«Hva trodde du egentlig at vi skulle si», spurte moren.

«Jeg hadde tenkt at dere skulle kaste meg ut og ikke like meg lenger», svarte han.

— Vi gråt alle tre, både jeg og pappa og mamma, sier Kai Steffen Østensen. Han forteller historien om dagen han som 17-åring sa til foreldrene sine at han var homofil. Datoen var 19. juli 2011, og tre dager senere skulle det skje noe som gjorde at livet hans ble enda mer forandret.

Foreldrenes reaksjon var det siste han hadde trengt å bekymre seg over.

— Vi hadde jo forstått dette, men vi tenkte det var best at han fikk fortelle det selv, sier moren Sissel Østensen til God Helg.

— Man tenker jo så mye rart. Det var ikke sånn at de pleide å snakke negativt om homofile hjemme, men likevel hadde jeg undersøkt hvordan dette med borteboerstipend fungerer, sier Østensen og smiler litt oppgitt over seg selv.

"Bare barnet"

Han sitter i StudentorganisasjonenSTAs brakkekontor på Gimlemoen. Her er han tillitsvalgtansvarlig, samtidig som han forsøker å finne tid til å gå utviklingsstudiet. Østensen bor i Kristiansand, samtidig som han pendler hjem til Farsund hvor han møter i kommunestyret for Arbeiderpartiet.

— Jeg kan utenat hver eneste bit av E 39 mellom Kristiansand og Farsund. Vil du forresten ha en Fishermans Friend, spør Østensen.

UNIFORM: "Mammas fineste bilde", sier Østensen om dette. Her er han tre år gammel i uniformen som går i arv til hver nye gutt som kommer inn i slekta. 

Disse pastillene er det eneste alderdommelige politikerkollegene har funnet ved guttungen.

— Gjett om jeg får høre det fordi jeg ikke drikker kaffe. «Du er jo bare barnet», sier de.

Det var i forbindelse med homovigselsvedtaket på Kirkemøtet i april at Kai Steffen Østensen begynte å bli en offentlig person også utenfor fylkesgrensen. 12. april sto han som en av seierherrene, etter at han på forhånd hadde skrevet en dypt personlig kronikk i Fædrelandsvennen:

"Jævla homse"

«Jeg har lært at vi er alle Guds barn. Likevel har jeg ikke alltid følt meg som et. Av og til har jeg følt meg som ekkoene i ganga på ungdomsskolen. En jævla homse.

Selv har jeg lyst til å være Kai Steffen. Han som smiler. Er engasjert. Og som tror. Men akkurat nå må jeg også være han som er homofil. Jeg må være han som tar til orde for at det å elske ikke skal stenge noen ute fra å tro. Jeg skal ikke bruke homokortet, jeg lover. Men jeg skal ta til orde for de verdiene jeg mener kirka bør legge til grunn. Jeg gruer meg, men det stopper meg ikke.»

Som delegat for Åpen folkekirke fra Agder og Telemark bispedømme var Østensen en av flertallet som fikk gjennom vigselsliturgi for likekjønnede i Den norske kirke. Etterdønningene er fremdeles store, og 256 prester vurderer å slutte i jobben.

— Vi drakk champagne. Vi gjorde det, altså, sier Kai Steffen Østensen. Selv kommer han ikke til å benytte seg av vigselsliturgien i overskuelig fremtid.

Sprøtt mye å gjøre

— Jeg trives veldig godt som singel. Kanskje er det noe egoistisk over det, eller kanskje til og med noe feigt. Kanskje jeg ikke har lyst til å bli såret.

— Dårlige erfaringer?

— Vi har alle erfaringer, og det har vært lærerikt og fint. Men jeg er litt hemmelighetsfull på det punktet, sier han.

RELIGIØS: Kai Steffen Østensen fikk kontakt med sin egen tro gjennom guttekoret han var med i. Foto: Kjartan Bjelland

Om han nå skulle snuble til å vårforelske seg, innser han samtidig at han slett ikke har tid:— Jeg forsto for en stund siden at det ikke var det smarteste å stille til valg både til fylkestinget og kommunestyret i Farsund OG til bispedømmerådet, sier han. I fylkestinget for Vest-Agder har han en del å gjøre som medlem av hovedutvalg for kultur og utdanning.

— At jeg skulle bli valgt inn der kom ikke så overraskende. Men det var uventet at jeg skulle klatre fra niendeplass til tredjeplass på kommunestyrelista i Farsund. Nå har jeg sprøtt mye å gjøre, og enorme bunker med sakspapirer, sier han og himler med øynene.

Drapstrussel

Østensen har vært innom så mange verv i løpet av sitt unge liv at han knapt husker alle selv. I fjor avsluttet han sin periode som fylkesleder i Vest-Agder AUF, og sammen med engasjementet kommer en risiko for å terge på seg meningsmotstandere.

Rett før jul skrev han«Applauderte du asylbrannen»som ble Fædrelandsvennens hittil mest leste debattinnlegg. 90.000 sidevisninger var status før nyttår, men ikke alle tilbakemeldingene var hyggelige.

— Det er mye grums der ute, og nå før Kirkemøtet ble postkassa mi fylt opp av mye rart. Noe er håndskrevet, noe fra skrivemaskin. Noen vil absolutt møte meg for å snakke. Kommentarfeltene har jeg forlengst sluttet å lese, men det har ikke mamma! Kanskje er det litt egoistisk av meg å utsette henne for alt dette, spekulerer han.

Det var etter en tur til Israel i regi av Palestinakomiteen at Østensen i fjor pådro seg sin hittil eneste drapstrussel. Hjemkommet forfattet han bloggen «Ondskapens ansikt», hvor han gikk hardt ut mot den Israelske politikken overfor palestinerne.

— Den saken gjør meg så forbanna! Her i Norge bruker de Bibelen og religion som bevis for at det Israel gjør er rett. Hva er det for slags tufsete argumentasjon? Det handler om menneskerettigheter og muligheter for å leve et anstendig liv. Jeg ser jo selvfølgelig at saken har to sider, men for meg er det en jævlig og en enda mer jævlig side i denne konflikten, sier han.

Gjemte unna brus

Det var til kommentarfeltet under denne bloggen at noen skrev at de ønsket ham død og helvetes pine. Innlegget ble stoppet, men politiet fikk en anmeldelse.

Politi var ellers det første Kai Steffen Østensen tenkte at han skulle bli.

— Jeg har alltid vært opptatt av hvordan man skal stoppe urettferdighet. Da jeg gikk i syvende klasse, sneik jeg meg opp i stua for å se på tv-serien «Fox Grønland» som gikk i reprise klokka halv ett om natta. Så ble jeg ferska av mamma. Ho blei så sur at ho freste, og jeg pilte ned trappa igjen, ler han.

VEKT: Østensen var noen vektklasser tyngre da han gikk på ungdomsskolen. Så gikk han ned 30 kilo på ett år.

Sammen med nabogutten Jacob Fredrik Østhassel pleide Kai Steffen å spille inn filmer. De drømte om å lage sitt eget talkshow eller sin egen tv-kanal. Det gikk også litt i actionfilming.— Men tenk deg en tjukk, liten gutt som skal hoppe gjennom et vindu etter at spinkle og spenstige Jacob hadde hoppet først. Det var så urettferdig. Han kunne spise så mye han ville, sier Østensen. Det er ikke så lett å se for seg at den lettbygde mannen har hatt et fedmeproblem.

— Jeg gjemte unna brus og kunne drikke to liter på en dag. Jeg brukte nok sukkersuget for å tenke på noe annet enn å bekymre meg over min egen legning, sier han.

Ble kløpet

Det var i 4. og 5. klasse han begynte å merke at han var mest interessert i gutter. Underveis gjorde han sitt eneste forsøk på å flørte med ei jente, men det fungerte ikke helt.

— Hun var den peneste i klassen. Jeg og hun ler av dette når vi møtes nå, sier han.

Imens steg vekta.

— I tiende klasse var jeg til helsesjekk i forbindelse med noe annet. Det viste seg at jeg veide 105 kilo! Jeg lot som ingenting, men det gikk inn på meg. Veldig, sier han med ettertrykk.

Det ble ikke bedre av at en del av dem han gikk på skole med pleide å klype ham i den overflødige kroppsmassen.

— Vi kunne sitte og prate, og så bare gjorde de det uten at det ble sagt noe. De bare smilte og syntes det var gøy. Jeg hatet det virkelig, og jeg skjønte bare ikke hvorfor de gjorde det. Så jeg tenkte at nok er nok. Jeg tenkte også at hvis jeg noen gang skulle komme ut som homofil kunne jeg i alle fall ikke være så tjukk i tillegg. Da ville jeg jo være annerledes på to måter. Derfor gikk jeg ned til 75 kilo på ett år, forteller han.

Den første som fikk vite

Venninnen Emily-Madelen Harbakk var det første mennesket i verden han fortalte at han var homofil.

— Vi var på en teltfest og satt sammen på en rundballe ute på et jorde. Jeg husker jeg tenkte at «tenk om jeg ombestemmer meg senere. Da vil det være for sent å snu», sier han.

SMÅTASSER: Kai Steffen (til høyre) holder familiehunden Liva. Til venstre lillebror Tor Steinar som i dag representerer Frp i Farsund kommunestyre. Foto: privat

På denne tida var Østensen involvert i ungdomsarbeid i den lokale menigheten. Her hadde han vært aktiv siden guttedagene i koret Deo Gloria.— Guttekor er noe av det fineste som finnes, og det var også i forbindelse med dette at jeg virkelig fikk kontakt med troen min. Jeg kommer ikke fra et veldig religiøst hjem. Det er slik at de går i kirka på julaften, og det er det. Men når jeg er hjemme, hender det at jeg går i gudstjeneste med mamma. Det er noe trygt over gudstjenesten, og kirka på Vanse har også noe magisk over seg. Den er nesten tusen år gammel, sier han.

Ikke uventet er Kai Steffen Østensen åpen for at kirkerommet skal kunne brukes til andre ting enn de tradisjonelle ritualene.

Joik

— Noe av det fineste å ha i ei kirke er samisk kultur!

— Javel?

— Samisk kultur! Det er noe av det mest sexy jeg kan tenke meg i ei kirke. På en sommerskole jeg var på med guttekoret hadde vi joik med trommer i Nidarosdomen. Jeg hoppet nylig i fallskjerm og ja: Det var sterkt, men å joike i en katedral var like sterkt. Det er noe alle bør prøve før de dør, sier Kai Steffen Østensen.

Hvis vi hopper fra joiken og noen år fremover i tid, finner vi nok en gang Kai Steffen Østensen på vei til Nidarosdomen. Etter å ha «kommet ut av skapet» for sine foreldre i juli 2011, la 17-åringen ut på pilegrimsvandring over Dovrefjell «for å gi dem litt tid til å fordøye det», som han formulerer det.

Vandrerfølget hadde kommet til Fokstua da terroren slo til på Utøya 22. juli. Dette var før Kai Steffen Østensen meldte seg inn i AUF, og han ble overrasket over sin egen reaksjon.

— Jeg satt i det lille gudshuset på Dovrefjell sammen med blant andre biskop Finn Vagle, og det bare eksploderte i meg. Jeg grein og grein. Og så tok jeg toget rett hjem igjen. Som leder i ungdomsrådet i Farsund måtte jeg delta på minnemarkeringen over Syvert (Knudsen red.anm) som på dette tidspunktet var savnet på Utøya, forteller han.

Tale om håp

På stasjonen i Lillestrøm var det togbytte, og dette skjedde samtidig med at det var fem minutters stillhet over hele landet til minne om terrorofrene. Under stillheten satt Kai Steffen på en benk og møtte blikket til en gammel dame.

— Da jeg så opp igjen, så jeg at hun gråt. Jeg ser henne ennå for meg, og det har plaget meg siden: Hvorfor gikk jeg ikke og ga henne en klem. Skulle hun bare gå der og være lei seg alene, har jeg tenkt.

KLEM: Kai Steffen Østensen og sokneprest Aud Sunde Smemo fra Kristiansand domkirke sto slik lenge og holdt rundt hverandre etter at kirkemøtet i april hadde vedtatt at homofile kan gifte seg i kirken. Foto: Bjørn Markussen

Vel hjemme i Farsund var Kai Steffen sammen med ordføreren en av frontfigurene i minnemarkeringen. Han holdt en tale om håp, ettersom Syvert ennå bare var savnet, og da Vanse kirke etterpå var åpen, fikk han se en eldre dame som han hadde tenkt på som litt streng.— Hun satt alene på bakerste benk, og jeg tenkte på damen jeg hadde sett på stasjonen i Lillestrøm. Derfor gikk jeg bort og satte meg med henne og klemte henne. Vi gråt begge, sier han.

I ettertid tenker han at han vokste mye på oppgavene han tok på seg i forbindelse med terrorhandlingen, og at dette engasjementet har drevet og motivert ham videre i det politiske arbeidet.

— Det var virkelig slik at vi alle var AUF-ere den dagen, slik Siv Jensen uttrykte det. I talen min sa jeg at det viktigste som kom ut av dette var den kjærligheten vi skal vise hverandre, og slik er det, sier han.

"En jævla idiot"

Talen holdt han foran 3000 mennesker, noe som regnes som «seks ganger 17. mai» i Farsund. Ordføreren kom bort og skrøt av at Kai Steffen og ungdomsrådet hadde klart å samle så mange mennesker.

— Jeg svarte: «Det er ikke vi som har klart det. Det er en jævla idiot som har klart det.«

Og selv om Kai Steffen Østensen var politisk aktiv før 2011, var det etter denne sommeren han for alvor begynte å engasjere seg.

— Han har alltid en idé. Alltid et prosjekt. Han går aldri tom, og det er aldri et kjedelig øyeblikk. Og du merker det alltid når Kai Steffen er i et rom. Han får folk med seg, enten de er 70 år gamle eller små barn, sier venninnen Emily-Madelen Harbakk.

STORTROMME: Østensen var i ti år stolt medlem av Farsund musikkorps. Foto: Privat

— Jeg elsker egentlig stress. Den verste høytiden jeg vet om er forresten den norske påska. Det skjer ingenting, og det er dødsens kjedelig i ei hel uke, sier han.Hvis han fikk sjansen, ville Kai Steffen Østensen forandre verden i morgen. Han regner seg til den venstreradikale fløyen av Arbeiderpartiet, og han tar gjerne andre partier med.

— Jeg har sansen for Rødt, og mener de trengs for å dra oss andre mot venstre. Jeg synes KrF er veldig fine, og jeg er småforelska i Senterpartiet fordi de slåss så hardt mot frihandelsavtalen Tisa, sier han.

Bror i Frp

Østensen medgir at han nok er mer regionalpolitiker enn kommunepolitiker:

— Om huset skal stå der eller der: Det kunne ikke brydd meg mindre. Jeg vil utfordre strukturene, og riste i skolesystemet. Vi må få bukt med kroppspresset. Vi må brøle, sier han. Selv om ikke alle sakene i Farsund kommunestyre er like engasjerende, synes Kai Steffen det er hyggelig å treffe lillebroren sin der. Tor Steinar Østensen er valgt inn i kommunestyret for Fremskrittspartiet.

— Det er noen prinsipielle ting som vi er veldig uenige i, men det betyr ikke at jeg synes han er et dårligere menneske.

— Har du tenkt å bli rikspolitiker?

— De som er på tinget for Vest-Agder Ap nå gjør en veldig god jobb. Og dessuten må man jo velges først, sier han.

— Mange homofile fra distriktene flytter jo til Oslo når de først har kommet ut. Har du tenkt på det?

— Nei, jeg har tenkt at hvis noen skal bane vei i Farsund, så må det være meg. Jeg tror jeg har gjort litt allerede, og håper jeg kan bidra til å gjøre det lettere for andre. Jeg var heldig som kunne komme ut så tidlig, og mamma og de har støttet meg veldig. Andre sliter nok mer, sier han.