— Viktigst er den forskningsmessige integriteten og universitetets renommé knyttet til den. Dernest har det med ryddighet i pengespørsmål å gjøre. Vi snakker om forskningsmidler som skal fordeles korrekt og rettferdig først på UiA, deretter på fakulteter og tilslutt påvirke arbeidsbetingelsene til enkeltforskere, sier Trond Randøy.

Han er professor ved Institutt for strategi og ledelse ved Handelshøyskolen ved UiA. Og han stiller opp for å møte Fædrelandsvennen sammen med to andre professorer fra samfunnsvitenskaps- og økonomimiljøet på Gimlemoen: Tor-Inge Harbo fra Institutt for rettsvitenskap (UiAs første jussprofessor) og Jarle Trondal fra Institutt for statsvitenskap og ledelse. Trondal deler for øvrig sin arbeidstid mellom UiA og Arena Senter for europaforskning i Oslo.

Publiseringsfantom

Dagens Næringsliv har i en serie artikler den siste tiden, rapportert om den iransk-tyske teknologi- og matematikkprofessoren Hamid Reza Karimi, som har utmerket seg ved et voldsomt publiseringsomfang.

— I Arena-miljøet, som er Norges mestpubliserende, oppnår hver forsker i gjennomsnitt 4,2 publiseringspoeng per år. Karimi ligger på 40-50. Han alene publiserer like mye på ett år som andre, dyktige forskere klarer i løpet av et helt liv, forteller Jarle Trondal.

— Kolleger på UiA begynte å stusse i 2012. I 2014 skrev professor Sigbjørn Sødal et internt varslingsnotat som aldri ble tatt fatt i på en ordentlig måte. Siden har Karimis publiseringsvolum bare økt - i stor grad via egyptiske tidsskrift med kinesiske medforfattere. Vår opplevelse er at en rekke personer i både tidligere og nåværende, akademiske ledelse ved UiA enten aktivt har gått god for volumet på Karimis’ arbeid, eller stilltiende har akseptert det. Mens rektor er taus, så har til og med universitetsdirektøren uttalt seg om den akademiske praksisen på området. For det første er det ikke hennes bord. For det andre er det åpenbart at hun ikke forstår hva dette dreier seg om. I en e-post til DN skriver hun at «Hva som skal til for å være medforfatter, varierer mellom fagområder og mellom kulturer, blant annet hvilket land forskeren har sin bakgrunn fra». Kulturell bakgrunn er fullstendig irrelevant i dette tilfellet. Det finnes krystallklare regler for forsknings- og publiseringsetikk som UiA har tilsluttet seg. De åpner ikke for noen romslig tolkning, lyder det fra Trond Randøy, supplert av Trondal og Harbo.

Professorene Tor-Inge Harbo (t.v.), Jarle Trondal og Trond Randøy tar bladet fra munnen om det de mener er en potensiell forskningsskandale. Foto: Reidar Kollstad

Tvil om seriøsitet— Oppslagene i DN kan lett føre til at det blir sådd tvil om UiA som seriøs forskningsinstitusjon. Slikt er meget uheldig og ballen må legges død så raskt som mulig. Ansvaret ligger hos ledelsen, som nå, etter å ha surret lenge nok, må ta grep for å gjenopprette UiAs rykte. En uavhengig, ekstern granskningskommisjon må nedsettes. Den må ikke bare se på artiklene som Karimi har publisert, men også på om ledelsen for hans fakultet har gjort jobben sin, sier professorene Randøy, Trondal og Harbo.

- Frank Reichert var dekan ved Karimis fakultet i Grimstad, og dermed Karimis nærmeste, faglige overordnede. Så vant Reichert knepent mot en kandidat fra UiA i Kristiansand i en uvanlig heftig rektorvalgkamp. Er dette et takk for sist?

— Overhodet ikke! Det er DN som har tatt opp dette nå. Sødal har, som det har stått i avisen, jo advart mot denne praksisen i en årrekke. Nå dreier det seg om UiAs renommé! repliseres det unisont og bestemt.

Styrevedtak

Onsdag tok UiA-styret fatt i saken. Frank Reichert, som i kraft av sin ferske rektorstatus også er styreleder, meldte seg inhabil. Ifølge DN var det for å sikre en så objektiv viderebehandling av saken som mulig. I sin tid som dekan var han blant annet ansvarlig for korrekt innmelding av publikasjonspoeng.

Her er et utdrag av styrets vedtak: «(...) Styret er generelt opptatt at UiAs forskningspublisering skjer innenfor gjeldende regelverk og vil ut fra dette be om at den aktuelle publiseringen vurderes gjennom en fornyet gjennomgang. (...)«

— Bra at det blir granskning. I tillegg til å være uavhengig, må den foretas av eksterne krefter, gjerne med internasjonale deltagere, fremholder de tre professorene.

- Beskyldningene er ikke underbygget

Professor Hamid Reza Karimi (39), som saken dreier seg om, har vært ute en vinternatt før. Han er en av de to forskerne som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) utviste fra Norge for angivelig å ha drevet industrispionasje til fordel for det kinesiske forsvaret. PSTs vedtak ble opphevet av tingretten, men dommen er anket.

For tiden oppholder Karimi seg angivelig i Tyskland. Hans norske advokat, Arild Humlen, skriver dette i en e-post til Fædrelandsvennen:

«Beskyldninger om at Karimi skal ha begått forskningsjuks har aldri vært underbygget ut over uforankrede påstander. Karimi har levert forskningsbidrag til internasjonale anerkjente forskningstidsskrift som publiserer bidrag fra andre norske og internasjonale kjente forskere innenfor sine felt. Karimi stiller seg uforstående til slike påstander. Han har ikke hatt kapasitetsproblemer som skulle påvirke forskningens kvalitet. Ut over ovenstående har jeg ingen kommentarer på vegne av Karimi.«

UiA-direktør: - Ikke sagt noe om forskeren

Rektor Frank Reichert har meldt seg helt ut av saken og vil ikke uttale seg. Universitetsdirektør Seunn Smith-Tønnessen understreker at UiA-styret har bedt henne - som styrets sekretær - om å være talsperson i sakene som involverer professor Karimi. Hun siterer «UiAs forretningsorden for kollegiale organer» på at «(...) Styrets sekretær har et medansvar for at informasjon gjøres tilgjengelig og for nødvendig oppfølging.»

Universitetsdirektøren er som kjent institusjonens øverste, administrative leder. Fædrelandsvennen følger opp med spørsmål om hvordan hun reagerer på kritikken fra de tre professorene om at hun uttaler seg om faglige spørsmål knyttet til forskningspublikasjon.

— Jeg har ikke i mine uttalelser gått spesifikt inn på den gjeldende forskeren. Jeg har kommet med noen generelle betraktninger om at det er forskjeller mellom fagmiljøer og også mellom praksis i ulike land. Vancouverkonvensjonen (som gir retningslinjer for manuskripter levert til publikasjoner, red.anm.) er primært utarbeidet av medisinske fagmiljøer, men anvendes i varierende grad for flere fagfelt.Vi skal nå gjøre en fornyet gjennomgang av publiseringen, slik styret har vedtatt, skriver Smith-Tønnessen i en ny e-post.

Hun legger til:

— Jeg lytter gjerne til en akademisk debatt om forsknings- og publiseringsetikk, med erfaringsutveksling på tvers av fagmiljøer og landegrenser. Vi har meningssterke akademikere ved vår institusjon som sikkert gjerne vil bidra i denne diskusjonen.