Andrés Lekangers
Prostitusjon er den nyeste tittelen i Humanist forlags Pro et Contra-serie. Som navnet tilsier er dette en serie bøker som skal dykke ned i stridbare emner, belyse disse fra forskjellige sider og presentere argumenter for og mot. Med dette som utgangspunkt fremstår Lekanger konklusjon som vel tam. En god pro et contra-bok bør jo nettopp ha som mål at de som var pro ved endt lesning muligens er contra, og omvendt. Det greier ikke denne boken.
Lekanger er feltarbeider i Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION). Organisasjonen består av sexarbeideraktivister som mener at «ulike former for kriminalisering av sexbransjen er moraliserende» og som «ønsker åanerkjenne sexsalg som arbeid.» At forfatterene ikke legger skjul på sitt eget standpunkt i debatten er redelig ettersom de argumentene han er enig i legges frem på en langt mer overbevisende måte en argumentene til dem han er uenig i. Er det for ekesmpel sant at prostitusjonsmotstandere mener at å selge sex “alltid er et uttrykk for avmakt»? Neppe.
Prostitusjon er proppet med mange spennende og potensielt viktige spørsmål. Ett slikt spørsmål, som på sett og vis går til kjernen av det mange synes er vanskelig med kjøp og salg av sex, er om det å ha sex i bytte mot penger skadelig i seg selv. Her skulle undertegnede ønsket seg en innføring i det beste som finnes av forskning på feltet, samt en grundig diskusjon rundt hvorvidt spørsmålet faktisk er viktig. Hvordan er prostitusjon eventuelt skadelig, og er dette et prinsipp vi håndhever når det gjelder andre yrker? I stedet lener Lekanger seg utelukkende på et svensk studie fra 2011 hvor sexarbeidere er blitt intervjuet, mener at det å ha sex i bytte mot penger «ikke passer for alle» og at det lønner seg å ikke være «for følsom».
Lekanger er godt informert. Hans mening avviker fra gjeldene norsk lovgivning. Det hadde nok vært bedre dersom forfatteren hadde begrenset seg til å redegjøre for sitt eget standpunkt, i form av en pro-bok.