— Han ringte for fem minutter siden, han sa jeg burde steines.

Amal Aden holder opp mobilen, trekker på skuldrene.

— Han holdt på i går også, alltid fra nye telefonnummer.

— Hva svarte du?

— Jeg bare la på, jeg gjør alltid det når det er trusler.

13 år gammel kom hun til Norge fra Somalia, et foreldreløst gatebarn som verken kunne lese eller skrive. 25 år gammel ga hun ut boken «Se oss - bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne», der hun tok et nådeløst oppgjør med det norsk-somaliske samfunnet.

Fullt hus: Det var stappfullt i Læringssenteret på Nygård skole i Bergen da Amal Aden var på besøk i 2010 og svarte på spørsmål om integrering. Foto: Vegar Valde

Lesbisk muslim

Nå, 32 år gammel, er hun forfatter, foredragsholder, mor til tvillinger på 12 år, og en åpen lesbisk muslim som stadig ytrer seg i offentligheten.

Likevel er det fortsatt noen som ikke tror på Aden når hun sier hun lever med drapstrusler.

Viktig ABC: Denne boken fikk ingen oppmerksomhet i pressen da den kom ut i 2009. Daværende debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, kalte den årets viktigste. Foto: Vegar Valde

— Jeg har levd med trusler siden jeg ga ut min første bok. Jeg har blitt spyttet på, og slått ned på åpen gate. Om noen ikke tror på meg, er det bare å kontakte politiet.- Hvor ofte er du i kontakt med politiet?

— Nesten daglig, jeg må alltid melde fra hvor jeg går.

— Hvorfor har du ikke hemmelig telefonnummer?

— Fordi jeg kan ikke leve i skjul for alle de unge og fortvilte menneskene som ringer meg. For mange unge innvandrere er jeg deres eneste håp. Om håpet glipper, er alt tapt.

Ytringsfrihet

Hun sitter innerst i hjørnet, ryggen mot veggen og oversikt over hele stamkafeen i hjembyen Hønefoss. Amal Aden går aldri rett fram, hun ser seg ofte til begge sider, alltid et blikk over skulderen. Aldri utenbys uten voldsalarm. I februar hadde hun en kronikk på trykk i VG om ytringsfrihet, der hun blant mye skrev:

«Statsministeren sier alle kan bruke ytringsfriheten. Men kjære statsminister, hvem skal beskytte oss når vi som ytrer oss blir truet? Jeg har opplevd at politiet ikke har ressurser til å følge meg til et foredrag, og bedt meg om å ha med en venn eller kollega. Min bevegelsesfrihet er begrenset, jeg kan ikke be venner og kollegaer følge meg over alt».

— Du er alene nå?

— Ja, Hønefoss er mitt hjem. Her er jeg trygg, og har mange lokale detektiver som passer på meg.

Amal Aden var også alene i Kvam i Hardanger en søndag i november i fjor. Planen var å holde flere foredrag om likestilling, homofile minoriteter og integrering på de videregående skolene i Norheimsund og Øystese. På kvelden skal hun ha blitt truet på livet. Da Aden skulle holde foredrag på Kvam folkebibliotek kvelden etter, ble hun beskyttet av bevæpnet politi. Resten av programmet ble avlyst.

Hjemme: Amal Aden bor på Hønefoss. Det er det eneste stedet hun føler seg trygg. Foto: Stein J. Bjørge

— Jeg ønsker ikke å prate så mye om den hendelsen, men det var veldig ubehagelig. Jeg ble oppsøkt på hotellrommet mitt, og kjente på døden. Det var rart å tenke på at livet mitt kunne endt i Kvam i Hardanger, av alle steder.

Døden

Døden er ikke fremmed. Amal Aden mistet foreldrene da hun var to år gammel, og ble tatt vare på av tre kvinner i nabolaget.

Hun var sju år da soldatene kom på døren, og den ene kvinnen rakk å rope at Amal måtte løpe ut på baksiden av huset. Alt var stille i huset da hun endelig klatret ned fra treet hun hadde gjemt seg i. Alle kvinnene som hadde passet på henne var voldtatt og drept.Fra den dagen løp sjuåringen mer enn hun gikk. Er det en følelse hun kan huske fra oppveksten, er det å legge på sprang fra døden.

— I Norge debatterer vi om vesker til unge jenter kan koste ni tusen kroner. Det gjør meg kvalm.

Amal Aden

— Jeg har løpt ekstremt mye, nå gjør jeg ikke det lenger. Men når du kjenner at døden kommer, så løper du, det er helt normalt. Jeg tenkte på å løpe den natten i Kvam.

Fredag 2. august, 1996 klokken 12.15 landet hun på Fornebu. Dato og klokkeslett glemmer hun aldri, andre inntrykk har det med å forsvinne.

— Til min redaktørs store fortvilelse, er jeg ikke sånn som husker om det var blå himmel, eller hvordan maten smakte. Jeg husker ikke lukter og sanser.

— Det har kanskje reddet deg?

— Ja, det kan du si. Det er kanskje bra at jeg har ignorert mange inntrykk.

— Du liker ikke å snakke om barndommen din?

— Nei. Jeg har gått så mange timer til psykolog for å bearbeide den, og en gang må det ta slutt. Jeg vil heller ikke at folk skal synes synd på meg, for jeg er en ressurssterk person som klarer meg fint. Det er synd på barn som har det vondt i dag, ikke på meg som har overlevd.

I fjor holdt hun foredrag for 72 skoleklasser, likestilling og ytringsfrihet er hennes viktigste kampsaker.

— Mange kvinner har det veldig bra i Norge, men likestilling og ytringsfrihet gjelder ikke for alle. Derfor går det ikke i riktig retning, flere og flere unge jenter mener det er greit at en mann kan ha flere koner. Jeg møter stadig unge jenter som frykter sommerferien og bli sendt ut av landet for å tvangsgiftes. Dette vet jeg.

aden_2.jpg Foto: Stein J. Bjørge

En bredere markering

Amal Aden har vært en fast taler på Den internasjonale kvinnedagen. I år skal hun markere den utenlands, men kan av sikkerhetsmessige årsaker ikke si hvilket land hun skal gjøre sin gjesteopptreden. Men hun har et ønske for dagen her hjemme.

— Innvandrerkvinner er også en del av det norske samfunnet, og jeg skulle ønske de kunne fått en større plass på 8. mars. Jeg har lagt merke til at kvinnedagen domineres av kvinner over 40 år som gjerne hører til et stykke ute på venstresiden. Vi trenger en bredere markering.

— Er den norske markering blitt navlebeskuende og usolidarisk?

— Noen mener nok det. Det skjer så mange grusomheter mot kvinner i hele verden, og i Norge debatterer vi om vesker til unge jenter kan koste ni tusen kroner. Det gjør meg kvalm.Jeg skulle ønske at flere engasjerte seg i kvinnekampen.

Amal Aden

Hun snakker engasjert om minoritetskvinne r i Norge som er drept av sine menn. Om drapssaken på Askøy i januar, der en seksbarnsmor fra Somalia ble drept av sin ektemann.

— Jeg kjenner ikke detaljene i saken fra Askøy, men vet at mannen hadde en gang besøksforbud. Men tror du en mann som kjemper for sin ære bryr seg om et besøksforbud? Dette kommer dessverre til å skje igjen. Kvinner som lever i frykt, får aldri fred i miljø der æreskulturen står så sterkt.

— Du har vært gjennom en skilsmisse fra far til barna dine som er fra Somalia?

— Om du ikke kjemper for deg selv, skjer det ingenting. Vi lever bare en gang, og jeg vil leve som jeg vil. Men mange hater meg for akkurat det.

— Du kunne levd et mer anonymt liv?

— Ja, noen ganger har jeg tenkt at dette koster for mye og vil trekke meg unna. Men frihet er verdt å kjempe for, og det er enklere om vi er flere som står sammen. Samtidig vil jeg ikke at barna mine skal vokse opp uten meg.

  • Kvinner som lever i frykt, får aldri fred i miljø der æreskulturen står så sterkt.

Trosset trusler: Amal Aden fikk støtteerklæringer fra Kristin Clemet og Heikki Holmås etter at hun trosset trusler og politiets oppfordring om å ikke delta i et debattmøte på Litteraturhuset i Oslo i 2011. Bak: forlagsdirektør Mads Nygaard. Foto: Håkon Mosvold Larsen

— Hva er det viktigste du ønsker å gi barna dine?

— Et normalt hjem, fylt med kjærlighet og medmenneskelighet. Du kan aldri kjøpe deg kjærlighet, men mine barn er også opptatt av å få Iphone og Ipad.

Pause.

— Men jeg vil egentlig ikke snakke så mye om barna mine, det er viktig for meg å holde andre mennesker i mitt liv utenfor offentligheten.

Rus og kriminalitet

Det kunne gått så mange veier med Amal Aden etter at hun kom som asylsøker til Norge. For å gjøre en lang og vond historie kort, så fikk hun en egen mappe i barnevernet som stadig vokste. Hun ruset seg, ranet en drosjesjåfør, knuste en rute hos barnevernet, og følte at hun var helt alene i verden. Kulden i Norge opplevdes verre enn krigen i Somalia.

Det store vendepunktet kom like før jul i 2002, for første gang følte Amal Aden seg sett. Hun ble kjent med en norsk familie som inviterte henne hjem til julefeiring, og som skulle bli hennes gode venner. Hun kaller dem familien sin.

Amal Aden

- Vi kan alle gjøre en forskjell. Jeg var veldig heldig og fikk venner som så meg som et menneske, ikke bare som en asylsøker med problemer. Det er så enkelt som at de satte av tid til meg. Ingen kan redde hele verden, men vi kan vise omsorg for andre.

En eldre dame med grått hår kommer bort til kafébordet, sier at hun bare ville gi Aden en klem, før hun går igjen.

— Det var svigermoren min, sier Aden. Og smiler. Den kvinnelige samboeren er norsk, fra Hønefoss. De har kjent hverandre i mange år, men ble et par for noen år siden.

Legningen

Venner kalte det for galskap den gangen for snart fire år siden, da Amal Aden bestemte seg for å stå åpent fram som lesbisk muslim. En ting var at hun var skilt fra sin somaliske mann, nå ble hun for alvor en minoritet i minoriteten.

— Ingen, absolutt ingen, var enige med meg i at jeg burde stå fram som lesbisk. Men unge, homofile innvandrere hadde ingen forbilder og mange var fortvilte. Det handlet om å gi håp til alle de unge som tror at de er helt alene i verden. I det somaliske miljøet er det bedre å være kriminell rusmisbruker enn å være homofil. Til og med å skrive en kronikk om ytringsfrihet er verre enn å være rusmisbruker.

Hun kan aldri reise tilbake til hjemlandet.

— Som lesbisk muslim blir jeg aldri helt fri. I Somalia er det dødsstraff for homofili.

  • Ingen, absolutt ingen, var enige med meg i at jeg burde stå fram som lesbisk.

Hagefest: Amal Aden på Aschehougs hagefest i fjor sammen med Ada Sofie Austegard og Unni Lindell. Foto: Håkon Mosvold Larsen

Aden frykter nå at hennes nye hjemland bøyer av for de ekstreme stemmene, at det må være en grense for hvor mye respekt som kan vises for andre religioner og kulturer.

— Det er ikke bra å respektere kulturer der kvinner og barn blir utsatt for vold. Ingen kulturer burde tillate at kvinner og barn blir slått. Det blir ikke gjort nok for alle disse barna og kvinnene som lever med vold i dagens Norge.

Allerede i I 2009 skrev hun boken «ABC i integrering. 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet». Fortsatt mener hun at språk kanskje er den viktigste suksessfaktoren for god integrering.

— Det er fryktelig mange kvinner som har bodd mange år i Norge som ikke kan et ord norsk. Hva skjer da med en alenemor som har seks barn? Jo, på et tidspunkt klarer hun ikke å følge opp barna på skolen. De er helt utenfor foreldremøter, konferanser og elevkvelder. Jeg ser så mange unge innvandrergutter som dropper ut av skolen, og som enten blir alkoholiserte eller radikaliserte. De er gutter uten håp eller tiltakslyst, og dette må vi tørre å snakke om. De guttene må stilles krav til.

Prisbelønt

Da Amal Aden rekte rotløst gatelangs i Oslo, var det noen spørsmål hun stadig stilte seg selv:

Hvorfor er jeg her i Norge om det er ingen som bryr seg om meg? Hva må jeg gjøre for å slippe å være alene? Hvorfor er det ingen som ser at jeg er redd? Hvem er jeg egentlig?

— Det kommer nye mennesker til Norge hver dag, og tenk hvilken enorm overgang det er å flytte fra Somalia til Norge. Tenk på hvordan det er for et barn å komme alene fra Somalia til Norge. Vi kan alle bry oss litt mer, men nordmenn er alltid så travle.

Rådgiver: Daværende inkluderingsminister Dag Terje Andersen ba om råd om integrering fra Amal Aden i 2009. Foto: Stein J. Bjørge

Amnestyprisen, Erik Byes minnepris og flere likestillingspriser. Rekken av utmerkelser begynner å bli lang. På samtlige bilder fra de ulike markeringene ser Amal Aden alltid like alvorlig ut.

— Temaene jeg prater om er ikke så behagelige, og da føles det ikke naturlig å smile. Når jeg nettopp har snakket med en 15 år gammel jente som er redd for å bli tvangsgiftet, eller en ung homofil tenåring som vil ta livet sitt, føles det ikke riktig å smile. Men hjemme er jeg veldig fjasete og barnlig. Jeg kan le av mye, også av dem som sjikanerer meg.

Amal Aden er straks på vei hjem til samboeren, ut av hålkeføret i Hønefoss sentrum, til fots på sine svarte, høye Dr. Martens. Hun tar på seg ryggsekken, klager litt på været og kulden. Til frokost spiser Aden gjerne brødskiver med makrell. Dagsrevyen må hun se på hver dag. Fredag er det taco og «Nytt på nytt». Men et sted går likevel integreringsgrensen, selv for Amal Aden.

— Går du noen gang på ski?

— Nei, der går grensen.

Hun smiler inne i boblejakken.

— Å gå på ski er å gå for langt.