2016 var året da Platini, tidenes franske fotballspiller, skulle bli president i FIFA og pryde ærestribunene under fotball-EM. Alt lå til rette. Det eneste som kunne true posisjonen, var ham selv.

Hans ærekjærhet, hans arroganse, hans grådighet.

Det kostet ham dyrt – og ingen synes synd på ham.

Men han synes synd på seg selv.

– Dypt urettferdig, sa han da Idrettens voldgiftsrett (CAS) nylig ga ham fire års karantene på grunn av økonomiske misligheter.

Alltid stjerne

Mislighetene oppsto gjennom hans nære samarbeid med nå avgått FIFA-president Sepp Blatter. I et miljø der det å berike seg selv var en selvfølge, der digre beløp fløy fra konto til konto, der snuskete penger ble vasket rene, vandret Michel Platini som en stor stjerne.

Ola Bernhus er sportskommentator i Aftenposten.

Som fotballeder skulle den tidligere stjernespilleren nå ta steget videre fra vervet som UEFA-president til å bli president aller øverst, i FIFA, da Blatter gikk av.

Så gode busser var de to at Blatter i 2011 sendte 17,5 millioner kroner til Michel Platini for arbeid han skal ha utført i årene 1998–2002 – uten skriftlig avtale. Bare som en gentlemens agreement mellom herrer som ikke lenger ble sett på som gentlemen. Men som skurker og svindlere. Korrumperte og moralsk tilbakestående maktmisbrukere.

Platini styrte alt

Jeg dekket i sin tid VM i Frankrike i 1984, Michel Platinis store år. Det var stort. Med intelligens og blendende teknikk ledet han det franske laget til seier. Platini var turneringens store spiller. En av de beste europeiske spillere noensinne.

Blek og tynn, men totalt ubeskjeden når det gjaldt å styre fotballkamper, imponerte han alle. Fra midtbanen ledet Platini sitt Frankrike – ja, for dette var hans lag, mer enn trenerens lag – til triumfer som det var vanskelig å tiltro laget på forhånd.

Ledertype på alle nivåer

Ingen kunne bli overrasket over at nettopp Platini ble den av mesterne som nådde lengst etter karrièreslutt.

Han vokste snart til en betydelig fotballeder. Alle kurver pekte til værs. Fra det øyeblikket da Sepp Blatter la sine armer rundt skuldrene hans, var det en selvfølge at Platini skulle bli den neste FIFA-presidenten. I 2007 ble han president i UEFA, en mellomstasjon.

Men så skjedde det noe. Det første alvorlige angrepet på Platinis ære kom da det kom ut mistenkelige opplysninger om hans rolle da Qatar ble tilkjent VM 2022. Det var i utgangspunktet meningsløst, og det sa Platini også.

Men han stemte for Qatar likevel, og hva årsaket kuvendingen? Et samrøre med den franske presidenten, viste det seg, for Frankrike hadde behov for gode forretningsforbindelser med araberstaten. Platini hadde latt seg kjøpe

Et ødeleggende vennskap

Etter hvert ble det klart at det var en ulempe, heller enn en fordel, å være på laget til Sepp Blatter. Ulempe? Det ble direkte diskvalifiserende.

Så ble den famøse utbetalingen på 17,5 millioner kjent, midt i den paniske perioden i fjor da FIFA-topper ble arrestert i flokker, og det ble tydelig for alle at FIFA var et gigantisk skurkerede.

Den opplagte Blatter-etterfølger, Michel Platini, falt med et brak. Han var allerede kastet ut av kandidatlisten da Gianni Infantino ble valgt til ny president i FIFA tidligere i år.

Michel Platini freser fortsatt av sinne, erklærer seg skinnende hvit og uskyldig, og lover å komme sterkt tilbake.

Men når EM-kampene går sin gang i Frankrike den nærmeste måneden, sitter han i skammekroken, ikke på VIP-tribunene. En total fornedrelse.