Ett døgn med norsk neste­kjærlighet

Han ankommer Norge torsdag kveld. På en nyhetssending på tv får han med seg at det er tatt opp en meningsmåling blant det norske folk om hva de synes om at Norge skal ta imot 50 asylsøkere fra den flyktningleiren han bor i.

– 50 er kanskje litt få, rekker han å tenke før han hører at nesten en fjerdedel av dem som bor i dette landet mener 50 er for mange.

En politiker uttaler seg: – Å true seg til opphold i Europa må det slås hardt ned på. Hvis vi nå legger til rette for at de som brant ned sine omgivelser blir belønnet med opphold i Norge, er jeg veldig bekymret.

Gutten tenker at han ikke har truet noen i hele sitt liv. Han har bare flyktet. Det har vært krig i landet hans i hele hans liv. Han truer ingen, han drømmer om å leve slik han ser sine jevnaldrende gutter og jenter gjør i dette landet.

På Facebook begynner han å lese kommentarene etter at tv-kanalen postet følgende innlegg: «Hver fjerde nordmann synes 50 flyktninger er for mange å hente hjem til Norge fra Moria-leiren. Hva mener du?».

Hvordan kan disse menneskene være så redd for meg?, tenker han, mens han leser. Seinere registrerer han at tv-kanalen etter to timer og over 1000 kommentarer måtte slette FB-innlegget fordi det ble for mye hets mot flyktningene.

Når han legger seg tenker han på sine kompiser fra Pakistan og Syria som han har blitt kjent med i Moria-leiren. Over 90 prosent av de enslige migrantbarna i Hellas er gutter som han, de fleste er fra Afghanistan.

Fredag morgen er han forventningsfull. Landets statsminister skal holde tale. Han rykker til da han hører hun begynner talen med å si “Jeg har en drøm”. Det sitatet kan han. Selv i Moria-leiren har de lært om Martin Luther King. Men det var ikke han statsministeren refererte til, det var en som heter Jahn Teigen. Samme det, tenker gutten, og lytter videre:

“Jeg har en drøm at vi tar vare på hverandre og gir det beste i oss selv til alle andre.”, sier statsministeren.

Men statsministeren nevner ikke Moria og flyktningkompisene hans i talen.

Det siste han hører er at statsministeren synger en sang som heter “Optimist”. -Jeg vet det går bra til sist, synger hun.

Et annet sted i Norge holder en annen politiker tale. Landet har noe som heter Barne- og familieminister. Han snakker om Moria, sier man må være realistisk, at 50 er bra og at Norge er et av de landene som bidrar mest.

Gutten leser et avisintervju der barneministeren får spørsmål om hva han håper potensielle velgere fikk med seg fra talen hans:

-At vi løfter de mest sårbare. De eldste, de yngste eller de mest forfulgte, sier mannen

Han får med seg at det pågår mange kampanjer i sosiale medier fra nordmenn og organisasjoner som engasjerer seg for flyktningene i Hellas og han får høre at 19 tidligere topp-politikere i dette landet for en stund siden skrev et opprop om at Norge bør gjøre mer for flyktningene.

Han forsøker å forstå forskjellen på “kvoteflyktning” og “relokalisering” av barn. Og han oppfatter at politikerne i dette landet har ment at det er avgjørende at 8–10 land henter barn fra Hellas før Norge gjør det.

Så tenker han på de over 5000 enslige mindreårige barna i hans og andre flyktningleirer, og synes det er synd at det skal være så vanskelig å hjelpe barn.

Det siste han får med seg før han drar tilbake er et tv-program som heter “Nytt på Nytt”. De ler og spøker med sånne som han.

“Onsdag brøt det ut en storbrann i Morialeiren. Flere tusen skal ha flyktet fra den utbrente leiren. Men heldigvis er disse folkene ganske gode til å flykte”, sier programlederen.

Alle ler. Han ler litt han også. Det er lenge siden han har ledd.