OSLO/ARRAS (Aftenposten): Han bedro en hel idrettsverden. Følelsene settes i sving når Lance Armstrong (43) torsdag returnerer til Tour de France.
Som en del av et veldedig prosjekt — hvor målet er å samle inn penger til bekjempelse av leukemi - skal Armstrong sykle to av Tour-etappene dagen før rytterne kommer susende. Torsdag tråkker amerikaneren og hans følge den 13. etappen fra Muret til Rodez, mens han i morgen sykler den 14. etappen fra Rodez til Mende.
- Stunt for å bygge opp godvilje
— Intensjonen er god. Dette er nok også et slags stunt for å bygge opp godvilje fra de som har vendt ham ryggen, sa tidligere proffsyklist Mads Kaggestad til Aftenposten da nyheten kom.
I år er det nøyaktig ti år siden 43-åringen syklet inn i Paris som vinner av Tour de France for syvende gang på rad. Da hadde ryktene, spekulasjonene og anklagene om et årelangt og omfattende dopingmisbruk jaget ham i mange år. Men «sykkelkongen» nektet. Men glansbildet sprakk. Litt etter litt ble Armstrong felt.
Strippet for ære og berømmelse
I august 2012 ble han av UCI strippet for alle sine syv Tour-titler, og i januar 2013 innrømmet han å ha dopet seg. En sykkelkonge abdiserte. Og sviket, løgnene og jukset vasket vekk navnet hans fra idrettshistoriens premieskap. At det er 25 år siden hans landsmann Greg Lemond vant Tour de France for tredje og siste gang, blekner litt i forhold.
Slik var det med Armstrong. Han hadde en tendens til å sette alle andre i skyggen.USAs antidopingmyndigheter har omtalt Armstrong og hans lags dopingbruk som «den mest sofistikerte, den mest profesjonelle og suksessfulle dopingbruken sporten noen gang har sett».
Men hva var det egentlig som skjedde da Lance Armstrong smadret konkurrentene tre uker i Frankrike, syv år på rad?
«Mirakelmannen» vender tilbake
Klokken nærmer seg syv på kvelden 3. juli 1999. I Puy du Fou vest i Frankrike gjør en 27 år gammel amerikaner seg klar for prologen i den 86. utgaven av Tour de France. Det er under tre år siden han fikk påvist testikkelkreft, og halvannet år forsvant i kampen for å bli frisk. Kreften hadde spredd seg til både hjerne og lunger. Men «mirakelmannen» hadde kjempet seg tilbake. Mannen som i 1992 vant sin første etappeseier i Touren, som året etter tok VM-gull på fellesstart i Oslo og som sto av Touren i 1996 grunnet sykdom, hadde satt seg et mål som skulle farge sykkelhistorien gul: kreften skulle ikke få vinne over ham.
Nå trillet mannen fra Texas opp på startrampen, klar for comeback i Frankrike rundt. Laget, US Postal, besto blant annet av en gjeng kompiser fra USA. Men den store stjernen var Lance Armstrong.Iført blå og sort sykkeldrakt med sorte Nike-trekk over sykkelskoene, på sin blå temposykkel, feide Lance Armstrong gjennom den 6,8 kilometer lange prologen med en snittfart på mer enn 50 km/t. Raskest av alle. Armstrong gikk til topps, og slo sveitseren Alex Zülle med syv sekunder. Det første kapittelet i et sykkeleventyr som inneholdt det aller meste var skrevet.
Et tre uker langt PR-stunt
Tour de France er som sportsarrangementer flest. Helter dyrkes, triumfer beundres og tapere trøstes. Slik har det vært siden 1903, da den første utgaven av rittet ble arrangert. Kun to verdenskriger har hindret Tour de France fra å sette farge på de tre ukene i juli. Henri Desgrange var mannen bak den første utgaven. Rittet ble startet som et PR-stunt for avisen L’ Auto. Og ble en umiddelbar suksess.
Avisen doblet sitt opplag, konkurrenten ble senere nedlagt. Over 100 år senere er det ingen som har bidratt til så mye oppmerksomhet og publisitet til Tour de France som Lance Armstrong.
Armstrongs røde klut
Før Armstrong for alvor kom inn i sykkelsirkuset, var det en annen amerikaner som var en av stjernene i Touren. Greg LeMond ble i 1986 første amerikaner til å vinne Tour de France. Han vant tre ganger, sist i 1990. Han la opp i 1994, og er i dag ekspert for Eurosport.
Da han la opp mente LeMond at farten i feltet var blitt så høy, og han mer enn antydet at grunnen til at ryttere han før slo greit, men som nå kjørte nå fra ham, skyldtes den etter hvert så utbredte bruken av doping, og spesielt EPO. Selv nektet han å bloddope seg. Selv etter å ha lagt om treningen til på den tiden moderne treningsmetoder, nådde ikke LeMond lenger opp. Fordi trening ikke lenger var nok.Motstanden mot doping har gitt LeMond motstandere. Lance Armstrong gjorde alt han kunne for å knuse LeMond etter at han allerede i 2001 åpent gikk ut og kritiserte Armstrongs kontakt med dopinglegen Michele Ferrari. Det var som en rød klut i ansiktet på Armstrong.
1999: — Et av de fineste sportsøyeblikkene
Tilbake i Puy du Fou i 1999. Overrasket, men mest av alt glad, ble Lance Armstrong klappet og bejublet opp på podiet etter prologseieren. Ikledd den gule ledertrøyen. Kysset fra podiepikene bekreftet innsatsen fra tidligere på kvelden. Han var på toppen. Der han hørte hjemme. I alt vant Armstrong fire etapper denne Touren.
Men dopingsnakket etter Festina-skandalen fra året før hadde ikke lagt seg, og dopingjegerne hadde funnet nye måter å teste rytterne for EPO på. Flere var bekymret for å bli tatt. Derfor ble blodoverføringer mer vanlig. Men ikke i US Postal. Der var alle rene og hardt arbeid var eneste vei til toppen.I Tour-comebacket vant Lance Armstrong Touren med over syv minutter. Knockout fra «mirakelmannen». Dog uten deltagelse fra Jan Ullrich og Marco Pantani. Begge sto over turen grunnet mistanke om dopingbruk.
— For en reise det har vært for Lance Armstrong. Et av de fineste idrettsøyeblikkene uansett idrett, meldte den engelske kommentatoren da Armstrong gikk i mål i Paris til sin første sammenlagtseier i Touren.
2000: Duellen med Pantani til Mont Ventoux
Touren i 2000 ble en duell mellom Lance Armstrong og tyske Jan Ullrich i kampen om sammenlagtseieren. Det vil si. Duell ble det vel egentlig aldri. For Armstrong kjørte for fort. Selv om etappene var bratte som bare Tour de France-fjell kan være, banket Armstrong løs på de massive fjellene uten snev av respekt. Og selv om det i teorien var en mulighet til å frarøve Armstrong seieren da rytterne la i vei på den individuelle tempoetappen mot slutten av rittet, vant Armstrong like godt etappen og bare forsterket sin posisjon som feltets beste.
Ett av mange øyeblikk fra Touren dette året var den tøffe duellen mellom italieneren Marco Pantani og Armstrong opp til Mont Ventoux på den 12. ateppen. Armstrong kjørte seg opp til Pantani, og de to støtet på hverandre helt opp til det berømte Tour-fjellet. Pantani vant spurten en liten sykkellengde foran Armstrong.Armstrong vant rittet med seks minutter ned til Jan Ullrich på 2. plass.
Norske Steffen Kjærgaard var en del av US Postals Tour de France-lag.
2001: Skuespillet på vei til Alpe d'Huez
Armstrong var mannen alle snakket om før 2001-utgaven av Touren. Kunne han klare tre på rad? Noe som ville ta ham opp i selskap med noen av de aller største Tour de France-heltene.
Armstrong viste sjelden eller aldri svakheter. God på tempo, rå i fjellene. Og mannen med helt klart mest makt i hele sykkelfeltet. Kunne likevel noen av utfordrerne klare å knekke amerikaneren?
Etter ni flate etapper skulle rytterne 17. juli ta fatt på den første fjelletappen. Og den første fjelletappen er alltid viktig. Det handler om å vise konkurrentene at beina er gode, være med der det skjer, ikke tape tid og teste hverandre ut litt.
Plutselig begynner meldingene å gå i feltet. «Armstrong ser ikke bra ut», «Armstrong har problemer». Hva skjer med mesteren? Armstrongs ansiktsuttrykk fortalte at han slet. Armstrong så ikke så rolig og uanfektet ut som han pleide. Og han lå heller ikke først i feltet. TV-bildene bekreftet meldingene. Kommentatorene trodde knapt det de så.Men Armstrong er en luring, og det hele var bare et spill. Ullrich satt foran i feltet da de tok fatt på siste stigning og mange tenkte nok sitt etter å ha sett bildene av Armstrong. Men i stedet kjørte han seg frem til fronten av feltet før stigningen opp til Alpe d'Huez. Der angrep han og knuste konkurrentene.
To av lagkameratene satte fart i feltet, resten tok sjefen selv seg av. Ullrich ble slått med over en kilometer på etappen. Armstrong vant både etappen, maktspillet og rittet sammenlagt. Det ble i alt fire etappeseirer i 2001. Nummer to på resultatlisten? Jan Ullrich, så klart. Seks minutter og 44 sekunder bak.
Norske Steffen Kjærgaard var en del av US Postals Tour de France-lag.
2002: Ingen Ullrich, lett match
Jan Ullrich, den argeste rivalen til Armstrong, var skadet og stilte ikke til start i Tour de France i 2002. Dermed var det andre som fikk ansvaret med å ta knekken på de siste tre års vinner. Men oppgaven ble for stor for Joseba Beloki (til slutt 2. plass i Touren) og de andre. Armstrong vant med over syv minutter, og tok sin fjerde strake seier.
Selv om Armstrong vant Touren sammenlagt, fikk franskmennene noe å juble for. Etter fem timer og 43 minutter på sykkelen kunne den franske sykkelstjernen Richard Virenque juble for seier på etappen opp til Mont Ventoux. To minutter etter trillet Armstrong i mål. Virenque utgjorde ingen trussel i sammendraget, og Armstrong hadde full kontroll på sine rivaler.Armstrong vant fire etapper, inkludert åpningstempoen og den nest siste etappen, som også var en tempoetappe.
Mens Armstrong skrev historie på sin måte, fikk en nordmann sitt store Tour de France-gjennombrudd da han vant sin første individuelle etappeseier: Thor Hushovd.
2003: Armstrong på jordet
I 2003 var Jan Ullrich tilbake i Touren. Bare for å bli slått av Armstrong igjen. Men denne gang var marginen langt knappere enn foregående år. Da rytterne dundret inn på Champs-Élysées for å gjøre opp om den 21. etappen, hadde Armstrong bare ett minutt og ett sekunds ledelse på Ullrich. Ledelsen var nok til å vinne foran Ullrich.
Joseba Beloki lå 40 sekunder bak Armstrong, og var for alvor på skuddhold, da han veltet ut av Touren. Du husker kanskje bildene av Beloki som deiset i bakken i en sving i en utforkjøring etter at bremsene låste seg? Og Armstrong som kom rett bak og som måtte kjøre ut på et jorde for å unngå å kjøre over Beloki? Beloki gråt, mens Armstrong manøvrerte sykkelen tilbake på asfalten.Dramatisk var det også da Armstrong gikk i bakken på vei opp siste stigning til Luz Ardiden på den 15. etappen. En tilskuers veske hektet Armstrongs styre, og amerikaneren smalt i asfalten. Ullrich ventet på Armstrong. Bare for å se at Armstrong senere angrep og vant etappen.
2004: Dopinganklager og knockout-seier
Inngangen til 2004-utgaven av Touren handlet om doping. Boken «L.A. Confidentiel – Lance Armstrong’s secrets» kom ut rett før Touren startet. Skrevet av Pierre Ballester David Walsh. I boken anklages Armstrong for bruke doping. Rytteren svarte med å kaste trusler om søksmål rundt seg.
Likevel stilte han selvsikkert til start i Liège i Belgia 3. juli. Selv om dopinganklagene nå lå tykt rundt US Postal-bussen, knuste Armstrong konkurrentene. Han vant hele fem etappeseirer + lagtempoetappen. Og i Paris var han mester for 6. gang på rad med over seks minutter ned til Andreas Klöden på 2. plass og Ivan Basso på 3. plass. Jan Ullrich nå henvist til 4. plass, nesten ni minutter bak.Og bare for å illustrere Armstrongs voldsomme sult: Andreas Klöden så ut til å ta en etappeseier på den 17. etappen til Le Grand-Bornand. Men Armstrong ville ha seieren selv, og spurtet opp til tyskeren, tok seg forbi og vant etappen noen centimetere foran Klöden.
2005: Syv strake og takk for seg
I 2005 angrep konkurrentene Armstrong en etter en. Hissigst på grøten var italieneren Ivan Basso. Hissig var også Armstrong, som først ikke ville ikle seg den gule ledertrøyen på den 5. etappen. Arrangøren truet med å kaste ham ut av rittet, og Armstrong ga etter for presset.
Armstrong kjørte i gult på 17 av de 21 etappene, og i Paris vant han rittet for syvende gang på rad. Avstanden ned til Ivan Basso på 2. plass var på fire minutter og 40 sekunder. Dermed satte han en rekord som for mange virket uslåelig. En annen rekord Armstrong satte i 2005 var at han hadde den høyeste gjennomsnittsfarten i Touren noensinne med 41,7 km/t i snitt på 21 etapper.
For syvende og siste gang kunne Armstrong skåle i champagne på vei inn til Paris. Bildene av ham smilende med syv fingrer i været gikk selvsagt verden rundt.Samme dag som rytterne gikk i mål i Paris annonserte Armstrong at han ville gi seg som profesjonell syklist med umiddelbar virkning. Det kunne han fint gjøre med syv Tour de France-triumfer i beltet.
Men alt var altså bare juks.
— Upassende og respektløst
Comebacket i 2009, før han igjen la opp i 2011, provoserte mange. Og nå returnerer han altså til Touren.
— Ærlig talt, dette er fullstendig upassende og respektløst mot Tour de France. Og mot rytterne og UCI og antidopingmyndighetene. Et godt råd til Lance er ikke å delta på dette, uttalte UCI-president Brian Cookson til Business Insider nylig.
Der er også sjefen i Team Sky, Dave Brailsford, sitert:
— Han har gjort nok skade, nok er nok. Med tanke på alle rene ryttere i feltet, som allerede har gått gjennom nok på grunn av den tiden, la dem være i fred.Sykkeleksperter Aftenposten har snakket med er både enige og uenige med Brailsford og Cookson. Dag Otto Lauritzen, som har vant Norges første etappeseier i Touren i 1987, er enig.
— Han har ingenting med Tour de France å gjøre, han skal sykle for noen andre. Men jeg synes han kunne holdt seg for god til å komme. Av respekt for Tour de France og alt som har skjedd. Saken han sykler for er viktig, så det er et dilemma. Jeg forstår de som er motstandere av at han kommer. Og jeg mener han burde holde seg unna, sier Lauritzen til Aftenposten.
- Har hatt stor betydning
Han mener pressen kan bidra til å unngå at han får oppmerksomhet ved å la være å skrive om det.
— Han har gjort mer vondt enn godt for sporten. Ikke bare med seg selv og dopingbruken, men også måten han behandlet mennesker rundt seg på. Han har bidratt til å sette fokus på sykkelsporten, og han kom tilbake fra kreftsykdom. Begge deler fantastisk. Men alt det andre han har gjort ødelegger det, sier TV 2-eksperten.
Han har ingen planer om å møte amerikaneren mens han er i Tour-området. Det har Brian Askvig, sykkelreporter for danske Ekstra Bladet.
— Jeg tror jeg vil stikke ut og lage noe på ham og se hvordan han blir tatt i mot. Jeg har ikke helt bestemt meg, men jeg tror det, sier Askvig til Aftenposten.- Jeg synes ikke det gjør så mye at han er her, jeg er ikke like forarget som mange andre. Han gjør ikke dette for å lage bråk på noen måte. Jeg tror han er glad i sporten og har et bankende hjerte for kampen mot kreft. Det synes jeg er helt greit.
— Hadde sykkelsporten vært like stor internasjonalt uten Lance Armstrong?
— Nei. Jeg tror vi må se i øynene at han har vært en stor motor for sykkelsporten og dens utbredelse. Det som har skjedd er sørgelig og trist, og man kan godt være ergerlig og trist for hans store svindelnummer. Men sykkelsporten har fått masse omtale, sier Askvig.
Armstrong kommer tilbake til Tour de France i juli: − Han ser på seg selv som kongen
Tour-rytter om nattlige dopingtester: - Vi har ingen rettigheter
Ville holde den positive dopingprøven skjult
Kontroversiell sykkeltopp truer med boikott av Tour de France