Hun gjør det igjen. Nemlig å levere et pent og vakkert sett med fengende poplåter. Etter tre soloalbum produsert av giganten Kåre Vestrheim, har hun valgt å kjøre hele lydpakken i mål selv, uten at det blir den helt store forandringen. Larsen har fått litt utenlandshjelp på enkelte instrumenter, blant annet av den amerikanske perkusjonisten Matt Chamberlain. Fortsatt handler det ofte om overdådig arrangerte melodier i et fett, stort og malerisk lydbilde. Det hele begynner med den finfine balladen «Please Don’t Fall For Me» og avsluttes med det sakrale tittelkuttet. Ti låter på 34 minutter. Det er akkurat passende. En godtepose som dette behøver ikke vare lenger enn det.
Marit Larsen viser også her sin styrke som en smart popsnekker som både treffer bredt og godt. Vanskelig å motstå, lett å like. Hør bare den nydelige og pålessede «Shine On (Little Diamond)» og den rolige og tilbakelente «Consider Me». Her er det egentlig ingen svake låter, og analytikere som påstår at Marit Larsen framstår som kunstig og tilgjort får bare mene det de vil. Poenget er at hun er smartere enn de fleste andre popartister uansett nasjonalitet. Han var det før også; nå er hun det igjen.