FOR ETT ÅR SIDEN raste den ni etasjer høye fabrikkbygningen Rana Plaza sammen. Over 1100 tekstilarbeidere i Dhaka, Bangladesh omkom. Mange av dem som ble reddet ut av ruinene, ble lemlestet for livet.

Denne katastrofen satte et fornyet og forsterket søkelys på forholdene for de millioner av tekstilarbeidere i Asia og andre steder i verden som arbeider under elendige forhold til en lønn det knapt er mulig å leve av. Disse arbeiderne, flest kvinner, er verdens virkelige moteslaver.

Når vi i den rike del av verden opplever at klær er blitt stadig billigere, skyldes det at det meste av tekstilproduksjonen er flyttet til land som har lite annet å stille opp med i konkurransen på verdensmarkedet enn arbeidere på slavekontrakter.

Noen av dem er barn, som i stedet for å gå på skole, jobber lange arbeidsdager i usunne og usikre lokaler, for at vi andre skal kunne kjøpe klær som gir storprofitt til de gigantiske internasjonale kleskjedene og merkevareleverandørene.

NYLIG PRESENTERTE det internasjonale nettverket Clean Clothes Campaign en rapport med status for 50 store aktører i klesbransjen. Rapporten viser at enkelte selskaper har begynt å ta sitt ansvar mer alvorlig, og iverksatt tiltak som gjør at arbeidernes reallønn har økt.

Men det generelle bildet er fortsatt at de færreste selskapene har gode planer og gjør en helhjertet innsats for å få lønningene opp til et nivå det går an å leve av. Fortsatt gjenstår også svært mye for at arbeidsforholdene skal kunne kalles anstendige. Muligheten til å kunne organisere seg og delta i lokale lønnsforhandlinger, synes fortsatt som en uoppnåelig drøm for svært mange.

SELSKAPENE KAN med en viss rett hevde at de ikke uten videre kan få økt lønnen til arbeidere i fabrikker de ikke selv eier. Men det er samtidig klart at dersom de virkelig ønsker å forhindre at klærne de selger oss ikke skal produseres av moderne slaver, kan de bruke sin størrelse og markedskraft til å sette betingelser for å inngå kontrakter med fabrikkene.

Begynner de store selskapene å samarbeide om slike krav, vil presset bli enda mer effektivt, ikke minst hvis de også trapper opp inspeksjonen av fabrikkene og sier opp kontraktene med verstingene.

Men også vi som forbrukere kan gjøre vårt for å vise solidaritet med tekstilarbeiderne, og legge press på fabrikkeierne og kleskjedene. Løsningen er ikke generell boikott av klær fra lavprisland, for landene og deres innbyggere er totalt avhengige av denne kleseksporten. I Bangladesh utgjør den nær 80 prosent av landets eksport, og tekstilindustrien sysselsetter fire millioner mennesker, mest kvinner.

VI BØR imidlertid bli mer bevisste på å kjøpe klær fra kleskjeder og merkevareleverandører som har begynt å ta sitt ansvar på alvor. Ifølge Clean Clothes Campaign (CCC) er Marks and Spencer og selskapet bak Zara-butikkene blant dem som har vist størst vilje til å imøtekomme arbeidernes rettferdige krav. H&M og Adidas kommer i den nest beste kategorien.

Blant verstingene som knapt løfter en finger for bedre lønninger, peker rapporten på blant andre Mango, Esprit, Gucci og Versace. Blant dem som ikke engang tok seg bryet med å svare på henvendelsen fra CCC, var Armani, Benetton, Hugo Boss, Levi Strauss, Mexx, og Vuitton.