Kanskje var det din bil han vasket? Kanskje stusset du litt, fordi vaskehallen var for shabby, og de utenlandske arbeiderne så for slitne ut? Men så tenkte du: «Det koster jo nesten ingenting. Jeg bare gjør det», før du parkerte og la bilnøkkelen i en skitten hånd.
I så fall vil du kanskje ha interesse av det «Alex» forteller: at han i fem år skal ha jobbet for 30 kroner timen, 11 timer daglig, også lørdag og noen ganger søndag. At sjefen for bilvaskehallen hver dag fraktet ham «hjem» til et kaldt rom over en låve. Der måtte han bli, isolert fra folk, til sjefen hentet ham igjen neste morgen.
Ifølge Alex var han mye våt og kald. Og hvis han eller kollegene klaget, nølte ikke sjefen med å true og slå.
Dette er østeuropeiske Alex’ fortelling om hvordan fem år av hans liv forsvant i en del av et stort, svart, norsk arbeidsmarked. Hittil har det fått drive ganske uforstyrret.
Alex jobbet i en bilvaskehall som drev ulovlig. Den lå et sted på Østlandet, men A-magasinet har anonymisert både Alex og arbeidsgiver av hensyn til Alex´ sikkerhet.
Vaskehallen var én av mange. Ingen offentlige instanser vet hvor mange mennesker som utnyttes i ulovlig bilvask i Norge. Men denne delen av bransjen har lenge vært av de mest snuskete i norsk arbeidsliv.
– Disse arbeiderne har et sant helvete. Noen er ofre for menneskehandel og jobber under slavelignende forhold. De utnyttes kynisk for å presse prisen ned. Noen får løsemiddelskader og andre skader som ødelegger arbeidslivet for dem livet ut, sier Iman Winkelman.
Han leder Virke Servicehandel og kaller forholdene i deler av den ulovlige bilvaskebransjen «groteske».
Alle de 37 bilvaskefirmaene som A-krimsenteret i Oslo og Akershus kontrollerte høsten 2019, brøt arbeidsmiljøloven. Halvparten hadde uregistrerte ansatte og ikke innberettet lønn eller skatt.
Hvert år kjøper private forbrukere mer enn en halv million svarte bilvasker. Det tapper rundt 200 millioner kroner fra lovlige, anstendige aktører. Summen sluses inn i en stor, svart økonomi.
Gjemmested for menn fra menneskehandel
Fem år tok det. Men til slutt klarte Alex endelig å si ifra under en kontroll på verkstedet. Det fikk en høy pris: I ett år og fire måneder har han gjemt seg hos Filemon, Norges eneste «safehouse» for mannlige trafficking-ofre. Han er livredd for at ekssjefen skal finne ham.
Et hjem med hemmelig adresse, drevet av Frelsesarmeen, betalt av Justis- og beredskapsdepartementet. Her har 42 arbeidere, de fleste øst-europeere, bodd i løpet av de siste 5 årene. De har kommet hit via politiet, Arbeidstilsynet eller ideelle organisasjoner. Én gang kom 13 menn fra én vaskehall, direkte fra politiets menneskehandelgruppe. Filemon fant et sted å være, mens de ventet på å bli sendt tilbake til hjemlandet.
Menneskehandel forbindes gjerne med kvinner og prostitusjon. De siste årene er også mennene blitt mer og mer synlig i statistikken. Som Alex - en kraftig, voksen mann, som i snart halvannet år knapt har turt å gå utenfor døren.
– Hvem vet hva som kan skje? Kanskje en kniv i ryggen? grubler han.
Hvis du vil vite mer om bilvaskebransjen og menneskehandel, les faktaboksen under her. Helt nederst i artikkelen finner du også mer tall og fakta om ulovlig bilvask.
Bodde blant dekkene på dekkhotellet
Ingen vet hvor mange arbeidstakere som utnyttes i ulovlig bilvask i Norge. Det vi vet, er at norske myndigheter hvert eneste år er i kontakt med rundt tre hundre mulige traffickingofre fra ulike bransjer. Totaltallet er høyere. Regjeringen viser til at Global Slavery Index mener det er 9000 ofre for menneskehandel eller slaveri i Norge. Indeksen bygger på tall fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og FNs migrasjonsråd (IOM).
Mange av mennene i bilvaskebransjen er fattige og uten utdannelse. De snakker hverken norsk eller engelsk, og de har elendige sjanser på det lovlige, norske arbeidsmarkedet. Når de først er her, er de fanget i situasjonen. Da finner de seg i å jobbe hele måneder uten fri. Eller å sove blant skitne dekk i dekkhotellet eller i campingvogn bak verkstedet. Ansatte på Filemon forteller om arbeidere som har gått flere mil for å få hjelp. Andre sier de har bodd i en bil og sovet i forsetet - med kun en dyne til å holde varmen.
– Følte meg som en slave
– Jeg følte meg som en slave, forteller Alex. Han forteller at sjefen presset dem til å rekruttere arbeidstakere fra hjemlandet. Alex ble selv hentet av en kompis og rekrutterte selv to slektninger. Den lave lønnen gjorde det vanskelig å finne folk, selv i det fattige hjemlandet.
Han forteller at sjefen kameraovervåket dem via mobiltelefonen sin, og at han ble sint om arbeiderne snakket mer enn det mest nødvendige med kunder. De som klaget, fikk kjeft og trusler. De fikk ikke gå ut, og når sjefen kjørte dem for å kjøpe mat, fikk de fem minutter på seg.
Alt dette er Alex’ versjon av sin tid i én bilvaskehall. Da han kom til Frelsesarmeens «safehouse», avklarte hans bistandsadvokat Gunhild Vehusheia raskt at han var et «antatt identifisert offer for menneskehandel». Det ga ham rett på seks måneders arbeids- og oppholdstillatelse, trygg bolig og muligheter for hjelp til å dra tilbake til hjemlandet.
– En skamplett i norsk arbeidsliv
Alex’ historie er langt fra ukjent for arbeidsgiverorganisasjonen Virke.
– Mange av arbeiderne som utnyttes, er fra fattige, krigsherjede land, uten oppholdstillatelse. De gjør hva som helst for å unngå å bli returnert til hjemlandet og har i praksis ingen rettigheter, sier Winkelman. Han kaller den ulovlige delen av bilvaskbransjen «en skamplett».
– Hvordan skal vanlige forbrukere kunne vite om en vaskehall driver lovlig eller ulovlig?
– I dag er det vanskelig å se forskjell. Du kan selvsagt be om kvittering og undersøke om virksomheten står oppført i offentlige registre, sier Iman Winkelman, som ber usikre kunder om å ta en titt i vaskehallen for å se om forholdene ser akseptable ut. Hvis de ansatte ikke bruker verneutstyr, eller lokalet ellers ser dårlig ut, bør varselklokkene ringe, mener han. Noen verksteder mangler påbudt utstyr som hindrer at olje og sand går i avløpsnettet, og skader miljøet. Kommunene skal kontrollere dette.
– Pris er vel også en indikator? Hvor mye bør en lovlig bilvask koste?
– Hvis prisen er for god til å være sann, må man styre unna. Prisen må reflektere normal arbeidsinnsats, anstendig lønn, moms, sosiale utgifter og høye miljøkrav, sier Winkelman.
– Men jeg vil nødig sette en pris.
Arbeiderne som utnyttes i norske, ulovlige vaskehaller, er desperate. Derfor finner de seg i behandlingen de får. I praksis har de ingen rettigheter, mener Iman Winkelman i Virke Servicehandel.
– Vi fant lovbrudd hos nesten samtlige vi undersøkte, sier Olav Norheim, leder av i A-krimsenteret.
Olav Norheim leder A-krimsenteret, et samarbeid mellom Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten, Nav og skatte- og tolletatene for å forebygge og avdekke kriminelt arbeidsliv. De har jobbet mye med bilvaskebransjen i flere år, forteller han.
– Vi fant lovbrudd hos nesten samtlige vi undersøkte. Det kan dreie seg om kriminelle som bruker stråmenn, så de ikke selv må stå oppført med roller i firma eller konkurskriminalitet, sier Norheim.
Han forteller at kontrollene ofte er uvarslede, og at kunden bør være skeptisk hvis én aktør har mye lavere pris enn andre.
– Lave priser er jo likevel ingen klar indikator?
– Nei, dette kan være vanskelig, også for forbrukerne. Rotete lokaler, arbeidstakere som ser slitne ut og manglende verneutstyr kan også være tegn.
Lovendring kan gi fengselsstraff
– Det er stadig behov for nye og bedre virkemidler for å slå ned på kriminelle, uttalte statsminister Erna Solberg da regjeringen denne uken la frem en revidert strategi mot arbeidslivskriminalitet. Arbeids- og sosialkomiteen etterlyste tiltak før jul.
Hvis de nye lovforslagene vedtas, kan arbeidsgivere som stjeler lønn fra ansatte, få opptil fem års fengsel. Det vil også bli straffbart å bruke «stråmenn», altså andre personers navn, for å unngå konkurskarantene. Og for forbrukerne vil det bli lettere å finne frem til bra bilvask, fordi bedrifter må rapportere til Arbeidstilsynet og det skal innføres en godkjenningsordning for bilvaskebransjen.
Ikke all bilvask er ulovlig. På «Såpa» vasker «Herman» og kollegaene hvitt for Frelsesarmeen.
– Jeg forstår at billig bilvask kan være fristende. Men da støtter man en skitten industri. Og man gjør seg jo til skurk, sier «Herman» – nyansatt på Såpa bilpleie på Alnabru i Oslo.
Dette er Frelsesarmeens nye, hvite alternativ til svart arbeid og menneskehandel. Her slår «armeen» flere fluer i én vask: Du får bilen din håndvasket og vokset. Nyansatte bilpleiere, som ellers har hatt utfordringer på arbeidsmarkedet, kan få arbeidskontrakt, opplæring, rutiner og mestringsfølelse. Og navnet, det er jo ganske åpenbart for en organisasjon med «Soap, Soup, Salvation» som motto.
De siste ukene har det boblet i såpe, sust fra høytrykksspylere og knirket fra bildekk mot nylagt epoksy-gulv.
– Et premiumprodukt. Alle som kommer hit, sier «wow!». Vi er veldig fornøyd med lokalene, sier Herman, som har en lang rushistorie bak seg. Han kaller det «forkastelig» å misbruke sårbare arbeidere, og tror det er mye skjult, svart virksomhet.
– Om det står senger på pauserommet, er det vel noe «fishy». Så man bør prøve å sjekke foretaksnummeret og om vaskehallen driver legitimt, er hans tips til forbrukerne.
Visste om kontroll
«Alex» har vært på Filemon i mer enn et år nå. Han tror eieren av bilvaskehallen må ha visst når det kom kontroll. Han sier at de ansatte fikk beskjed om å «passe på hva de sa» til kontrollørene.
– Når de kom, gikk de inn på kontoret hans og drakk kaffe, og så dro de igjen. Det var alt. Vi ble aldri spurt om noe. De bare sjekket passene våre, sier han. Han vet ikke nøyaktig hvor kontrollørene kom fra.
– Hvorfor sa du ingenting?
– Jeg var redd, som de andre. Noen ble slått. Om jeg hadde sagt fra, så tror jeg ikke noe hadde skjedd. Jeg måtte ha sluttet, men han kunne ha fortsatt. Og det var ikke det jeg ønsket. Jeg ville jobbe og at han skulle bli straffet.
Ifølge Alex bare fnyste eieren og ba dem forsvinne eller anmelde ham hvis de klaget.
– «Jeg har kontakter overalt», sa han. Jeg tror noen av dem var viktige personer, kanskje politifolk, hevder Alex. Han sier han aldri så uniformert politi som kunder i hallen, men at kundene ellers var både private og taxisjåfører. Et par ganger prøvde han å varsle.
– Jeg sa at «Norge er sikkert bra, men ikke dette stedet. Vi får ikke betalt, noen ganger er det fysisk aggresjon her». Men ingen reagerte, sier Alex.
Han ser skuffet ut.
– Jeg tror ikke de trodde på oss. Kanskje de tenkte at vi var gale. Det er veldig mange som ikke kan tro det som foregår på bilvaskesteder.
Alex har lite å fylle dagene med. Han får ikke jobb og har bare én venn i Norge.
– Jeg sover om natten, men tenker mye. Jeg går sjelden ut, men hvis jeg gjør det, ser jeg rundt meg hele tiden. Jeg er ikke gal, men man vet aldri, sier Alex om redselen.
Det han har opplevd, «følger etter ham».
– Jeg snakker om det hele tiden, til alle. Mange har sagt at jeg må glemme det. Men jeg kan ikke glemme. Det var en person som utnyttet meg.
Noen ganger vil han reise til hjemlandet. Han forteller at faren har hatt hjerneslag, og at søsteren også trenger penger. Og han kan ikke lenger sende dem penger hver måned.
– Det er ikke dette jeg ønsker meg. Jeg ønsker å leve som alle andre. Dra på jobb, komme hjem, gå tur, spise på restaurant, gå på byen. Et normalt liv. Uten å være redd.
Advokaten: – Ikke prioritert høyt nok av politiet
Alex’ sak ble henlagt. Bistandsadvokat Gunhild Vehusheia påklaget henleggelsen, fordi hun mente at politiet ikke hadde gjort god nok jobb før de henla.
– Dette er svært ressurskrevende saker, og politiet mangler etterforskningskapasitet. Sakene er ikke høyt nok prioritert internt i politiet, til tross for at Riksadvokaten har bedt dem om å prioritere alvorlige saker om utnyttelse i arbeidslivet.
– Det trengs tolk, det er ofte mange involverte på eiersiden og mange ofre. Det er tidkrevende og vanskelig å innhente dokumentasjon. Det er også svært vanskelig å bevise tvang. Så blir saken liggende for lenge uten at politiet tar skikkelig tak i etterforskningen, og det ender med henleggelse. De som utnytter utlendinger, kan holde på i årevis uten stor risiko. Vi må øke risikoen for at de blir tatt, sier Vehusheia.
På Såpa bilvaskeri på Alnabru gleder Herman seg til å komme på jobb hver morgen – med høytrykkspyler, svamp og bra folk å spise lunsj med.
– Jeg har bestandig følt at jeg kan være en ressurs og ser på meg selv som en durabelig arbeidskar, sier Herman, som sier han har bodd på «alle hospitsene i Oslo» og levd et «flakkende» liv.
– Bare det å gå ut om morgenen og forholde seg til «vanlige folk» kan være en utfordring når man kommer fra gatemiljøet. Det har gjort meg veldig godt å være her. Jeg trenger ikke pynte på noe. Det er som å treffe gamle venner med samme humor og tenkemåte.
Det sosiale er viktigere enn å få lønn, forteller Herman, som har fått fast jobb.
– Å få høre at «du er den vi trenger», gir meg en følelse av verdighet og alt det fører med seg.
Alex fikk hjelp av Frelsesarmeen og bistandsadvokat til å anmelde eieren av bilvaskehallen. A-magasinet kjenner mannens identitet. Han er tidligere straffedømt, og hallen er nå registrert som stengt. Vi har anonymisert både ham og Alex, av hensyn til Alex´sikkerhet. Alex er skuffet over at ingenting har skjedd i saken. Han returnerte nylig frivillig til hjemlandet med IOM (FN-organet Den internasjonale organisasjon for migrasjon). Han sier han har det bra, at reisen gikk fint. Han har fått en sum penger fra IOM.
Hvert år omsettes 460.000 utvendige og 280.000 innvendige vasker svart. Det utgjør 200 millioner kroner.
Flere Oslo-forbrukere (39 prosent) kjøper manuell bilvask, enn folk i resten av landet (29 prosent)
4,4 prosent sier de har kjøpt svart, manuell bilvask. 8 prosent sier de kjenner noen som har kjøpt bilvask svart siste to år. 20 prosent av dem som har kjøpt svart, sier de ba om det selv. 30 prosent sier de fikk tilbud om det.
Cirka 60 prosent av de spurte fra bilpleiebransjen svarte at det var «liten eller svært liten sannsynlighet for å bli oppdaget».
Minst 720 virksomheter har navn som tyder på at de tilbyr bilvask eller bilpleie. Rundt 3000 var registrert som bilvaskere i 2019.
Bransjen har 24 prosent innvandrere blant lønnstagerne. Andelen stiger. I Oslo og Akershus var ca. to av tre arbeidstagere i bilpleievirksomhetene utenlandske borgere.
51 prosent av virksomhetene A-krimsenteret i Oslo kontrollerte i 2019, hadde mangelfull merking og opplæring rundt kjemikalier. 57 prosent hadde manglende verneutstyr eller bruk av dette.