I sin andre bok Ungdomsskulen har Heidi Furre forsøkt å skildre en ungdoms tilværelse. Vi møter Maja, en vanlig norsk jente, hvis far drukner i en ulykke rett før hun skal begynne på ungdomsskolen. Romanen er skrevet fra Majas perspektiv, og vi følger henne fra ungdomsskolen begynner til den slutter.
Ungdomstiden er barndommen som gradvis slipper tak. Det er en rar blanding av å være barn og voksen på samme tid, som i alle liv gir eiendommelige utslag — også i Majas: Hun eksperimenterer med alkohol og sex, men hun går også julebukk og blir redd når hun og venninnene prøver å snakke med ånder.
Maja spiller håndball, begynner å drikke og konfirmeres. I det ene øyeblikket er det som om hennes handlinger er sorgreaksjoner over faren - i det neste som om tapet er en helt naturlig del av hverdagen hennes. Dette er en styrke ved romanen - det viser hvor skiftende og flyktig ungdomstiden er, og hvor kort det er mellom de store og de små øyeblikkene.
Ofte blir oppvekstromaner populære mer fordi leserne assosierer til egne minner og erfaringer heller enn at bøkene faktisk er gode. Under lesningen av Ungdomsskulen tar jeg meg selv i å kjenne på dette forholdet. Jeg liker mye av det jeg leser - men det er ikke særlig godt skrevet. Det skjer for eksempel ingen spesielt store ting i boka, og mangelen på begivenheter blir ekstra tydelig av at hendelsene skildres med et avmålt og uengasjert dagbokspråk:
«Eg har henta dei gamle rulleskøytene mine i garasjen og stått ned bakken til postkassane, slått kneet blått mot asfalten. Eg har lagt sølvfarga neglelakk på hender og føter, skrapa han av og teke på ny og skrapa han av og teke på ny. Eg har vatna hekken.»
Refleksjonene til jeg-personen er ofte voksne og poetiske. Det er som om Furre ikke klarer å motstå fristelsen ved å formulere seg elegant, som om hun ikke har klart å bestemme seg for om hun skal gå inn i 14-åringens følelser, eller holde avstand. Det gjør at troverdigheten svekkes, og boka ender opp som en temmelig forgjengelig affære.