En kjerneverdi i det norske samfunn har alltid vært at barn som bor i samme nabolag, går på samme skole. Der de treffer barn fra andre nabolag. På den måten har skolen vært en svært viktig fellesarena, hvor barn lærer hverandre å kjenne på tvers av økonomiske, sosiale og religiøse skillelinjer.

Denne kjerneverdien står nå på spill. Grunnen er det omfanget som privatskoler nå er i ferd med å få.

De siste årene har vi skrevet om planlagt oppstart av flere kristne privatskoler i Kristiansand. Initiativtakerne er driftige ildsjeler som brenner for sin sak. Felles for flere av dem er at de er frustrerte over manglende vekt på kristendommen i den offentlige skolen. Men med opprettelsen av egne privatskoler svekker de sitt kristendom-krav i den skolen de forlater. Og de underminerer KrFs kamp for det samme i den politiske debatten om mer kristendom i RLE-faget.

For samfunnet som helhet representerer det en alvorlig utvikling når ett segment elever trekkes ut av den offentlige skolen. Og at den integrasjonsarena som skolen alltid har vært, svekkes. Dette kan også ha uheldige konsekvenser for de nabolag og lokalmiljø hvor barn på ulike skoler bor.

Denne utviklingen handler dessuten ikke bare om vår landsdel og kristne skoler. I Oslo kan en muslimsk barne— og ungdomsskole komme til å starte opp allerede til høsten. Organisasjonen Mødre for muslimsk grunnskole har fått tillatelse fra Utdanningsdirektoratet til å starte en skole med inntil 200 elever. Reaksjonene fra mange hold har vært sterke. Kritikerne peker med rette på at dette vil øke faren for segregering og redusere mulighetene for integrering.

Men det er ikke lenge siden det samme utdanningsdirektoratet godkjente en søknad om å starte opp en kristen privatskole i Groruddalen. Og gitt at de forskjellige søkerne oppfyller de faglige kravene, kan man ikke kritisere at førstenevnte fikk godkjennelse når den sistnevnte har fått det. I begge tilfeller dreier det seg om religiøse privatskoler. Som ikke er til det norske samfunnets beste.

Til det er skolen for viktig som sosialiseringsarena. Og som lim i det norske samfunnet.