— Å miste en mann og en sønn er noe du aldri kommer over.
Vintersola tvinger seg gjennom vinduet i leiligheten i fjerde etasje på St. Hanshaugen i Oslo. Heidi Køhn (54) sitter i en lenestol med bena godt plantet i gulvet. Køhn-navnet fikk hun da hun giftet seg med saksofonisten Sigurd Køhn fra Kristiansand. Noen år senere fikk de sønnen Simen. Romjula 2004 mistet hun begge to.
— Vi hadde hatt litt å stri med, Sigurd og jeg. Han hadde nettopp spilt inn plate. Jeg hadde vært opptatt med eksamener på Blindern. Jeg ville vekk i jula. Jeg ville bort fra gaver, stress og overspising. Jeg tenkte en reise til Thailand kunne bringe litt lys og varme inn i tilværelsen vår, sier 54-åringen.
Paradis
Familien på tre landet i Phuket like før julaften. Heidi og Simen gledet seg over den fascinerende naturen på kjøreturen fra flyplassen til Khao Lak. Sigurd var utslitt. Han sov.
De ble innlosjert i en fin bungalow på stranden. Stemningen var veldig god. Simen syntes han hadde kommet til paradis.
— Simen hadde sin første date på julaften med en engelsk kostskolepike - på en bar på stranden. Sigurd og jeg gikk langs vannet mens vi snakket om livet. Vi følte vi møtte hverandre på nytt under en annen himmel.
Fikk forvarsel
Familien Køhns nyoppdagede paradis skulle ikke vare lenge. Morgenen 2. juledag våknet Heidi av at ting i rommet beveget seg. Uten at hun visste det, hadde hun fått med seg begynnelsen på det som skulle bli et mareritt noen timer senere.
— Jeg prøvde å vekke de to andre, men de ville sove litt til. Jeg var rastløs og gikk for å tinge noen solsenger ved bassengkanten, minnes Heidi.
Litt senere satt familien ved frokostbordet. Stemningen var god. Det var ganske stille. Simen ville treffe noen venner han hadde blitt kjent med. Sigurd la seg på solsenga og begynte å lese ei Ari Behn-bok.Heidi var rastløs.
Hun begynte å gå langs stranda. Hun kjente seg tung. Dratt mot jorda. Da hun gikk ut i vannet opplevde hun at vannet «stakk». Det virket helt dødt.
— Jeg ser det kommer noen bobler opp av sanden. Så hører jeg en engelsk stemme som roper «Is this normal?». Når jeg snur meg ut mot havet igjen ser jeg at vannet nærmest suges ut av bukta.
Den hvite stripen i havet
Thailendere som stod på stranden løp ut i bukta for å plukke levende fisk. Politiet stilte seg opp på linje innerst på stranden. En hvit stripe kunne skimtes langt ute i horisonten.
Heidi løp bak politilinjen, opp til Simen og Sigurd som lå lenger oppe på stranden. Hun sa det var på tide å komme seg bort. Hun var redd. Sigurd delte ikke frykten. Han syntes det var spesielt. Han ville filme. Heidi ble rasende.
— Det gjør du faen ikke, skrek hun.
Heidi Køhn
Smilte skjevt
Men Sigurd filmet. Mens den hvite stripen ute i bukta nærmet seg,stod Heidi i bakgrunnen og ropte på de to. Det var nok. De måtte bort herfra. De måtte løpe. Da morens rop endelig nådde inn, snudde de og tok bena fatt.
Jeg så skrekken i øynene på Simen. Sigurd hadde et skjevt smil rundt munnen mens han løp. Jeg tror ikke han skjønte hva som kom bak han.
— Jeg så skrekken i øynene på Simen. Sigurd hadde et skjevt smil rundt munnen mens han løp. Jeg tror ikke han skjønte hva som kom bak han.En grå, heftig, skummende masse på 16 meter reiste seg over stranden i Khao Lak.
Stillhet.
Samtale i palmetoppen
Det finnes tusenvis av hjerteskjærende skildringer på hva som skjedde da bølgen skyllet over land 2. juledag 2004. Fra Thailand. Fra Indonesia. Fra Sri Lanka og land på Afrikas østkyst. Alle som overlevde naturens voldsomme slag har sin egen opplevelse av minuttene, timene og dagene som fulgte.
Heidis historie handlet om å komme seg opp fra dypet. Opp til overflaten og bort til den livreddende palmen som stakk opp over vannmassene.
— Der, i palmen, klamret en annen kvinne seg fast. Hun var nederlandsk. «My son and my husband» sa jeg. «My two sons and my husband» svarte hun stille.
Fikk et indre bilde
For Heidi føltes som om hun hadde opplevd dette før. Sett det på nyhetene. Det var absurd men virkelig. Hverken Sigurd eller Simen var å se noe sted. Hun kom seg opp på et tak for å få litt oversikt. Først da snek det seg inn en tanke om hva som har skjedd.
Hun så på en bygning et stykke unna. Noen bar små, hvite bylter ut av bygningen. Hun skjønte det var døde barn. Hun lente seg over kanten på hotelltaket og så rett ned på en tenåring som så ut som om han var korsfestet. Han lå med ansiktet ned i gjørma og en svær planke over akslene.
— Der og da fikk jeg et indre bilde hvor jeg så at Simen og Sigurd druknet. Simen var under vann og sank mot bunnen. Sigurd fløt oppover. Jeg skjønte ikke bildet og jeg aksepterte det heller ikke.
Apatisk
I det kaotiske landskapet som oppstod umiddelbart etter tsunamien lette Heidi etter sine. Hun var apatisk. Hun følte seg som en levende død der hun gikk uten mål og mening. Noen soldater som sikret området sa «løp». Hun løp.
Naken og utmattet traffhun mennesker som var i samme situasjon som henne. Mennesker som lette. Som var i sjokk. Skandinaver, europeere og innfødte.Etterhvert fant hun fram til sykehuset i Takua Pa, ikke så langt fra Khao Lak.
Der fikk hun behandling for sårene sine. Hun begynte å lete etter Simen og Sigurd. Det hang lister på veggen. Hun ble ikke klokere. Hun spurte om navnene var registrert. Intet svar.Det var timer fylt av håp og skuffelser. Av informasjon og feilinformasjon. Etter mange timer fikk hun låne en telefon og sendte en sms hjem til datteren, Emilie, som var i Norge: «Jeg er i live men de andre vet jeg ikke hvor er. Mamma».
«Du er ikke den eneste»
I sin bok «Jeg er Ikaros — veien tilbake til livet» beskriver Heidi dagene etter bølgen. Det er mange som får passet sitt påskrevet. Den norske utenrikstjenesten i Phuket. Ambassaden i Bangkok. Mangelen på informasjon og hjelp.
— Det er en ting jeg ikke har lyst til å rippe opp i. Jeg synes det som kommer fram i Reinåsrapporten som ble laget etter katastrofen forteller nok.
Heidi Køhn - fra Reinåsrapporten
Reinåsrapporten er et 189 sider langt dokument som evaluerte norske myndigheters håndtering av tsunamien. Arbeidet ble ledet av tidligere konsernsjef i Norske skog, Jan Reinås. Rapporten er spesielt kritisk til utenriksdepartementets håndtering av naturkatastrofen.
Heidi Køhn er en av de pårørende som er intervjuet i etterkant av rapporten. Der sier hun følgende om opplevelsen hun hadde i Bangkok et par dager etter tsunamien:
Nå må dere ringe mine og si at de skal komme, for nå klikker det for meg.
Så kom jeg tilbake til Sjømannskirken, og da står det en og sier at de har ringt fra ambassaden. «Jeg har en fantastisk melding til deg. De er funnet, de er i live og de er på vei i fly fra Phuket til Bangkok». Så sier jeg at denne meldingen har jeg fått mange ganger, er du sikker? Er dette sjekket, er det noen som har snakket med dem? «Ja,» sier han. «Vet de om meg?» «Ja,» sier han. Så sier han: «Du skulle komme opp på ambassaden.»
Jeg blir da kjørt, og alle er lykkelige på mine vegne. Så kommer jeg tilbake til ambassaden, og blir satt i en forsikringskø. Så åpner de døren, og jeg setter foten innenfor og sier: «Er det slik at de nå er funnet?»
Jeg forteller det vedkommende fra Sjømannskirken har fortalt meg. At mine var funnet og at de var på vei fra Phuket til Bangkok. Så sier ambassadøren: «Det stemmer ikke, de er ikke funnet.»
Så sier jeg: «Nå må dere ringe mine og si at de skal komme, for nå klikker det for meg.» Så sier hun til meg: «Det er ikke bare du som savner noen!»
Fikk besøk
Heidis far og datter orket ikke å sitte hjemme i uvisshet. De fløy til Thailand i romjula.
— Min far er en mann som tar initiativ. Han stoler ikke så mye på alle andre. Han dro bare ned for egen regning og tok med Emilie. Han skulle handle. Det var måten han kunne løse sin egen smerte og tapet på, sier Heidi.
Faren dro til Phuket for å lete etter svigersønnen og barnebarnet. Uten hell. Da han kom tilbake til Bangkok hadde han døden i øynene.— Vi må reise hjem, sa han. Her er det bare død, minnes Heidi Køhn.
Reisefølget ankom Gardermoen like før midnatt 31. desember.
Grusomt møte
På flyplassen stod psykologer, prester og andre helsearbeidere på rekke og rad og tilbød hjelp. Heidi hadde ikke noe behov for å snakke og følte nærmest at hun ble reddet av politiet som trengte en dna-prøve. På utsiden stod familien og ventet.
— Det var en grusom opplevelse.
- Grusom?
— Det var grusomt fordi jeg ikke kom hjem med noen. Fordi jeg var bæreren av en trist historie og fordi jeg hadde overlevd. Jeg kom med et forferdelig budskap. Jeg gruet meg til å møte virkeligheten.
I det familien satte seg i bilen den tåkefylte nyttårsaftenen smalt rakettene over Oslo. De kunne ikke se dem. Bare høre smellene.
Da Heidi kom hjem til det gule huset på Røa natt til 1. januar 2005 kviet hun seg for å gå inn. Helt til hun så de lysende faklene på utsiden. En venninne hadde arrangert hjemkomsten. Det var vasket og lagd mat. Det var ungdommer i huset. Venner av Simen.
Lys, varme og fosterstilling
Hun trådte over dørterskelen.
— Jeg kom inn i en varme av omsorg og kjærlighet. Jeg hadde ikke forventet det. I Thailand var jeg alene, i transitt på en måte. Det å komme hjem uten mine kjære var på en måte å akseptere det som hadde skjedd.
De første dagene ble tilbrakt i senga. I fosterstilling. Heidi holdt tak i ting. Hun gikk ned for å spise. Så gikk hun å la seg igjen. Søvnen var preget av mareritt. Helt til en venninne som hadde bodd i Thailand gav henne en forgylt buddhafigur. Hun hadde en god drøm. Marerittene begynte å slippe taket. Heidi begynte å reise seg.
— Den tiden var som et baklengs dødsleie på et vis. Jeg gikk og ventet på beskjed om at mine var funnet. Flere hadde lyst til å markere Sigurds og Simens bortgang med minnekonserter.
Heidi Køhn
Tok grep
Det var en fin prosess og en flott opplevelse å kunne stå der og motta kondolanser.
Heidi ønsket å ta hånd om sin egen sorg. På kort tid ble det arrangert en minneseremoni i Frogner kirke. Det ble en flott seremoni med masse blomster, bilder og minneord i en fullsatt kirke. På kirketrappen etterpå kjente Heidi at dette var riktig.— Det var en fin prosess og en flott opplevelse å kunne stå der og motta kondolanser.
Elefanten
Simen og Sigurd ble identifisert. De ble fløyet hjem til Norge, drapert i norske flagg. Møtet med kistene til de døde var sterkt. Bror til Sigurd, Ivar Køhn, spurte Heidi om hun visste hvordan man spiste elefanter?
— Vi satt i bilen hans da spørsmålet kom. Jeg visste ikke det. Svaret var enkelt: «En bit av gangen».
Skrudde av tv
Mens Heidi bearbeidet sorgen på sin måte, ble det opprettet støttegrupper for de pårørende etter tsunamien. Mediene var fulle av bilder og snakk om naturkatastrofen, ofrene, de pårørende og etterarbeidet.
— Jeg ble veldig lei av det tv-styret og det tsunamikjøret og alle de offisielle personene som uttalte seg på tv. Av Bondevik og ambassadørene som hadde overbærenhet med oss. Jeg ble sint. - Hvorfor?
— Jeg synes jeg var overbærende med dem. De skulle hatt litt mer respekt for oss og ikke bare se på oss som ofre. Jeg opplevde at de så på meg som et offer mer enn et menneske. Jeg følte meg stakkarsliggjort. Det passer ikke meg. Jeg skrudde av tv-en.
Heidi hadde mistet ektemann og sønn. Hun ønsket ikke at de bare skulle være tsunamiofre. Hun ville bearbeide sorgen og savnet på egen hånd. Savnet hennes skulle ikke bare være en del av en stor masse.
— Å ta regi på minneseremonien var et viktig grep. Jeg holdt også igjen utgivelsen av Sigurds siste plate som han hadde spilt inn rett før ferien vår. Jeg ønsket ikke at det skulle bli ei «tsunamiplate».
Samlet notater
Hun var ikke så aktiv i støttegrupper.
— Jeg var ikke så begeistret for det. Jeg fikk en reaksjon på at jeg hadde akseptert for fort. Jeg tror ikke alle syntes det var helt greit.
Notater ble samlet. Intervjuer ble gitt. Det kom forespørsler om å skrive bok. Heidis opplevelser ble samlet mellom to permer i 2011 og fikk navnet «Jeg er Ikaros». Deretter skrev hun teksten til en konsert med samme navn akkompagnert av musikken til Markus Paus. Stykket hadde premiere våren 2014.
— Man mister barn i ulykker og sykdom. Jeg mistet sønn og en mann i en katastrofe, men tapet sånn rent privat; det er noe mennesker opplever hele tiden. Dermed kan jeg også dele historien min. Det gir mening og dele den. Jeg får løftet den ut i rommet. Ikke ved å gå i en støttegruppe, men som en universell, felles erfaring. Det var gull verdt for meg å få gjøre dette om til kunst.
Ny start
I november i år var Heidi i Havanna for å jobbe med et prosjekt som het «Katastrofen».Med i bagasjen hadde hun musikken til Sigurd. De ble spilt for de cubanske musikerne. De tente med en gang.
— De likte låtene og tekstene og lurte på om de kunne gjøre noe med musikken. Jeg merket jeg syntes det var flott. Det åpner veien tilbake til noe jeg trodde jeg hadde forlatt. Sigurd og jeg pratet mye om å dra av gårde for å skapet et kunstnerkollektiv. Vi var begge opptatt av å løfte unge mennesker.
Musikken lever videre
I februar 2015 drar hun tilbake. Med norske musikere og mannens musikk i bagasjen. 10 år etter bølgen seiler hun inn i en ny tilværelse.
— Jeg kjenner en veldig glede ved dette. Det er noe jeg har fornektet og lagt bak meg som nå hentes fram. Det er frigjørende og gir meg mye energi.
Å miste en sønn
For Heidis vedkommende har det vært enklere å bearbeide tapet av mannen enn sønnen. Sigurd Køhn har satt fotavtrykk. Musikken og historiene. Det var mange å dele dem med. Tapet av Simen er vanskeligere.
— Jeg trodde aldri jeg skulle overleve noe sånt. Jeg har to barn til. Jeg kan ikke fortelle dem at det ikke er vits å leve. Jeg kjenner kanskje ikke så mye på den smerten. Den kommer innimellom. Det er vakkert å leve med - også fordi jeg elsker han.
- Vakkert høres vanskelig ut i denne sammenhengen?
— Jeg tenker han fikk oppleve mye fint og at han kanskje er på en annen reise. Det er min løsning på det. Det er kart det ligger en del uoppgjorte ting der. Det er sikkert ting som vil komme tilbake. Jeg kan ikke slippe alt til på en gang. Da går jeg ned for full telling. Det er historien om elefanten; du må spise en bit av gangen.
Ettermiddagssolen er på hell over St. Hanshaugen. Heidi Køhn ser ikke på seg selv som et offer. Tsunamien har gjort henne sterk.
— Den har åpnet horisonten snarere enn å lukke den. Jeg har fått større forståelse for det å være menneske. Dermed kan jeg ikke se på meg selv som et offer.
— Det tok lang tid før mamma forstod hva som hadde skjedd
2. juledag 2004 gikk fra å være en vakker dag til å bli et mareritt for Ivar Køhn fra Kristiansand.
— Det var strålende sol. Jeg skulle i selskap til min daværende svigerfamilie, minnes Køhn.
Ivars bror, Sigurd, hadde valgt å feire julen i Khao Lak i Thailand. Like før Ivar skulle i juleselskapet fikk han en telefon fra sin daværende svigerfar som hadde hørt at en flodbølge hadde rammet Thailand. Han var bekymret for Sigurd.
— Jeg syntes han overreagerte noe veldig. Thailand er stort. Jeg mente det var ekstremt pussig dersom Sigurd var rammet av noe, minnes Ivar Køhn.
Ble urolig
I selskapet hørte de at bølgen hadde rammet større deler av Thailand. Ivar begynte å bli urolig. Han visste ikke hvor i Thailand broren ferierte og ringte til et familiemedlem for å få rede på det.
— Det viste seg at de var i Khao Lak - et av stedene som ble hardest rammet.
Mens familien fortsatt var samlet til juleselskap begynte Ivar å ringe rundt. reiseselskapet visste ikke noe. De hadde ikke fått kontakt med gjestene sine,og haddeiog hadde ikke hørt om noen av deres hoteller var rammet av bølgen.
— Vi prøvde å få fat i Sigurd, kona Heidi og sønnen, Simen. Vi forstod at de hadde vært i området og var uten kommunikasjon.
Ivar Køhn
Kontakt med Heidi
Ved 22-tida dro de hjem fra selskapet. Fortsatt uten å vite hvordan det stod til med sine. Så kom beskjeden fra Heidi om at hun var ok, men ikke visste hvor Sigurd eller Simen var. Flere i familien involverte seg for å finne ut hva som var skjedd med Sigurd og Simen. Ett søk på nett ledet dem til et sykehus som hadde lister over pasientene.Sigurd og Simen stod på en liste.
De ringte til sykehuset, uten at de fikk noen bekreftelsepå om de var der.
— Vi ringte til en thailandsk skredder som vi kjente til. Alle søkte på ulike steder som registrerte overlevende og skadede. Ingen kunne gi oss svar, sier Køhn.
På et tidspunkt fikk familien hjemme i Norge beskjed om at de to var satt på fly og var på vei hjemover. Det viste seg fort at opplysningene ikke stemte.
— Mamma var så gammel at det gikk lang tid før hun forstod hva som hadde skjedd. Det var ille å fortelle henne sannheten. At Ivar og Simen var savnet etter tsunamien.
Rykter gikk i sirkler
Den natten foran pc-en opplevde Ivar en sterk solidaritet fra folk som ville hjelpe. Det var en katastrofe som hadde rammet store deler av verden. Frykten for hva som hadde skjedd var universal.
— Langt utpå natten ringte far til Heidi og spurte om jeg hadde hørt noe. Om jeg hadde noe håndfast. Informasjonen gikk i sirkler. Rykter ble til sannheter. Jeg måtte svare "nei".
Der og da begynte familien å forstå at det var riktig ille. far til Heidi sa "dette har jeg en veldig dårlig følelse for".
— Det var som å få et spark i magen. Jeg fikk et enormt sjokk, sier Ivar Køhn.
Håp ble til frykt
Letinga på internett ble supplert med flere telefoner gjennom natta. Far til Heidi bestemte seg for å reise ned. Familien sendte ut bilder. Mange ville hjelpe.
Håp ble til frykt. Etterhvert ble frykten erstattet av erkjennelse. Familien trodde ikke lenger Sigurd og Simen var i live.
— Sigurd var en kjent musiker. Bildet hans var i avisarkivene. Vi var forberedt på at dette kom til å bli eksponert. Det føltes tungt. Vi var redde for at Heidi skulle si ting i fortvilelse.
Det var ille å fortelle henne sannheten.
Men media var hensynsfulle. Da historien om saxofonisten og sønnen ble kjent opplevde Ivar det greit å snakke. Han følte familien fikk mye støtte.— Det var mange i Norge som følte sorg og som hadde behov for å uttrykke det. Mange tok kontakt bare for å kunne sørge. Du blir litt eksponent for andres sorg også, sier Ivar Køhn.
I dagene som fulgte frem mot nyttår så familien Køhn en voldsom katastrofe vokse foran øynene deres.
Kom hjem til nyttår
Heidi kom hjem nyttårskvelden. Ivar beskriver dagene som fulgte som en flott opplevelse.
— Gruppa rundt Heidi og oss i familien ble veldig sterk. Vi tok vare på hverandre. Vennene gikk på skift. det var varme og mat i huset. Og mange samtaler.
Da familien ble invitert til Thailand for å være med på minneseremonien etter dem som hadde mistet livet ble Ivar overrasket.— Det slo meg hvor lite som var berørt da vi kom ned til Khao Lak noen måneder senere. De hadde vært på et veldig uheldig sted. Det var langgrunt der. Det var derfor bølgen ble så stor.
- Hvordan opplevde du minnemarkeringen?
— Jeg opplevde det veldig godt. Min sterkeste opplevelse var å stå på stedet hvor Sigurd og Simen var da bølgen kom. Det konkrete, fysiske stedet. Det var en viktig del av vår prosess. Det var mange bilder i hodet som falt på plass.De 10 årene har gått fort. Ivar Køhn opplever ikke at det lenge siden han snakket med broren.
— Jeg har brukt musikken hans mye i etterkant. Det er en enorm styrke å kunne gjøre det. Han blir veldig til stede gjennom musikken. Det er ikke minner, men nåtid, sier Ivar Køhn.
Skjønte det ikke ville bli noen vanlig flight