Bildet av kong Haakon og kronprins Olav ved kongebjørka i Molde i aprildagene 1940 har gått inn i vår historie som et nasjonalsymbol – et ikon og minnesmerke over den tyske okkupasjonen av Norge. En sterk symbolikk: Det norske monarkiet – far og sønn – alene mot den tyske overmakten.

Nå har kongebiografen Tor Bomann-Larsen gitt oss et nytt og mer nyansert bilde av de dramatiske hendelser som bildet av kongebjørka har formidlet. For kong Haakon sto alene og var mer ensom i disse kritiske dagene enn hva bildet har forsøkt å formidle om vår krigshistorie.

Tor Bomann-Larsens siste kongebok, «Æresordet», forteller en historie om en ensom og standhaftig konge som ikke bare gir tyskerne sitt nei til å utnevne Quisling som statsminister 10. april, men som i en hytte i Troms i junidagene 1940 trosser alle råd fra sin sønn, sine adjutanter og kronprinsens venn, Johan Anker, som var sendt ens ærend fra Oslo for å overtale kongen og kronprinsen til å bli i landet. Ja, i realiteten oppfordrer Anker kronprins Olav til å begå statskupp. Kong Haakon sier nei til å bli igjen som et gissel i et okkupert Norge og velger å følge sin regjering til eksil i London. En beslutning som skulle vise seg å gi kongefamilien en nær udødelig og urørlig status i det norske folk, som det norske monarkiet har beitet på fram til i dag. Slik formet én manns standhaftighet og pliktoppfyllelse skjebnen til det norske monarkiet i generasjoner fremover.

Men for historikere og statsvitere inneholder Bomann-Larsens siste kongebok også andre historiske godbiter som endrer bildet av det norske monarkiet som en apolitisk statsmakt, hevet over politikken og politiske partier. I norsk politisk historie har det vært opplest og vedtatt at i tillegg til kongens heroiske nei i 1940, var kong Haakons utnevnelse av arbeiderpartiregjeringen Hornsrud i 1928 den eneste politiserende handlingen som har «heftet» ved den norske kongegjerningen. Arbeiderpartiet hadde nettopp lagt bak seg sin revolusjonære periode. Av de borgerlige partiene ble AP fortsatt oppfattet som et kommunistisk parti og utnevnelsen en politisk provokasjon. Men kong Haakon fulgte bare de parlamentariske spillereglene og skal ha svart kritikerne med den legendariske bemerkningen «Jeg er også kommunistenes konge».

Nå avslører Bomann-Larsen at kronprins Olav forsøkte seg som utenrikspolitiker i de politisk turbulente 1930-årene. En oppsiktsvekkende politisk aktivisme fra en norsk kronprins, som strider mot det bilde vi hittil har hatt av det norske kongehus som hevet over både det nasjonale og internasjonale politiske spill. Både i 1935 og i 1939 skriver kronprins Olav til sine fettere, prinsen av Wales og kong Georg VI, og oppfordrer det britiske kongehus til å få England til å forhandle med Hitler og Nazi-Tyskland for å sikre freden i Europa.

Brevet i 1935 er trolig skrevet ut fra et oppriktig ønske om å demme opp mot Sovjet og den kommunistiske trussel, som i de borgerlige kretser kronprins Olav beveget seg, fremsto som mer truende enn Nazi-Tyskland på midten av 30-tallet. I en tid da hele den politiske situasjonen i Europa fremsto som kaotisk. Og kronprins Olav var langt fra alene om å gi uttrykk for lignende synspunkter. Men var hans brev til den britiske tronfølger i 1935 en tankeløshet og uttrykk for en politisk naivitet, var hans brev til sin fetter, den britiske kongen, etter krigsutbruddet i 1939 med en ny oppfordring til britene om å forhandle en fredsavtale med Hitler-Tyskland, et uhørt utspill og en grov feilvurdering. Både politisk og konstitusjonelt. På det tidspunkt hadde Hitler de rasistiske Nürnberglovene, «Krystallnatten», jødeforfølgelsene og konsentrasjonsleirene på sin samvittighet. Her agerte kronprins Olav som en egenrådig og selvbestaltet utenrikspolitiker med et politisk utspill som verken hans far, kongen, eller regjeringen sto inne for, og trolig heller ikke kjente til.

I juni 1940 fulgte kronprins Olav lojalt med sin far til eksil i England. Han endte som forsvarssjef og ble, sammen med kongen, et samlende symbol for frigjøringskampen i Norge.

Men kronprins Olavs utenrikspolitiske geskjeftighet i førkrigsårene er langt mer enn en parentes i norsk historie.

Og det reiser også spørsmålet om hvilken politisk rolle kongen og kronprinsen spilte under regjeringens femårige eksil i England. Kongen ledet formelt et statsråd med en skadeskutt regjering Nygaardsvold som hadde mistet mye av sin autoritet i hjemlandet, samtidig som kongen og kongefamilien ble dyrket som nasjonale frigjøringssymboler i det okkuperte Norge. Mens de befant seg i et norsk eksilmiljø i London, preget av intriger, maktkamper, rykter og politisk sjalusi.

Det kan vel hende at historien om eksilregjeringens opphold i London under krigen må skrives om når Bomann-Larsen har gjort seg ferdig med sitt neste bind om kongefamilien i landflyktighet i England og USA. For det må ha vært en tid da det var vanskelig å se hvor kongegjerningen sluttet og politikken overtok.

Slik vil Kongen leve for oss:

Ved en sølvblek bjørkestamme

mot en naken vårskogs mørke

står han ensom med sin sønn.

Tyske bombefly er over.

«Kongen» av Nordahl Grieg