Dramatisert av Ole Anders Tandberg Med Ingjerd Egeberg, Agnes Kittelsen, Christian Rubeck og Øystein Røger Regi: Ole Anders Tandberg Scenografi: Erlend Birkeland Norgespremiere: Kilden, Multisalen, fredag kveld

Riksteatret, Oslo Nye Teater og Agder Teater.

Til millioner av leseres fryd har Karl Ove Knausgård gitt av seg selv og sitt liv, og andres liv, i bokform gjennom det enorme seksbindsverket Min kamp, samlet på 3622 sider. Prosjektet er elsket og hatet, diskutert og dissekert av både litteraturvitere og jurister, men først og fremst lest av bokelskende mennesker i etter hvert svært mange land.

I fjor ble bøkene teater på Stockholm Stadsteater. Dramatiseringen var ved Ole Anders Tandberg, en av Europas svært kjente regissører. Nå har han tilbakeført forestillingen til norsk, til originalspråket, og fredag kveld var det Norgespremiere i Kilden.

Det er blitt farlig godt teater. Nærmest som et under er det å ha kokt 3622 boksider ned til en forestilling på i underkant av to og en halv time. Tandberg har lest seg fram til de såreste øyeblikkene, de mest nakne stedene i bøkene, den dypeste fortvilelsen og den svarteste skamfølelsen. Så har han flettet sammen, hoppet frem og tilbake i tid og rom, og nærmest som en kommentar til den enorme stoffmengden lar han Karl Ove Knausgård spilles av fire mennesker, to kvinner og to menn; Ingjerd Egeberg, Agnes Kittelsen, Christian Rubeck og Øystein Røger.

Vi møter fire erfarne, drevne, dyktige skuespillere på en naken scene dominert av en enorm stein, et tyngdepunkt, en klump, en truende størrelse, kanskje et bilde på vekten av den oppdragelsens ballast forfatteren sliter med gjennom hele verket. Lysdesigner Ellen Ruge gir noen sjokk en gang i blant, og noen få rekvisitter som bokstavelig talt faller ned på scenen er effektfulle og sjokkerende nok til å bryte flommen av ord som strømmer fra de fire. Innimellom tilføyes elementer av musikk, av lyd, elegant og understrekende.

Når den som dramatiserer også er regissør, kan resultatet bli storartet, og slik er det her. Som når de fire agerer fødsel, sammen. Eller når for tidlig sædavgang i ungdomstiden er et problem; aldri har man sett det så outrert eksponert, samtidig så lite eksplisitt. Forestillingen er tidvis burlesk, kjempekomisk og vittig, andre ganger dypt tragisk, tankevekkende, og hele tiden engasjerende. Nydelig er scenen der de fire ligger på gulvet med mikrofoner og nærmest i søvne hvisker replikkene fram. Vekslingen mellom heftig action og øyeblikk av langsom ro er påfallende, gir noen vakre og talende pauser med tid for publikum til å reflektere og reagere.

De fire skuespillerne gestalter flere enn Karl Ove Knausgård. De er venner, venninner, broren Yngve, kona Linda, de er barn i ulike grader av umulighet, og de er folk hovedpersonen møter på sin vei. Noen scener er kostelige i all sin humoristiske prakt. Andre er voldsomme, brutale, opprivende. Som ivrig leser av bokverket må jeg medgi at denne forestillingen for meg har fanget det meste. Og den engasjerer, viser meg nye sider ved verket som kan lede til nye lesninger. Hvordan en som ikke kjenner bokverket vil reagere er et åpent spørsmål, men etter stemningen på premieren å dømme var dette en teateropplevelse som gjør dypt inntrykk.