— Jeg merket at det var noe, at jeg kikket på gutter, men det tok likevel tid før jeg innså hva jeg var, forteller Øystein Brekke Olsen, som først ble åpen om legningen sin da han var 26 år.

Gaysir, som er et nettsted for homofile, har vært viktig for ham. Der møtte han mennesker som forstod hvilken situasjon han var i.

— Jeg ble kjent med en på Gaysir, vi møttes, og vi ble sittende og prate i fire timer. Jeg hadde så mye å snakke om, bare det å bli kjent med noen som var det samme som meg, var fint. Så møttes vi på fest hos felles kjente helga etter.

Den kvelden i 2004 kom han ut for broren sin. Dagen etter fortalte han det til moren.

— Mamma grein den første natta, men det var fordi jeg hadde holdt det hemmelig så lenge, ikke fordi det var galt. Hun strøk meg på kinnet dagen etterpå, og sa: "Vi er glade i deg uansett". Men gullkornet kom fra pappa, som sa: "Det blir ikke verdenskrig av dette". Så var vi ferdige med det, sier han. Og ler.

Øystein forteller at det beste med å komme ut var å endelig kunne være seg selv.

— Jeg merket veldig fort at noe skjedde i hodet, en liten åpenbaring. Jeg var på Skeive dager i Oslo like etter at jeg kom ut, og så sendte jeg meldinger til venner i Kristiansand om at jeg var skeiv. De trodde jeg var full, og at det bare var kødd. Men det var det ikke. Folk sier at de ikke kan se på meg at jeg er homofil. Jeg bryr meg ikke. Jeg er en vanlig fyr.

Han opplevde hele prosessen med å komme ut av skapet som ganske uproblematisk. Han har heller ikke opplevd trakassering i ettertid.

— Jeg får aldri negative kommentarer. Men en ropte: "Du er homo" etter meg. Javel. Så? Hvis de ikke kan komme med noe bedre enn det, så gidder jeg ikke å bry meg.

Selv om homokampen har kommet langt i Norge, mener han det fremdeles er ting å kjempe for.

— Kristiansand og Sørlandet er fremdeles i en modningsprosess. Den modningen som Oslo har hatt, den får vi hit med Skeive dager. Det går mot noe bedre her også. Homofile blir mer og mer respektert. Det er rosenrødt for mange, men det er nok fremdeles mange mørketall, dem som ikke blir godt mottatt. Det negative er at mange homofile flytter fra byen. Det er få homofile mellom 20 og 30 år i Kristiansand.

Under Skeive dager er det mange homofile som står og se på paraden. De blir ikke med.

øysteinåpåtak.jpg Foto: Anette Os

— Vi savner at de deltar i paraden også, for vi må vise at vi faktisk er flere enn de hundre som kommer. Jeg vil vise at vi eksisterer på Sørlandet også. Om noen år slipper vi kanskje homoparaden for å minne folk på at det finnes homofile. Det er det optimale, men det er kanskje en umulighet foreløpig, sier Øystein.

Selv er han singel. Og har aldri hatt en guttekjæreste.

— Jeg er fremdeles på jakt etter den rette. Det er jo et savn der, men jeg har ikke dårlig tid. Jeg var kanskje mer på jakt da jeg kom ut, da alt var så nytt. Nå er jeg helt avslappet til det. De dukker opp når de dukker opp. Jeg gidder ikke å gå ut på byen for å jakte.

I femteklasse fikk han kjærlighetsbrev fra jenter, brev som var neddynket i parfyme. Han brydde seg ikke. Fremdeles blir han sjekka opp av jenter.

— Tre eller fire lesbepar har spurt om jeg vil bli pappa til deres barn. Jeg tar det som et kompliment å bli spurt, men det er ikke noe jeg har lyst til, sier Øystein.

— Jeg er stolt over den jeg er. Det er ikke så skremmende å komme ut av skapet som mange vil ha det til. Jeg skulle gjerne kommet ut veldig mye tidligere, kanskje ti år før. Da ville jeg hatt et mye mer normalt liv. Det var som å spille et spill før jeg kom ut. I dag gjemmer jeg meg ikke lenger bak en maske.