I hodet sitt har Astrid Furholt allerede gått til Sydpolen flere ganger. Hun trekker den 120 kilo pulken under den alltid like sterke sola, og kjenner kuldegradene rive i ansiktet. Hun ser de ulike passasjene for seg, den uendelig lange bakken som kan gi henne høydesyke, og de ekstreme værforholdene som kan oppstå. Det er like fantastisk som det er blytungt.
— Det er en ubeskrivelig lykkefølelse å få være i naturen, du føler deg skikkelig i live, sier Furholt.
48-åringen fra Vegusdal i Birkenes har lagt bak seg flere ekspedisjoner i ekstreme områder etter at hun la ut på sin første tur over Grønland i 2011. Turen til Sydpolen blir hennes neste, og muligens hennes livs største ekspedisjon — dersom alt går etter planen. Furholt ønsker å skrive vår tids polarhistorie.- Planen er å dra i oktober neste år, og skal gå turen sammen med Bengt Rotmo. Vi skal gå samme rute som Roald Amundsen gikk i 1911. Den ruta har ingen andre kvinner i verden gått tidligere, og vi skal gå uten vindseil, hunder eller forsyningsdepoter, forteller hun.
Ørsmå marginer
Etter Amundsens ekspedisjon har kun to ekspedisjonsgrupper nådd verdens sydligste punkt via nettopp denne ruta. 14. desember var det 104 år siden Amundsen kom fram som førstemann, etter det historiske kappløpet mot engelskmannen Robert Falcon Scott og hans følge. Det hører med til historien at Scott døde på vei tilbake av utmattelse, sult og kulde. Planleggingen rundt Furholt og Rotmos tur er allerede godt i gang, og kun ørsmå marginer kan avgjøre om turen blir en suksess eller en fadese.
— Forberedelsene er 80 prosent av turen. Dersom vi gjør feil i forberedelsene, kan det få fatale følger. Om jeg for eksempel ikke får gått inn skoene mine skikkelig, kan jeg ende opp med infeksjoner i gnagsår som ikke vil gro i kulda. Vi må forberede oss best mulig på alt som kan gå galt, sier hun.
Jobber med kreftsyke
Furholt er oppvokst på gården med samme navn i Vegusdal i Birkenes, men flyttet for flere år siden til Oslo for å jobbe som kreftsykepleier på Bærum sykehus. Inntrykkene fra arbeidsplassen sitter dypt. Mange av samtalene med pasientene har vært vanskelige å bearbeide, og mange av dem er med henne når hun selv er på tur. Med ekspedisjonen føler Furholt at hun tar pasientene hun har snakket med på dødsleiet, på alvor.— Mange sier at de skulle ha gjort så mye mer ut av livet. De skulle ha turt mer, og fulgt drømmene sine. De forteller det ut fra sin egen erfaring, og jeg ønsker å ta dem på alvor. For meg er det en drivkraft å leve mens jeg er i live, sier hun.
Trener med bildekk
Men det vil bli tungt. Furholt legger ikke skjul på at det er et hårete mål hun har satt seg. Støtt og stadig er hun innom Fram-museet i Oslo, der hun klapper litt på Amundsens berømte skute og drømmer seg bort til 90 grader sør. Flere ganger i uka løper hun med bildekk festet i en sele for å forberede seg på den 120 kilo tunge pulken hun om et år skal trekke etter seg i 70 dager. Værforholdene og høyden er vanskeligere å forberede seg på.
— Det er ingen tvil om at det vil bli tunge dager, det er alltid vind og veldig kaldt. Man må være ydmyk når man gir seg i kast med de virkelig store elementene, men målet helliger midlet, og jeg tror at vi kommer til å trives underveis. Når man først er i gang, er det ingen vei tilbake. Jeg tenker på denne turen hele tiden, og fatter nesten ikke at det skal skje, sier hun engasjert.
Egen filosofi
Det er et kostbart prosjekt hun har begitt seg ut på. Tidligere har hun betalt ekspedisjonene av egen lomme, men denne gangen vil prislappen havne på flere millioner kroner.— Vi er avhengige av sponsorer. Sørlandets rehabiliteringssenter på Eiken, som skal bygge ut kreftrehabiliteringsdelen sin, blir en viktig samarbeidspartner. Vi jobber for tiden med enda en stor avtale. Drivstoff og transport er for eksempel ekstremt dyrt på Sydpolen, og det trekker prislappen kraftig opp, sier hun.
Hun beskriver seg selv som en seig, middelaldrende kvinne, som har noe å komme med i det mannsdominerte polfarermiljøet. Ambisjonsnivået er høyt, noe eventyreren trives med.
— Jeg har det aller best når jeg har et mål å strekke meg mot. Om jeg klarer å gå denne ruten som første kvinne, har jeg klart å sette en standard som kan bli svært vanskelig å slå for damene som kommer etter, sier hun.
— Det handler om å være best?
— Når jeg først skal gjøre en såpass krevende tur, så vil jeg sette en uslåelig rekord, sier Astrid Furholt bestemt.
Vegard Ulvang: — Det er beinkaldt
Astrid Furholt og Bengt Rotmo får mentorhjelp fra eventyrer og polfarer Børge Ousland. I tillegg har Astrid søkt råd hos Vegard Ulvang som gikk samme rute i 2011. Han kan forberede henne på en kald og lang tur.
— Jeg fikk en god tur, jeg, sier Vegard Ulvang nøkternt om ekspedisjonen som ble avsluttet på Sydpolen på hundreårsdagen for Amundsens tur.
— Over 1300 kilometer er langt, og det er kaldt. Den mest fantastiske delen av turen går uten tvil opp Axel Heiberg-breen. Der er det nesten påskevær og 10-15 kuldegrader, og fantastiske fjell. De siste 500 kilometerne går på rundt 3000 meters høyde, og vi hadde 30 kuldegrader og sterk motvind. Det er beinkaldt. Man må ha gjort noe liknende tidligere når man begir seg ut på en slik tur, sier den tidligere langrennshelten.
De effektive kuldegradene kan komme opp i 70 minus når det stormer som verst på Sydpolen. I det uendelig hvite landskapet kan de ekstreme forholdene - og avstandene - være en prøvelse for både kropp og sinn.
— Når du har gått i tolv dager, og ser at du har 1260 kilometer igjen å gå, da skjønner du at du har mye igjen. Man må bare ta ett skritt om gangen og ta tida til hjelp, sier Ulvang.