Dette er klubben alle burde lese seg opp på. Mer fascinerende historie skal du lete lenge etter. Klubben som var helt nede i 5.divisjon og som kjempet seg opp gjennom alle nivåer og opp til Tippeligaen. I 2012 skjedde noe som ville brutt ned en hver klubb, bortsett fra Stabæk.
Det er til å bli stum av
Jeg er full av begeistring for klubben, i likhet med mange andre. Det florerer av gode historier på alle nettsider om dagen, og ikke uten grunn. Jeg har lest boka, "Alltid. Uansett", av Ingebrigt Steen Jensen, mannen som var med på å starte historien om Stabæk. Historien om den bitte lille fotballklubben fra Bærum er til å bli fullstendig stum av. Det skal nesten ikke være mulig.
I 2012 rykket Stabæk ned i Adecco-ligaen. Noe skjedde med Stabæk, sportslig altså. Gull i 2008, bronse i 2009 og så gikk det bare nedover og nedover, og etter en forferdelig 2012-sesong var nedrykket et faktum. Kastet på hue og ræva ut av både Telenor Arena og Tippeligaen. Ryggen ville vært knekt hos et hvert menneske på dette tidspunktet.
Og ikke nok med det, i tillegg kom den berømte overgangssaken der de ble anklaget for å ha svindlet franske Nancy for millioner. Siktet, dømt og henrettet i løpet av tre dager, lød Steen Jensens ord. Ryggen var knekt, på dette tidspunktet ville hjernen sluttet å virke. Hjertet ville stoppet å slå.
Alltid, uansett
Mange ville gitt opp her. Ikke Stabæk. Det ligger noe ekstra i ryggmargen hos folk i Stabæk. Alltid, uansett. Du får ikke gi deg i bærumsklubben. Pappagutter må stå fram nå. Og det gjorde de.
Så kom han. Frelseren. Han som skulle få alle andre trenere i Tippeligaen til å se ut som førskolelærere. Bob Bradley. Mannen som er så nøye i alt han gjør at han nesten tar gressklipperen og klipper Nadderud selv. Det er ingen trenere i Tippeligaen som kan måle seg med amerikaneren. Han er en helt i Bærum, og det skulle bare mangle.
Legenden Petter Belsvik tok Stabæk opp fra Adecco-marerittet. Han valgte å gi seg, og det gav plass for en viss amerikaner. Mannen som har vært landslagssjef for USA og trener for Egypt. En utrolig trenerkarriere. Fikk han et slag på et eller annet tidspunkt? Var han blitt splitte pine gal? Det kunne ikke være rett. Mannen signerte toårskontrakt med lille Stabæk. Klubben som alle bare skøyv under teppet, laget som ingen i hele verden hadde tro på. Dømt nord og ned av samtlige i fotball-Norge.
Stabæk skulle rykke ned
Men Stabæk tok i fjor en meget overraskende niendeplass. Ikke dårlig det, tenkte alle, men neste år rykker de ned. De har ikke midlene for å overleve. OBOS-ligaen hadde reservert plass for dem, alle OBOS-lagene hadde bestilt flybilletter og fikset med buss og hotell i Bærum. Selvfølgelig skulle Stabæk rykke ned.
Bradley hadde planene klare, allerede før siste kamp i 2014 var spilt. Franck Boli ble solgt til en grei sum, og støvet i klubbkassen ble dekket med noen lapper. Så ble en 180 centimeter høy Gud av en fotballspiller hentet tilbake til Norge etter et noe mislykket opphold i Minsk. Adama Diomande, gutten som mange hadde glemt. Ikke var han noe storscorer i Strømsgodset. Var det dette de skulle stille opp med den 6. april 2015? Ingen hadde troen da, alle kaller han Norges beste spiss i dag. Det er merkelig hvordan ting kan snu så kjapt. Han scoret allerede i første serierunde, og siden har det bare ballet på seg. Femten mål på tjue kamper har han til nå! Ferdig snakka.
Ingenting måler seg med Stabæk
Jeg overdriver ikke når jeg sier at Stabæk har den mest utrolige historien av alle klubber i Norge. Glem Rosenborgs fantastiske gullrekke. Glem Strømsgodsets utrolige talentutvikling. Glem alt annet, ingenting måler seg med Stabæk. Og jeg overdriver slettes ikke når jeg sier at de spiller den beste fotballen i årets sesong.
Sayouba, Skjønsberg, Kassi, Keita, El Ghanassy, Asante og Dio. Jeg får vann i munnen. De triller ball i hatt med nesten samtlige lag. De herjer. Det er terapi for et fotballhjerte å se på dette laget, uansett hvem du holder med. Jeg blir bare sittende foran skjermen med et smil rundt kjeften. Klikk klakk, tiki taka, løkkefotball, mål. Og fungerer ikke laget så har de enkeltspillere som gjør jobben. Diomande kunne løpt gjennom en russisk hær og kommet fram med ballen. Asante er det ingen som har mulighet til å følge. Bippedibappedibop. Det hele er magi.
Og det virker som om Bradley har fått fram en skikkelig kultur også i spillerne. Ingen vil snakke om å dra der i fra. I Rosenborg vil alle bare til utlandet, etter at sesongen er over. I Stabæk snakker de ikke om sånt.
Det er liv i gullkampen
Rekk opp handa alle de som tippet Stabæk ned før årets sesong. TV2-panelet sitter med armene i været nå. Det samme gjør ekspertene i Aftenposten, VG, C More og Budstikka. Ingen hadde trua. Ta en titt på tabellen nå. Blåtrøyene ligger på en helt okei andreplass. De holder enda liv i gullkampen, selv om jeg tror Rosenborg tar gullet. Men jeg har tatt feil før. En ny, ubegripelig historie er i ferd med og skrives på Nadderud. Det blir ikke vakrere enn dette her.
Klubbhjertet mitt er fylt opp, og det kommer ingenting inn der. Glimt har tatt all plass. Men jeg har et lite rom i hjertet der vakker fotball får lov til å komme inn. Stabæk fyller det rommet ganske greit nå. Jeg elsker det Bob Bradley og gutta hans får til om dagen. Barcelona har noe å lære i Bærum. Alle småklubber i verden har noe å lære i sossebyen. Alltid, uansett, det er et deilig slagord.
Det er det Stabæk gjør. De gir seg aldri. Skyter du mot klubbhuset til Stabæk, så vil du før eller siden få dobbelt så mange kuler tilbake. De står klar, alle og enhver. Ingebrigt Steen Jensen. Peder Stian Madsen. Valentin Adama Diomande. Bob Bradley.
Det er ikke gutter du vil pille på nesa.
Stabæk selger juvelen om prisen er riktig