
I dag avhenger de unges mulighet til å dra fordel av fremtidig boligprisøkning i stor grad av foreldrenes evne til å gi gevinsten av tidligere boligprisøkninger videre til dem.
Men en slik urettferdighet er forskjellig, både i karakter og årsak, fra den urettferdighet som bekymrer folk som kjøper professor Pikettys bok.
Økningen boligverdi har bidratt mye til å fordele velstanden bredere. Men effekten på ulikheter mellom generasjoner er mindre prisverdig.
Les også: