I et direkte radiointervju 12. mars i NRK P3 navnga Marianne Aulie to mannlige kjendiser og hevdet at de hadde forsøkt å voldta henne. Det synes å være enighet om at Marianne Aulie må bære ansvaret alene for sitt stunt, som bryter med prinsippene om personvern, selv om også en viss kritikk ble rettet mot programleder Mina Hadjian av erfarne kolleger i NRK dagen etter. NRK ble forsiktig kritisert av konkurrerende mediehus. Ledelsen i konsernet hevder at «man kan ikke kontrollere hva noen velger å gå ut med uten noen som helst forvarsel» i direkte sending (P3-sjef Marius Lillelien 12.3). Fædrelandsvennens leder onsdag 14. mars pekte på at den redaksjonelle stilen til visse programledere og program kan diskuteres. Likevel avsluttes lederen med følgende konklusjon «Men først og fremst er det Marianne Aulie som må stilles til ansvar.» Den allmenne enighet om umuligheten for å kontrollere direkte kringkasting består til fulle.Men medias vakthunder glemte å diskutere det som kanskje var det viktigste element i spredningen av ryktet til et større publikum enn radiolytterne: cyberspace. Situasjonen var som for brannmennene som holder på rundt startstedet til en skogbrann i en skog som allerede har brent ned — mens den virkelige brannen fortsetter å spre seg. Videre så vi at webmedia til sentrale mediehus, uten særlig mange unntak, fortsatte å bære ved til bålet. La oss vise dette med et par eksempler som representerer handlemåten til de aller fleste media (vi så på NRK, Dagbladet, VG, TV2 og Fædrelandsvennen).For det første ignorerte de fleste kritikerne i løpet av de første dagene at NRK hadde programmet tilgjengelig på nettradio i fire timer etter sendingen. Et forfriskende unntak er Jan Omdahl som i sin blogg i Dagbladet 13. mars peker på at dette var «en skandaløs glipp» fra de ansvarlige i NRK, som i utgangspunktet ikke kan klandres for at Aulie fremsatte påstandene under en direktesending. Fire timer er lang tid i cyberspace, særlig når andre aktivt begynte å linke programmet. Innen fire timer kan et stort websted nå hundrevis av lesere, og alle disse kan potensielt kopiere det opprinnelige innholdet.Omdahl peker videre på at NRK ble gjort oppmerksom på dette av Dagbladet, og det var etter dette at NRK forsto hva de fremdeles publiserte på sine offisielle nettsider flere timer etter radiosendingen. Men dette faktum har faktisk talt vært fraværende i kritikken av Aulie, av programlederen og ledelsen i NRK. Som forskere i informasjonssystemer, vil vi si at NRK synes å ha viktige mangler i sine rutiner med hensyn til innholdshåndtering i cyberspace. Samtidig er NRK ivrig etter å fokusere på (og benekte) sitt ansvar relatert til direkte kringkasting. Det innebærer at mens cybermedia har blitt en viktig del av medieforbruket, så fortsetter innholdsprodusenter å behandle det amatørmessig.Etter at brannen hadde begynt å spre seg, fortsatte sentrale mediehus å helle bensin på bålet. De tok «ansvar» og fjernet navnene til de aktuelle mennene. Samtidig ga de aktive hint og til og med direkte lenker til diskusjonsfora hvor de visste at navnene var synlige. Denne strategien var synlig for eksempel i et «nyhetsinnslag» av Kjetil Karlsen i www.fvn.no (14. mars, oppdatert kl. 10.04), som forteller at: «På Youtube ligger det en video der de anklagede navngis.» Videre inneholdt debattinnleggene fra privatpersoner ganske klare hint om navnene. Tabloidaviser brukte masse linking på sine nettsteder, mens de samtidig (som for eksempel VG Nett) hevdet at de ikke var ansvarlige for innholdet som de aktivt linket. Na24 «tjente offentligheten» ved å minne om at de aktuelle kjendisene «henges ut hos Hegnar», et populært diskusjonsforum. Mens media ser ut til å ha visst at mange av dem med ansvar for diskusjonsfora strevet med å fjerne navnene som om igjen og om igjen ble lagt ut av nettbrukere, synes de samme mediene ikke å ha hatt noen betenkeligheter med å faktisk oppmuntre flere slike besøk til nettstedene. Vi trenger en grundig debatt om slik «aktiv linking» kan betraktes som redaktørens ansvar. Uansett så har «linking», som i praksis gir nesten øyeblikkelig tilgang til sladderen, samme effekt som «å helle bensin på bålet». Mens de samme mediene i sine nyhetsinnslag omtaler offentliggjøring av navn som uetisk, er tankene til hykleri ikke langt unna. Men - hva kan vi gjøre med det? Ifølge de toneangivende mediene, kan ikke de gjøre noen ting, mens de samtidig synes at de ikke har gjort noe galt selv. Selv en av advokatene til de to, John Christian Elden, synes rimelig tilfreds med at «seriøse nettleverandører» sletter innslagene som gir navnene etter beste evne (VG Nett 13. mars). Vi er imidlertid fristet til å foreslå minst tre konkrete tiltak:Medielovgiving, inklusive personverntema, bør oppdateres. Hvis opphavsrett skal respekteres, hvorfor er det umulig å respektere personvern? Vi trenger en samfunnsdebatt om hvilke verdier som skal ligge til grunn for lovene. Her må de ulike mulighetene til nye kommunikasjonsformene i cyberspace tas i betraktning. Eksempler på aktuelle spørsmål omfatter redaktøransvar for linking, redaksjonelt ansvar for ukontrollerte offentlige ytringer og systemer som repliserer direkte sendinger til webmedia.Redaktører, reportere og journalister i mediehus må bli mer klar over det faktum at kommunikasjonsformene i digitale media er av en annen natur, selv om de ofte repliseres fra analoge aviser og kringkasting. NRK står neppe alene med en jobb å gjøre med sine interne rutiner for innholdsproduksjon og publisering på web - dette berører faktisk enhver organisasjon som ønsker å være til stede i cyberspace.Selv om det kanskje er for mye å forvente god «folkeskikk» fra vanlige folk når media selv til dels opptrer hyklersk, må etikk og kommunikasjonsferdigheter gradvis utvikles og bli en naturlig del av vår utdanning og oppdragelse, som gode skikker på andre områder. For eksempel synes ikke alle bloggere å være klar over at de faktisk selv er ansvarlige for innholdet som legges ut på sine sider, selv om det er produsert og publisert andre steder. Medienes egen praksis bidrar ikke akkurat til å gjøre dette ansvaret tydelig.Samfunnet må bli en aktiv part i utforming av interaksjonen i cyberspace i stedet for å betrakte det som en naturkraft som ikke lar seg stanse. Samtidig er det alles ansvar å forstå forskjellen mellom cyberspace som et offentlig rom og kommunikasjon i andre sammenhenger. Tiden vil vise om vaktbikkjene til tradisjonelle medier er i stand til å utvide området sitt til cyberspace og om vi har bruk for dem der. Så langt tyder Aulie-saken på det motsatte.